Badedrakt? Fantastisk..

Jeg var på spa i går. Det har jeg nesten aldri vært før. X-antall basseng med vann fra varmekilder, og ditto antall vannmassasjeting. Det lovet bra. Jeg hadde bladd i brosjyren såpass at jeg nesten kunne kjent igjen de kinesiske tegnene i andre ord. Tre timer i bil til Taipei? Ikke noe stress (karate-dress), for avgang var klokken tett tidlig, og vi sov halve veien. Ivrig løp jeg jeg glad og lykkelig opp trappene mot garderoben, vel vitende om at bikinien min fortsatt passet. Dette hadde nemlig vært mitt bekymringsmoment nummer en i omtrent de ti minuttene det tok før jeg kom på at det bare var å prøve den. Dust. Jeg var på toppen av fjellet, engler, serafer og helgener- halleluja! En hel dag devoted til MEG! Perfekt.

Men akk, da jeg nådde døren, sprakk gledesboblen. Om jeg hadde vært aldri så lykkelig for at det overnevnte petite badeantrekk passet MEG, så var det plutselig ikke så veldig langt ned til jorden igjen. I bassengene spradet nemlig to hundre barbiesized veltrente kinadamer rundt i badedrakter. Badedrakter. Jeg vet ikke hva som var verst, det faktum at de var plass til minst fire av dem i bikinien min, eller badedraktene. Jeg har ikke eid en badedrakt siden 6. klasse. Den var gul med mørkeblå striper og om jeg brukte den i vann så ble den gjennomsiktig. Slike ting setter spor i et sensitivt barnesinn, det sier seg selv at den ble lite brukt. Ihvertfall etter at jeg fant det ut. Hva gjør man ikke for å "blende in"? I ettertid så innser jeg at det er en ting som er rimelig umulig for familien Venås. Hvit eller ikke, man leker ikke baywatch på et spa. Man prøver ikke late som om man drukner når vannet er en meter dypt, slik at man kan leke Baywatch på et spa. Fryktens Sommer- en reprodusjon, Haisommer og Titanic blir også særs lite godt mottatt, jeg bare nevner det. Så, hva skulle skille oss ut? Mitt innkjøp var et siste desperat forsøk på å motarbeide sjebnen. Hvem som helst ville uansett gjort det samme. Gitt under for presset altså. Regel nummer 1 i utlandet: respekter kulturen, selv om det går bort i fra dine egentlige prinsipper. Jeg kan innrømme å ha blitt en smule påvirket av mine mindre kjære brødre når det henvises til pakistanerne i Norge- prakteksempelet på hvordan ikke gjøre det. Det var uansett såpass overskyet at noen tæning kunne jeg strengt tatt ikke gå glipp av. Mager trøst, da jeg derfor resolutt gikk rett inn i nærmeste badetøybutikk, og kjøpte meg en smekker liten sak i frekk blå med rampete sikksakkstriper. Matchende badehette og greier. Jeeeei.

Om noen lurer, så ja, nyinnkjøpt badedrakt- made in Korea.

I should be offended by that remark, shouldn't I?

Lars skriver:

I dag skal vi til Skirva, uten at TinPin Alle Sin, Penest, Vakrest, Bestest skal være med. Hvordan kommer det til å gå?

Heismontørene som har streiket siden 20 juli er fortsatt i streik, men nå truer regjeringen med tvungen lønnsnemd. Hvordan kommer det til å gå?

I Spania og Italia snør det som f, samtidig som det enkelte steder i Italia er 30 minus. I Oslo er det fortsatt vårløsning... Hvordan gikk det til???

Tin Pin skal fortsatt ikke være med til Skirva, hva skal vi gjøre? Hvordan shall now that go? Skjønner?

Tine tenker:

Om en hel verden påvirkes så mye fordi én familie endrer geografisk plassering, betyr ikke det bare at vi bare er gådd dæm tunge?

Ok, noe etnisk humor kan være morsomt..

Yndlingsangen til Pling er Coldplays "Yellow".

Ikke mobb kameraten min!

