"Det er slutt!" Å.

Seriøst, det var den siste match-mailen du noensinne får via meg... Jeg har slettet medlemskapet ditt. På en måte var spøken ferdig, og mest av alt fikk du ikke like mye respons når du ikke stod på "fersking"-listene lenger, og dessuten var jeg gådd dæmn lei av å videresende. Ikke at du hadde kunnet møte dem uansett om du bor i Taiwan :D
Men dåunt vørri! Jeg har hørt de visstnok har en ganske så lukrativ og omfangsrik annonsekultur der nede beregnet på dejts på en måte :D :D :D

Og med disse velvalgte ord fra min hengivne og gode venninne, var eventyret slutt. Ingen flere "Lyst til å bli bedre kjent?" eller "Du er jo ikke SÅ tykk da..". Jeg vil ikke lenger smile skjevt og trykke på delete knappen til dagens 14 virtuelle kyss. Det er ingen flere som vil ønske "en guidet tur i Halden by" eller "kan vi gifte oss- vær så snill?" (takk for alt Lars Erik, med dette vil jeg samtidig benytte anledningen til å offisielt erklære for verden at jeg, Tine, sletter både deg og vennen din fra kontaktlisten min. Det var gøy, men allting har ende, og jeg tror nok det er best for meg om vi gjør det final her.).
Så, hva mener jeg? Hvordan føles det? Sannheten er at jeg vet sannelig ikke. "Å." er ganske beskrivende. Ikke et sukkende "Ååå", et sorgbetunget "Å.." eller et spørrende "Å?". Nei. Et helt konservativt og rolig Å. Virkelig. Jeg stiller meg helt nøytralt. Det er i grunn intet hullrom det ikke vil fylle lenger (greit greit, mailboksen, jo kanskje, men det er ikke sånn at jeg har fått så mange nettflørter av denne grunn), så medlemskapet vil jo ikke akkurat bli savnet sånn sett. Men jeg hadde jo vent meg til å regne med at når jeg på en dag plutselig fikk en drøss med mailer fra det ene minuttet til det neste, var det som regel en Andrea som var på ferde. Setter umåtelig stor pris på at du ikke bare endret mailadressen til min egen, det vil jeg du skal vite. For det er slutt. Ferdig. Ikke noen vits i å prøve å gjennoppta noe som erklært dødt.
Det vil nok føles litt rart og ikke måtte vurdere å blokkere Andrea mail på daglig basis lenger, men alt er jo en vanesak, og jeg tror nok at det kanskje hadde vært en liten fordel om jeg lot være uansett. For det KUNNE hende hun tok seg bryet til å sende meg noe hun hadde skrevet selv for en gangs skyld. Tsk.. Ekke så farlig nå med det første ihvertfall, for da hadde jeg måttet svare. Og det hadde vært slitsomt. He he.. Neida, schnuppa, for all del, skriv i vei!

Til din orientasjon..

Det snør ute! Mye. Hele tiden. Hvitt og vått. Fantastisk.

Uuuuuu...

Jeg liker lørdag ettermiddag. Jeg liker bagels og kakao til frokost, P3 som spiller musikk jeg liker og snakker om slibrige ting på en dannet måte ("En _____ er en ting gynokologene putter opp i jentetissen for å kunne se bedre" Greit, jeg husker ikke ordet de brukte, mkay? Hmmmm.. Spekter? Husker ikke jeg ass. Sorry.). Og best av alt er at lørdag er mammas store handledag, og at hun alltid ender opp med å være borte i maaaaange timer. PC for meg selv, hus for meg selv. Jeg LIKER det. Ditsjet av kjæreste til fordel for Mats? Pft! Helt greit altså (så lenge jeg ga deg kjempe dårlig samvittighet og du glemmer at vi hadde en innmari løs avtale på at vi skulle være sammen i dag). Det er enda godt du henger med noen du virkelig elsker da. Han er jo Den Rette. Takk Julia for at du sjekket det opp for meg... Dessuten kommer Andrea på besøk, så fort hun får reddet sitt Casa Del Diablo fra sin egenproduserte syndeflod. Med en nyervervet heltestatus og omtrent femti liter med is og kakao og bli kvitt, tror jeg ikke at jeg kunne hatt det bedre. En annen ting jeg gleder meg til, er panikk handling i Sandviken om ikke så altfor mange timene før jeg skal i bøsjta til Anja minsin. Uuuuu.. Jeg LIKER panikkhandling. Dessuten har jeg nesten ikke vært på storsenteret på kjempelenge og det blir bra. Jess.

Håper vi får gele forresten...

On the road again...!

Jeg kom til skade for å finne en kirke på torsdag. Eller ikke jeg da. Vi. Jeg og Arne.

