[SemiGammel.]

There has been a catastrophic error. Please stand by.

Etter at denne meldingen poppet opp på skjermen tre ganger på samme dag, innså jeg at dagens teknologi har forlengs kjørt meg forbi.

[SemiOppmerksom.]

Benedicte mener jeg aldri følger med når hun snakker til meg. Jeg fatter ikke hvor hun får det fra.

Benedicte: Tine, hvordan staver du [æbåv]?
Tine: Ja... Tror jeg.
Benedicte: Nei, hvordan staver du det?
Tine: Huh? Hva da?
Benedicte: [Æbåv].
Tine: Jeg skjønner ikke hvilket ord du mener, kan du stave det for meg?
Benedicte: ....

[Jeg bare SPØR.]

Det handler bare om å stille de riktige spørsmålene.

-Hva skal du med all den sølvfolien?
-Bruke den.
-Å ja.

[A Lovestory.]

Jeg er redd ingen noen gang vil elske meg så mye som hunden min, og jeg har ikke en gang noen hund.

[SemiNudity.]

Det var volleyballkamp på skolen vår i dag, og den kristne amerikanske skolen var derfor på besøk. Det var bare jentene som spilte, guttene våre hadde fotballtrening. Fotballbanen ligger på oversiden av volleyballbanen. Den kristne skolen er veldig kristne. Store deler av elevene er misjonærforeldre, dessuten blir de alle meget innprentet med den bibelske lærdom. Dette er jo selvfølgelig utgangspunktet til mye moro, trikset er bare å vite hvordan.

Alexander og en annen gutt på fotballaget fant derfor ut at de skulle moone skolen. Etter en heidundrandes runde med rumpeklasking og det som verre var, ble de plutselig avbrutt av en myndig samfunnsfaglærerstemme. Alexander rekker akkurat å oppfatte hva som har skjedd i det han innser at han nå står alene foran læreren. Han svelger tungt. Videre fulgte en lang reprimande om hva slike innspill kan gjøre med skolens gode navn å rykte. Det var bare flaks for han at det var undertegnede som hadde sett det først. Han hadde nemlig sittet mellom rektor og eieren av skolen. Det var på dette tidspunktet den skyldige ble trukket bort fra alle de andre. Kristoffer ga meg et fett glis. Jeg ga lillebroren vår en elegant salutt.

Minutter senere kunne du høre Alexander tappre forsøk på forsvar,
"Det var bare en halv skinke!", kjapt parert av lærerens "Det var nok skinke til at selv jeg så det var det." Med rødflammede kinn og med hånd på hjertet måtte Alexander derfor sverge på å aldri moone på skolens eiendom igjen, og ihvertfall ikke gjøre det på en slik måte at han kom til å bli tatt.

På vei ned fra fotballbanen møtte læreren på Alexanders medsammensvorne. Ivrig fortalte han om de uttallige måtene han hadde prøvd å snakke Alexander bort i fra å gjøre det. Læreren løftet en hånd mot han, og ristet på hodet. "James, jeg så deg også."

Det ble stille.

[SemiBowlingForColumbine.]

Kjære Gud.

Jeg er en morder.

I dag har jeg mentalt drept mattelæreren min fem ganger, og det er på ingen måte ny dagsrekord. Den siste gangen ble kvinnerælet brutalt partert med sløv kniv og sendt i lilla konvolutter verden over. Utenpå var de adressert med falske adresser, så kadaverdelene virkelig fikk tid til å godgjøre seg før de ble sendt i retur. Lukket kiste, jeg sier ikke mer. Oppfinnsomheten har ingen grenser, dog det var velfortjent indeed. Jeg er et syndig menneske, og har en total mangel på dårlig samvittighet. Så nå vet du det.

Amen.

[Hjernen er Alene.]

Du vet det har skjedd noe med deg, den dagen du våkner våt av svette fordi du drømte om at USBporten din ble ødelagt.

"Jeg roper hjelp, selv om jeg vet at ingen vil høre meg..."
Hjernen er Alene, Delillos

[SemiLeksikon.]

Jeg har fri i morgen! Enda det er mandag skal jeg slippe å bli brutalt revet ut av drømmeland, for deretter å så bli tvunget til å slepe den smekre kroppen min opp av sengen, fire timer etter at jeg slukket lyset. Jeg skal ikke måtte å gå på en stappfull skolebuss uten noen form for dempere, som fører til at de siste leksene blir mer eller mindre ført på utsiden av arket de egentlig burde vært gjort på. Det vil ikke bli noen fellessamling på starten av dagen, og ihvertfall ingen terrortime med statistikk i første... Du skjønner tegninga, jeg skal med andre ord være hjemme.