Det er et paradoks. Negeren er rasist, av verste form. Hun liker ikke kinesere. Ikke japanere, koreanere, indere eller noen andre asiatere for den saks skyld. Omtrent halve verdens befolkning er asiatere. Det er et stykk MANGE asiatere og med andre ord, umulig å unngå før eller siden. Det er derfor ingen har noen direkte problemer med dem som samlet gruppe. Det byr bare på problemer. Ihvertfall for hennes del. Det er ikke jeg som sliter, hun er nemlig besatt av hvite, spesielt meg og min familie. Kan du forstå? Jeg ville beinet bort i motsatt retning så fort muligheten bød seg. Men det er meg da. Jeg vet jo faktisk hva jeg snakker om.

Det er jo ikke akkurat sånn at hun sier det, legger ut i det vide og brede om sitt brennende rasehat mener jeg. Langt i fra, holdningen er ganske så anonym. Sant og si så trodde jeg det var kun jeg som lot merke til det før noen andre tok det opp, faktisk. Diskret og konsekvent unngår hun dem som om de var... Ok, jeg kommer ikke på noe bra eksempel, men noen man har skikkelig lyst til å unngå da. Overser de små og gule totalt, hvilket er rimelig bra gjort, sett i forhold til hvor vi faktisk er for tiden. Personlig ville ikke trodd det var mulig. Det gjør jeg i grunn fortsatt ikke, enda jeg har sett det in action til og med! Hun ene amerikanske som egentlig er taiwansk, blir konsekvent oversett enda hun bare vil hjelpe, samtidig brøytes det vei gjennom hele fysikkklasserommet for å snakke med meg. Jeg har jo ikke peiling på noen ting! Og hun amerikanske som egentlig er taiwansk, er min venn. Snakker noen av klassekameratene med henne fnyser hun, og snur seg en annen vei. Det er ikke respekt mann!

Ikke det at jeg burde bli overrasket , dette er jo bakvendtland i fast form, men hvem ville i sin villeste fantasi kunne ha gjettet at skolens rasist er neger?? Jeg gir opp. Ingenting sjokkerer lenger. Try me.

Dagens samfunnsengasjerte ungdom..

Ja eller nei til abort?
Sletting av u-landsgjeld?
Hardcorekristen eller ikke-troende?
Bedre skole eller bedre sykehus?
Innvandrere inn eller innvandrere ut?
Kjekk eller bare gul?
Sier man barna eller ungene?

Nei, jeg vet sannelig ikke...

Klassediskusjon

Det er enkelte ting som bare ikke passer inn i en klassediskusjon.

Hun überkinesiske i klassen min hadde bursdag i går. Hun ble atten. Jeg fant det først ut da jeg så hun het det på msn, sendt i går kveld. Ingen husket det og hun hadde ikke fått noen gaver - selv ikke av familien sin! Det er uvanlig selv her, hvor gifts er et av de topp ti mest brukte ordene (sånn omtrent da....)! Jeg syntes direkte synd på henne, men jeg tror i grunn ikke hun hadde regnet med noe heller, hvilket jeg mener er det verste av alt. Vi snakket om bursdagen hennes i dag da. Hun mente det ikke ble noen feiring- foreldrene var så opptatt for tiden. Vi andre mente det ikke var noe stress, men en markering burde det ihvertfall være.

Jeg og hun taiwanske med pass fra Burkina Faso, men som ikke klarer å huske det selv: Vi burde dra på byen! Vi burde dra på karaokebar! Eller danse!! Du er jo atten! Du har jo lov! Kjempegøy, det har du jo ikke gjort før.

(Jeg datt av stolen i entusiasmens hete, og hun med pass fra Burkina Faso, men som ikke klarer å huske det selv kom til skade for å slå til læreren, ellers var den øvrige interessen til klassen direkte laber.)

Han kristne hobbymisjonæren: Jeg tror det kan bli vanskelig...

Hun taiwanske med foreldre fra Korea og Hong Kong: Ja, det er sant.. Han har jo forstuet benet. Da må vi jo nesten finne på noe annet!

Hun überkinesiske: Dessuten har kjæresten hans også forstuet benet- om hun vil være med da. Problem der ass..

