Det er dårlige dager. Det er enda dårligere dager. Det er de verste dager. Også er det i dag.
Det hele begynte klokken 02:34 i dag morges. Akkurat ja, taiwansk tid. Goddamnitt. Skype ringte nemlig. Igjen. Og igjen. Og igjen. Helt til jeg fikk karret meg opp av sengen og fikk forklart at nok er nok, og selv i buddistiske land finnes det ukrisetelige tidspunkter. Dette var et av det. Søvndrukken krabbet jeg tilbake til sengen min, som nå var blitt kald og puten forsvunnet.
Fem våknet jeg, lys våken. Pokker. For om jeg står opp så tidlig er jeg i vrakmodus før jeg rekker gå ned trappen.
Tine konkluderer: Max for lite søvn.Nede hadde vi ikke mer brød igjen, og jeg rakk ikke koke vann til nuddler. Og NOEN hadde dessuten spist opp all ananasen. Jeg måtte beine fortere enn svint bort til bussen, og rakk ikke en gang highlife.
Tine konkluderer: Ingen mat resulterer i lowlife.Da jeg kom ombord i bussen, oppdaget jeg til min store forskrekkelse at de fine brune linbuksene jeg kjøpte i Thailand, på mystisk vis hadde blitt forbyttet med et par mindre delikate plommelilla. Jeg sverger, den var ikke slik da jeg la den inn i skapet! Lilla. Som så fint min kjære Cindy påpekte; de matcher vesken min. Perfekt. Det er bare det at jeg ikke var like entusiastisk som hun da ideen streifet meg. For å toppe antrekket hadde jeg i all hast dratt med meg et par sokker som
a) Er for små.
b) Knæsj grønne.
De nye buksene var dessuten to centimeter for korte. Så for hver skritt jeg tok, blafret buksekanten såpass at man akkurat kunne se sokkene lyse opp.
Tine konkluderer: Kombinasjonen lilla bukser, grønne påskesokker, brun genser, armycap og rosa sko? Rålekkert. Not. I første time hadde vi fysikk. Vi hadde prøve i fysikk. Jeg kan ikke fysikk. Det trengte vi ikke prøve på en gang. I andre time hadde vi engelsk litterary and composition prøve. Jeg kan ikke engelsk litterary and composition. Jeg kunne heller ikke publicationsspørsmålene, og jeg innså i det jeg leverte arket, at dette ville ble en slitsom revision. I siste time hadde jeg selvfølgelig prestert å miste skriveboken min. Hvor ALLE mine diktanalyser ligger. Den ene dagen hvor hun fant ut at hun skulle samle dem inn.
Tine konkluderer: Jobb på rimi? Jeg begynner lete i dag! Til lunsj hadde vi som vanlig tesalg. Før jeg- som faktisk var å hentet teen der hvor den ble levert, rakk å finne frem pengene mine, var all teen solgt, bortsett fra en med sprekk på kanten. Det var ikke sånn te jeg ville ha en gang. Alle de store sugerørene var brukt opp. De små var falt på bakken.
Tine konkluderer: Te er ikke det samme uten long colorfull plastic device.Etter en dags skolehelvete, gikk jeg uskyldig nedover trappene med bilde av Mr. Dumwoddy og Mr. Magoo midt i en heftig tributt. Frank har for vane å ta opp tema når jeg ser ut til å trenge det minst.. For de av dere som ikke vet det, Mr. Magoo er en hund. Og kanskje den styggeste du kan tenke deg. Mr. Dumwoddy er eieren. Han ser ut som Mr. Magoo. Med lovord om at jeg garantert kom til å trynet uelegant ned alle trinnene før jeg fikk sagt spaghetti, forsvant han inn i bygningen og jeg så bussen min bevege seg mot porten.
Tine konkluderer: Skolen min er besatt av dog humping.Alle setene bakerst i bussen var selvfølgelig tatt. Jeg velger å ikke kommentere det, utover det faktum at det er en grunn til at de store ikke skal sitte sammen med alle førsteklassingene.
"Nå går jeg hjem," sa mannen, "og legger meg og sover
og sover trygt og rolig til denne dag er over"