Det er månefestival i Taiwan for øyeblikket, og store deler av Sørøst-Asia også for øvrig, i det minste sånn jeg har forstått det. Alle feirer og ingen er mer glad for høytiden enn meg, som like så godt feirer for hele den norske befolkning til sammen når jeg først er i gang. Som eneste medlem av Norges Høytidsambassade i Taiwan, har jeg derfor påtatt meg fullt ansvar for å informere hva det hele dreier seg om, i håp om at kjente politikere vil få øynene opp for denne fantastiske festival. Personlig vil jeg nemlig mene at dette er noe vi bør få innført i det kalde nord også.

Om man vil få gjort en grundig research, er den beste tingen å gå til grunnkildene. Jeg gikk til Kenny, en gutt i klassen. Greit nok, moren er fra Korea og faren fra Japan, men selv snakker gutten bare kinesisk og det er denne byen han har bodd i hele livet. To minus og to pluss ender man opp i null, og jeg velger derfor å kalle han rimelig fullblods kineser enn dog. Kenny pleier som regel å gi meg en kjapp og oversiktlig HVEM, HVA, HVOR når det gjelder festiviteter i den kinesiske månekalenderen, så lenge jeg bare spør. Men nok om hvor jeg har fått informasjonen.

Månefestivalen blir feiret på grunn av en jente som dro opp til månen. Det er mulig at det bodde noen der. (Kilden var noe usikker) Så var det noe mer som skjedde. Så enda noe mer. Men det var mulig at det skjedde før det forrige som skjedde. Det var neimen ikke greit å vite, og Kilden var enda litt mer usikker en stund til, før han kjapt konkluderte med at eventyret var i grunn relativt lite relevant i den store sammenhengen, så lenge jeg hadde fått med meg det at det var noe med en måne. Jeg nikket forståenede, og noterte ivrig, med fire piler mot månen jeg hadde tegnet. Ellers var arket rimelig tomt.
Det var viktig å vite at alle sitter ute under månefestivalen, og alle griller, spiser månekake og ser på månen. Som regel gjør de dette sammen med andre i familien, som også sitter ute og griller, spiser månekake og ser på månen.

Hva kan jeg si? Hvem trenger Ascheougs Store Norske Leksikon, når du har kilder som dette?

[A Totalt Waste of Make-Up.]

Jeg fikk en gang en button med påskriften, " Now this was a day of total waste of make-up." Det er dessverre så altfor kort tid mellom de dagene for tiden, at jeg har begynt å tenke på det mer som en vane en et tilfeldig utspill. Med det faktum klart, var derfor det sedvanlige sminkeritualet mitt som ble ofret, da Modern vekket meg ukristelig tidlig en lørdag morgen (omtrent 10.00 for å være nøyaktig), med klar beskjed om at bilen kjørte om tyve minutter. Litt lettere forvirret (totalt lost), ristet jeg fortumlet på hodet, og lurte på hvor vi skulle. Svaret kom kort og konsist, før hun endevendte på hælen, og føk ut av rommet. Vi skulle på stranden. Det var med tungt hjerte det gikk opp for meg at det ikke ville bli noen sårt trengt skjønnhetssøvn på meg den morgenen. Leggene mine var som en mikronisert spikermatte, og sminken fra gårsdagen hadde laget en mindre tiltrekkende linje tvers over mitt ellers så bedårende ansikt. Det var mye å gjøre.

Stranden. Seriøst, tør jeg minne om min tidligere skrekkopplevelse med offentlige badesteder og Taiwan? Kunne det være meg alene som fortsatt kunne rekonstruere bildet i hodet mitt av knøttsmå badedrakter og usexy spandexbadehetter som ALDRI har vært in fashion noen gang? "Femten minutter!", svarte Pappa på de hjerteknusende protestene. Det var som å snakke til veggen. Ondskap.