Han kristne hobbymisjonæren: Vel.. På en måte. Men det er jo et problem uansett, det er kirke både fredag og lørdag ettermiddag. Vi må finne et sted hvor de selger appelsinjuice da, for brus er jo så dårlig for tennene!

Det var bare jeg som lo, det var tydeligvis ingen spøk.

Endelig.

Jeg har fått en negervenn. Det har jeg aldri hatt før. Det viste seg at alle mine fordommer/forventninger (stryk det som ikke passer) om negre stemte. Mitt nye bekjentskap BRUKER nemlig negerklær, snakker negerengelsk og har negerhår. Hun skriver med negerbokstaver, gikk på en negerskole i et negernabolag, har et negernavn og både mammaen og pappaen hennes er negre. Listen er laaang! Hun synger negersanger i et negerkor i en negerkirke, har negerhumor, har negermoves og tenker nesten garantert negertanker i negerhodet sitt.

Med fare for å høre litt rasistisk ut, er det ikke da ekstra spesielt at hun ikke liker sjokolade?

Jeg forstår ikke

Av en eller annen grunn har folk en tendens til å tro at jeg faller for bad boys.

Nei, jeg synes ikke du er mer mandig fordi om du jobber som livvakt og dealer med mafia. Jeg synes ikke "det er skikkelig kult, hvordan klarer du det, og kan jeg pliiisern få bli som deg?". Til tross for at jeg lider av heftige krampetrekninger hver bidige kan jeg mottar en skriftlig referanse fra nattens trivialiteter, så betyr det faktisk ikke at det er en god ting.

Ikke det at jeg noen gang kommer til å si det til tiltalte.

Familieøyeblikk

Det er de små ting i livet som teller. Som for eksempel når Benedicte løper hysterisk rundt i Casa Del Venås, mens vi andre desperat klamrer oss fast i veggene i håp om at de ikke klapper sammen. Hvorfor I ALL VERDEN får hun ikke beholde bilde av Alexanders snertne og muskeløse rumpeballer most mot kopimaskinsglasset? Hvordan kunne han finne på å ta fra henne det akk, så precious bilde fra svunnen tid (forrige uke!)? Jeg er så absolutt helt på min arme søsters side, og gråter en aldri så liten sympatiskvett bare for å understreke. En tragedie uten like. Men ta det med ro, som i alle slike historier av ordentlig kaliber, så ender også denne godt. I skrivende øyeblikk står min kjære mor, hobbydiplomaten, og kopierer opp bildet. Så nå kan alle få et hver! Hmmm.. Kanskje jeg skal ramme inn mitt?

There is no way like the norwegian way

Jeg føler det er på tide å komme med en erkjennelse til alle landsmenn. Her er en kortfattet liste over de fleste og viktigste tingene folk i Taiwan nå vet om Norge:

• I Norge liker ingen hverken jøder, negre, sigøynere, samer, svensker, pakistanere (bortsett fra de som eier kebabsjapper. Allikevel ser vi stygt på dem fordi de kjører for høye priser) eller dansker, hadde det ikke vært for deres billige øl og enda billigere damer.
• Vi er et nøkternt og konservativt folk, som helst står og observerer nye ting på avstand. Aller helst på tv. Vi liker ikke nye ting, det være seg å snakke med nye mennesker, spise ukjent mat, gjøre lekser (se senere punkt). For all del, IKKE gjør noe forhastet. Step by step er tingen.
• INGEN snakker engelsk hjemme. Vi er selvlærte, og ja, folk snakker om oss. Fremmedspråkkyndige- hørt på makan!
• All norsk mat er kald. Det er det fra da vikingene ikke hadde sentralvarme i husene sine.
• Det er faktisk vanlig at vi i Norge alle har forskjellige kallenavn på samme kjæledyr. Vanlige navn er Chubba, Heit Hund, Pølsa, Tine II, Kristoffers Lille Slave og Dog. Kjønn, størrelse og farge kan også variere.
• Ja, vi er rike.
• Nei, vi får aldri lekser. Det finnes faktisk ikke et norskt ord for lekser, så uvanlig er det.
• Alle nordmenn vil være en viking.
• Alt er sviiindyrt i Norge.
• Russland hadde KGB, Italia hadde mafia, vi har A- og B-gjengen. De slåss hele tiden og trekker kniv til Gud og hvermann. "Det var gunnere OVERALT liksom!" For ikke å snakke om Hells Angeles.
• Ja, når du nevner det. Vi er styrtrike.
• Why yes, "moren min er dverg" means goodbye in norwegian.
• Alle gutter i Norge har langt hår, snuser, og oppfører seg som idioter. HELE tiden.
• Alle russere, polakker, latviere, tsjekkere og resten av østeuroperne i vårt ringe land er slaver. De har ingen rettigheter og plukker jordbær.
• Familien Venås og kongefamilen er nære venner. Men vi skal helst ikke snakke om det.
• Osv... Osv...