Fish are friends not food, fisk er fisk, kjøtt er mat. Med dette som vanlig allmennkunnskap sier det seg selv at man ikke burde lage fisk til middag. Ihvertfall ikke uten dessert. Som mammaen til Arne. Min mamma er snill. Om vi spiste opp maten vår fikk vi is og eplekake til dessert. Fliiiiiink mamma.
Arne måtte rømme huset. Vi endte på Shell. Pølsene på Shell er bra. *Glis*.
En annen ting som er bra på Shell er ChubaChubspistolene. De blå. Med luftpumpe og ekstra pil til å skyte med. Jeg ønsker meg en sånn. Noe innmari også.
Etter å ha blitt anklaget av Olav for nesten ran med ChubaChubspistoler, spist oss seriøst FORPULTE i magene begge to, og drukket en helt håpløs fruktchampagne for å feire, gikk vi til Huset. Som vi hadde sett på fra engelsken. Huset er nemlig et fengsel. Rettelse. Vi trodde det var et fengsel. Det SER ut som et fengsel. Med fangetårn og masse sånne lange ganger med tusenvis av celler som man aldri kommer seg ut av og plusli så er man borte for alltid. Og det kan jo i enkelte tilfeller være litt sånn derre småkjipt i lengden. Tenkte vi.

Du gjetter ALDRI hva vi oppdaget da vi kom frem. Det var en kirke. Og fangetårnet var egentlig bare et klokketårn! Et lite et sådan, og det hadde blomster under. Det synes jeg forresten var litt spesielt. Hvor ellers er det røde blomster ute i november? I Norge?
Er det en ting jeg har lært som viderekommen hallelujaperson, er det å ikke kødde med sånne ting. Jeg mener, har du ikke sett på kristenkanalen eller? Det er et tegn fra Gud. Eller noen som er veldig aktive i kirken og som passer på at blomstene ikke fryser. Uansett, det er ikke så veeeeldig kult å bli bøsta når man sørtsjer en kirke i den tro av det er et fengsel!

Min trofaste følgesvenn og jeg gikk. Helt ned til det andre fengselet. Hvor alle de gamle menneskene bor. De er nemlig nabohuset. Man plasserer ikke en kirke ved siden av et gamlehjem. Ærlig talt altså. Det er det samme som å legge slakteriet ved siden av bondegården. Ufint. Mener nå jeg.
Dette gjorde at kirken igjen ble et fengsel. For serriøst ass. Tenk så deprimerende å vite at det er ditt du ender opp når du flytter inn i nabohuset! Det kunne riktignok tenkes at man ikke skulle begraves der, men faren er overhengende for at det har en fremskyndende påvirkning. Ta et hint lism.
Etter å ha reagert med frykt, avsky og en helt hinsides fasinasjon i en ti minutter, gikk vi videre. Først fant vi et hvitt barnesete til å ha bakpå sykler. En sånt som jeg alltid har ønsket emg fordi vi hadde et i oransje da jeg var liten og jeg egentlig aldri har vært sånn overhappy over oransje på mine ting. Det var fint. Begge sukket tungt og ristet på hodet over at vi ikke hadde noen sykkel. Tilfeldighetene skulle ha det til at det like etterpå sto en sykkel midt i veien. Den var fin. Og rosa. Men jeg liker ikke å gå tilbake på ting og det var strengt tatt akkurat det jeg hadde måttet gjøre om jeg skulle ha sittet i et barnesete som var hvitt på en rosa sykkel. Som forsåvidt, med nærmere ettertanke, ikke var så fin allikevel. Jeg trekker det tilbake. Skjønner?
Arne hadde aldri stått i en telefonboks før. Det måtte prøves. Han måtte øve seg litt. Jeg sto i den andre. Det rare var at det var dårlig kontakt mellom de to boksene som sto ved siden av hverandre. Vi kunne se hverandre, men ikke høre. Dagens teknologi altså. Det funket om vi ropte da. Så bare budskapet var kort, kan det nok gå greit. Allikevel må jeg innrømme at jeg ble litt semi-rystet.
På veien hjemover lærte Arne meg ett eller annet med noen svinger. Og hvordan man skal kaste fruktchampagne i pappkopper i luften for at det skal se gådd dæm bra ut. Jeg nikket og smilte masse i fruktchampagneregnet, også var vi ån de råod eggen.

MTB's for alltid vennen min!

Refillbare sier jeg deg- REFILLBARE!

Gjett hva! Jeg har fått nye penner av mamma. Hele 12 stykk. En, to, tre, mange, TOLV! Av typen BIC medium refillable blue. Jeg kan si det på fransk også. De kom nemlig i en hendig gul eske: BIC moyenne recharable bleu. SOFT FEEL clics. Jeg er så glad det er mulig å fylle dem opp igjen når de ikke funker mer. I tilfelle jeg skulle komme til skade for å skrive opp alle tolv. Før vi drar til landet som lager dem altså. Soft feel ey... Vi snakker high class BIC. Jeg kommer ikke til å få sove i natt. Jeg gleder meg så mye til å vise dem frem på skolen. Eller kanskje jeg skal spare dem til en senere anledning? Jeg må nok tenke litt på den der ja..