Tre kvarter senere satt Tine Venås i bilen, nyshavede legger og bikini i vesken. Jeg skulle tæne. Jeg skulle bli brun. Solkrem var for pyser og det beste i hele verden var at det ikke var en sky på himmelen. Excellent. Jeg var blitt akutt utvilt og vi så Uma Thurman drepe alt hun kom over i Kill Bill, hele veien bort. Idyllen ble kun brutt da Pappa presterte å legge feil mengde penger i bompengetollen to ganger på veien. Vi ble stoppet av politiet den ene gangen, og alle prøvde desperate å forklare at vi var bare dumme utlendinger. Det funker hver gang. Da vi endelig var fremme hadde familien rukket å konsumere seks liter vann, fem istekartonger og en klase druer.

Bilen stoppet ved noe jeg absolutt ikke hadde forventet. Jeg hadde sett for meg et øde sted med praktisk talt ingen mennesker, og fint lite annet heller. Istedet viste dette seg å være et av de mest sentrale surfestedene i hele Taiwan. Det var restauranter (ok, en), barer (ok, også bare en) og omtrent 300 mennesker som satt rundt overalt og grillet. Det vrimlet av råkjekke, veltrente surfere som trasket rundt med brettene sine, og småharry, men dog sjarmerende hawaiimusikk kom ut av et høyteknologisk stereovidunder. Det var perfekt. Jeg slet iherdig med å ikke sikle for mye. Bittert grep jeg solbrillene mine og plasserte dem så godt jeg kunne på nesen, mens jeg desperat prøvde å gre ut flokene fra det mest hulderaktige håret mitt noen sinne. Jeg gremtes. Total waste of make-up? Pft. Jeg hater at jeg aldri kan ha rett.

Etter timer med sol, bading, tæning og altfor mye solkrem, gikk jeg og guttene opp til restauranten for å kjøpe brus. Det var enda flere mennesker der nå, til og med noen vestlige. La meg gjenta det faktum som ikke kan bli sagt for ofte; det er ingen vestlige i Taiwan. Vi er en sjelden rase, og vi tiltrekkes av hverandre som iskrem i en barnehage. Etter intens masing om at vi skulle gå bort å snakke til han ene av dem, innså jeg at det var et dødt løp fra min side. Av en eller annen grunn har jeg fått ansvaret for all form for sosialaktivitet for meg og mine brødre her nede. Det var med andre ord opp til meg, helt alene, å etablere kontakt med dette perfekte mannlige vidunderet. Innerst inne hadde jeg visste jeg svaret før jeg i det hele tatt spurte. Jeg hater de gangene jeg dessverre har så altfor rett.

Til tross for mangel for alt som noen gang kan kalles kosmetikk (med unntak av et centimeter tykt lag med solblokk skapt av min kreftredde mor), drypende svett og i en lårkort og alt annet enn flaterende shorts, gikk jeg resolutt bort og hilste på vedkommende. Etter fem minutter hadde vi gitt hverandre totale sammendrag av livene våre helt opp til nå, og ti minutter senere var jeg jaggu meg invitert i bryllup til kvelden og hele pakka. Eieren av stranden skulle nemlig gifte seg, og derav årsaken til den enorme ansamlingen av mennesker. Min nye venn hadde bekjente som kjente verten, og det var bare å bli med på festen.

For å gjøre resten kort, det ble jo selvfølgelig ikke slik. Vi dro to timer etterpå, og jeg dro med like mange telefonnummmere som da jeg kom, vel vitende om at han flyttet tilbake til Oregon om tre dager. Jeg hater i grunn mest av alt at lykken aldri går min vei.

Da jeg kom hjem i dag gikk jeg øyeblikkelig til innkjøp av ny, vannfast maskara. Jeg liker nemlig å være forberedt.

[SemiUtbrudd.]

Ganske mange ganger er den absolutte logiske løsningen det som i utgangspunktet var minst logisk.

Jeg hater det som ligger rett under nesen på meg.

[SemiHallelujaFaktor.]

Som tidligere nevnt, drives ikke den helt store uttagerende utelivsaktiviten i Taichung for tiden. Ihvertfall ikke for meg og mine. I dag var jeg for eksempel med brødrene mine på et idrettsarrangement, som ble arrangert på den andre amerikanske skolen. Været var bra, og praktisk talt hele skolen var der. Underskrevne fikk kultursjokk av alle de hvite. Til tross for det, tror du ikke jeg ble nedstirret selv der? Jeg vet nok at det ble hvisket i gangene om meg, men det er jo blitt en vanesak, så nok om det.