Nå vil jeg bare benytte anledningen til å takke brødrene mine for å ha gjort dette mulig. Det var virkelig ikke nødvendig.

Noen ville funnet det ironisk

Det var med tungt hjerte jeg innså at det eneste som hjalp mot nok en akk, så mislykket slankekur, var sjokolade.

Alle ord brukt opp

Når andre stønner over at familien ikke er helt som de burde, pleier det som regel dreie seg om helt uvesentlige ting, uten at jeg kan gi deg noe godt eksempel. Jeg derimot, føler jeg er berettighet til litt pitty.


Moder'n: Nei, dere kan ikke få et dyr. Jeg nekter å ha noe med lange hår i mitt hus, og ingen krypdyr heller for den saks skyld.

Benedicte: En hund?

Kristoffer: En chiwaowa?

Alexander: En mus?

Benedicte: En hamster?

Alexander: En liten gris?

Benedicte: En drage?

(Du skjønner tegninga)

Kristoffer: Vi kan bare selge Tine, for hun tar opp en stor del av hårkvoten.

Pappa: Gutten har jo i grunn et poeng.

Alexander: Ja! Kan vi få en ku?

Nyttårsforsett i boks!

Om jeg bare ser bort i fra melkesjokoladen, oreokjeksene, poptarten, brien, kaken, isteen, pizzaen, popcornet, colaen, pannekakene med sirup og isen (jeg egentlig ikke hadde lyst på engang), ja da kan jeg gå å legge meg med ren samvittighet, vel vitende om at jeg i dag kun har satt til livs et eple.

Made in Ja... Do'oh!

Til tross for at jeg faktisk har oppdaget en egen type sjokolade fra Taiwan, står allikevel Jakten På MADE IN-Fabrikken fortsatt på stand by. Taiwan overrasker til stadighet, jeg mistenker at dette er en offentlig og godt innarbeidet statshemmelighet som alle vet om. Det vil si, alle unntatt meg. Et oppnedland på så uendelig mange flere måter enn akkurat geografisk, selv om det riktignok er et ganske så godt eksempel også for så vidt.

Dagens tema: Naboer.

I Norge HATER vi naboene våre. Alle vet det, alle gjør det, og det er går folkesport i å være mest kreativ i måter for å uttrykke dette. Vi ser på dem som mindreverdige, både økonomisk, utseendemessig, intellektuelt og på alle andre tenkelige måter. Og utenkelige. Ingen liker svensk sjokolade, men hvert år baserer knugeriket i øst hele sin økonomi på at vi hvalfarter i tusenvis over til andre siden, hovedsaklig for å kjøpe smågodt. Vi herjer og styrer og er nok mer enn til besvær enn til nytte, før vi reiser tilbake heimatt, meget selvtilfredse over at vi slipper si och og jag når vi snakker. Nei, vi er nok rake motsetninger og det er jammen godt vi har en meget strengt bevoktet riksgrense fra begge sider. I god nasjonalånd gjør alt som står i vår makt for at det virkelig ikke er lett å komme til kongeriket med Söta Bror stemplet i pannen. Svenskefaen og Vikingarne, devil in disguise I tell you.

Her derimot, er alt japansk kult. Te, mat, sko, klær... Selv klistremerkene bør helst være lagd i Japan. Alle taxisjåfører prøver å lære seg japansk, for å imponere eventuelle japanske passasjerer, og hva er vel bedre enn det japanske kjøpesenteret når det taiwanske markedet ligger rett ved siden av, selger akkurat det samme, men selger for halve prisen? Fantastisk. Alle er Japanwannabe'er. Kan du fatte? No offence mot solens land, men det er jo litt spesielt at til tross for alle produktene Taiwan hevder å produsere på denne smukke ø, er det kun MADE IN JAPAN å finne. Men noen har undervudert Tin, det skal de vite. Lure meg? Pøh. Det hadde allikevel dog vært en fordel å vite hvem. Best å ikke gjøre noe forhastet.

Jeg er et dårlig menneske

Tine: Men nå må jeg gå inn til time.

Benedicte: Nei, ikke gå fra meg!

Tine: Ha ha, har du ingen venner å leke med?

Benedicte: Nei, når du går, blir det bare meg og hunden min.

Laaaast christmas...!

Det kan umulig være bare meg som hører på julesanger i januar fordi de ikke klarer å vente..

Refresh! Exit! Stop! Panic??

Noe er galt. Alvorlig galt. Pass opp, flyvende griser og Alexander presis på skolen galt. Jeg er sentrum av saken atter en gang, uten at jeg på noe måten kan si jeg har en mening om noen av delene. Slike ting bare skjer meg, og som vanlig aner jeg ikke hvordan jeg kom inn i situasjonen.

Det er jo dette at jeg har ubevisst gått inn for å få bråkebøttestatus på skolen. Hva skjedde med skoleflink, alltidblid eller rar? Når man begynner på ny skole kan du gjøre som du vil, skape en ny identitet, men HALLO! Det får da være grenser til personlighetsendring! Spesielt med hensyn til at jeg ikke har latt merke til det selv. Sant og si var det Alexander som gjorde meg obs på det. Vi satt på bussen på vei hjem i dag, da han sa så fint (og jeg siterer) sa: "Så, Tine, tidligere skolenørd, hvordan føles det å være problembarn?"

Fem dager. Det er en skoleuke det. Allerede så har jeg begått en total omvending, en renessanse av en annen verden. Jeg går med hullete bukser (ok, det har jeg i grunn alltid gjort, men det er ikke så mange gjør det her) og snakker med søsknene mine. Hver dag. Kristoffer og jeg har enviromental science prosjekt sammen, og det kommer til å bli kjempebra, så fremt jeg får gjort min del. Hvilket vi ikke trenger å snakke om. Kristoffer er jo ikke "Han Flinke!" Jeg er! Lillegutt er Han Sterke! Han tok min evne, i tillegg til sin egen. Det får da var grenser til hvor sterkt man skal være! Før surfet jeg på en bølge av "skolen er piece of cake"- mentalitet. Nå vet jeg ikke. Hvordan skal dette gå?

For å virkelig toppe forvirrelsen ytterligere, snakket Ms. Stein med foreldrene mine i dag. Akkurat ja, hun som intuivt flytter meg, med en gang hun kommer inn i klasserommet. Jeg så dem stå ute i skolegården, hvor av jeg reagerte instinktivt med å beine i motsatt retning. Jeg ble fysisk dårlig da jeg hørte mamma fortelle hun hadde møtt den nye kvinnen i mitt liv, da jeg kom hjem senere. (Det bør her legges til for de av dere som ikke har møtt min mor, at man virkelig ikke gjør noe galt. Man følger bruksanvisninger, regler og forklaringer til punkt og prikke. Ingen "men" eller "skulle bare". Sånn er det.) Med fare for mitt eget velbefinnende de neste fem årene, tok jeg likevel mot til meg og spurte om hva som hadde blitt sagt. Mamma smilte henrykt. Jeg svelget tungt. Dette kunne gå begge veier. Alle mødre liker å terroisere barna sine. It's a fact of life. Selv min mor er intet unntak. Jeg kvapp til i det hun svarte meg henrykt: "Hun synes du er fantastisk! Dessuten ville hun vi skulle ut å spise middag en dag". Gåsehud. På steder jeg ikke visste det gikk an.

Så nå står jeg her da, og skjønner virkelig ingenting. Hvorfor finnes det ingen OPPDATER-knapp i MITT liv? Eller i det minste en rewind..

Sukk...

Benedicte: Tine, det er mulig jeg har et problem.

Tine: Ja?

Benedicte: Jeg har kom til skade for å si til hele klassen min at vi har hund.

Tine: Men vi har jo ingen hund.

Benedicte: Ja, nettopp.

Omg.

Det skjedde noe rart i dag. Jeg ble helt satt ut.

Taiwan er et stykk merkelig land. Men dette har jeg poengtert så altfor mange ganger, så jeg velger å ikke utdype det ytterligere nå. Det hele begynte da Benedicte og jeg sto og så på Chanelsminken på et kjøpesenter tidligere i dag. En gutt sendt fra himmelen kastet plutselig en skygge over oss begge. Jeg ble stum. For han var virkelig Herren selv, tenkte jeg et sekund, før jeg kom til meg selv og oppdaget athan egentlig bare var veldig høy og at en lampe skinte bak hodet han så det så ut som en glorie. Men han var veldig kjekk, det er ikke å komme utenom altså. Så plustelig, ut av intet, så begynte han å snakke. Fantastisk, gudommelig... OMG. Han snakket til meg. Om hvem jeg var og hva jeg gjorde og.. Vel, du vet, den slags ting. Det er vanlig i Taiwan. For oss hvite, når vi møtes i butikken. Det skjer ikke så ofte, det er ikke mange av oss. Så i det hele tatt, det var ikke det faktum at han snakket til meg som var det store sjokket. Det kom i grunn først når han lurte på om det stemte at vi hadde statskirke i Norge. Da falt alle bitene på plass. Han HADDE på seg dress, og vennen hans bar faktisk på en sykkelhjelm. Dessuten så var det jo litt pussig hvordan vennen hans lo, da han snakket om de fine templene her. Det stemmer, The Man From Above var det i ordets rette betydning (nesten). La meg forklare; I Taichung består den vestlige delen av befolkningen av to hovedgrupper- de som jobber med å bygge det nye hurtigtoget og de kristne. Og da lyset gikk opp for meg, smalt boblen med oss to på vei sammen ut i evigheten. Lyden var høy og jeg holdt meg for ørene til etter at han hadde gått.

Mine damer og herrer, mitt første møte med en av de uttallige mormonerne som sykler rundt i "Byen I Midten", Taichung. Nice.

MEG??

I dag var faren overhengende for at jeg kom til å bråke på skolen, så for sikkerhetsskyld så måtte jeg stå foran sammen med læreren når vi leste. Jeg er en av de tre mest pratsomme jentene på skolen og kan ikke en gang sitte sammen med mennesker jeg aldri har snakket med før, fordi det kunne hende at jeg gjorde det.

Jeg har gått fire dager på skolen. Hva skjedde? Jeg var hun snille.

*Bøllefrø*

Jeg er bekymret over meg selv. Jeg gjør ikke lekser, jeg leser ikke bøkene jeg burde lest og i dag ble jeg søren meg flyttet i engelsken. Vi er SYV stykker i klassen min. Hvordan er det mulig? Det var dessuten ikke min feil for alle jentene spurte meg masse spørsmål. Ingen blir flyttet tredje dagen. Spesielt ikke når det var tredje timen vår med den læreren. Det ekke håp.

Jeg er blitt rebel.

When in in Rome..

....Do as the Romans.

Vel, jeg bor jo i japseland da *Cheeeeeeeeeeeeeeeeeese*

...Sjebnens søte ironi...

Det er som regel sånn at de dagene man føler man virkelig ikke har behov for å se mennesker,

har tilfeldighetene gjort det slik at jeg bor i en million by som aldri forvinner om jeg lukker øynene aldri så mye..

(8)

Alle sanger handler om meg for tiden.


..Det er med dette sagt, at Totengænstermådderføkker sannsynligvis er unntaket som bekrefter regelen. Når jeg tenker etter.