For et par uker siden møtte brødrene mine og jeg på tre hvite jenter på kinoen. Som vanlig ble vi stående å prate, en underforstått selvfølgelighet, grunnet felles hudfarge. Da vi hadde fått konstantert fra alle sider at alle trengte venner, utveklset vi telefonnummere og det som ellers var verdt å vite. Da jeg kom hjem, kunne jeg virkelig ikke dy meg. Slu som jeg er, snek jeg meg til allslags mulig info om de tre som var å oppdrive (fint lite), men man utnytter da de mulighetene man har. For å gjøre en lang historie kort, hun jeg likte best av de tre, var datteren til lederen for alle mormonerne i hele Taiwan. Toppsjefen, med andre ord. Jeg ringte ikke dagen etter.

Tilfeldighetene skal altså ha det til at jeg var på Morrison i dag, og presterer å gå rett på de tre overnevnte. De hadde ingen planer for kvelden, og det hadde (selvfølgelig) ikke jeg heller. Hun ene misjonsdatteren inviterte oss alle hjem til seg, og en time senere satt vi i taxi nedover Wen Shing Loo. Jeg har fint lite i mot kulturforskjeller. Folk må få være som de er, og jeg anser meg selv som en ganske så liberal person på det området, men lite visste jeg da at dette kom til å bli noe av det særeste i Taiwan så langt...

Det begynte i det jeg sto ved inngangsdøren. Det hang et stort skilt under ringeklokken hvor det sto at de tilbød undervisning i hvordan man kunne hjelpe andre med å finne Herren. Da vi kom inn døren sto det fire bokhyller langs med veggen, smekkfulle av Bibelstoff av ymse slag. Av de verdt å nevne vil jeg sette The Chinese-English Dictionary of Bible Characters absolutt øverst på listen. Med sin mektige størrelse, grunnet tre-i-en versjon imponerte meg faktisk. Ellers var rommet sparsomt møbler, men med store plakater og bilder på vegger av praktisk talt alt det sto om i hyllene. Vi gikk opp i andre etasje, hvor den ene jenta reagerte kraftig på en lekebåt som sto i trappen. Alle har hatt en plastbåt en eller annen gang, så jeg tenkte ikke noe videre over det før hun erklærte at "Å ja, jeg har mange fantastiske minner med Noas Ark." Jeg fant ikke på noe å svare i retur. På tvrommet var selvfølgelig Jesustegnefilmene plasser på øverste hylle. Jeg talte 39 stykker. Det er ganske mange. Ved siden av hang det selvfølgelig lapper hvor man takket han for det også. At de hadde mange filmer om han altså. Jeg skjønte ikke helt det.

Vi endte heldigvis opp med den nyeste filmen til Ashton Cutcher. Etter å ha dratt noen paralleller fra filmen til diverse Bibelhistorier (nei da, jeg bare tuller, så ille var det ikke), var det endelig en eller annen som trykket på play. Thank heaven's, ble min bønn også hørt til slutt. De andre jentene lukket øynene under elskhovsscenene og jeg måtte spole da de drakk vodka på filmen, men ellers var det alt i alt en ganske bra film.

Da vi skulle spise var jeg i ferd med å sette til livs bit fire av mitt største pizzastykke noen gang, da jeg merket en skummel stillhet rundt meg. Hele bordet hadde foldet hendene. Jeg anstrengte meg for å skjule et smil. Dette kunne umulig hende meg. Lettere småflau la jeg fra meg pizzakadaveret og foldet hendene mine jeg også. Etter er en kjapp,

"Takk for cola og pizza på bordet.
Takk for Lays potetgull med salt og at vi får kake i kveld.
Takk for at vi kan være hos Emma i kveld.
Amen."

kunne jeg fortsette. Satt ut som jeg var av hele situasjonen, innså jeg først fem minutter senere at jeg kanskje også burde sagt "Amen." Jeg konstanterte at det kanskje ble litt teit å komme med i midten av mitt mitt andre stykke, så jeg prøvde desperat å late som ingenting.

Når folk spør meg om hvilken religion jeg tilhører, velger jeg å la svaret mitt være temmelig åpent; i Norge er jeg kristen, men ikke i Taiwan. Tolk det som du vil.

[SemiFilosofisk.]

Lykken er å ha noe å sminke seg for.

[Og Prisen for 'Årets Sitat' Går Til....]

Alexander: Do you really know how BAD ear wax really taste?

Nei, vær så snill, lillebror. Fortell meg alt om det. Jeg ber deg.

[Å tråkke i salaten.]

Det er de gangene hvor du innser at du bare har sagt noe skikkelig dust. Som regel er det de gangene hvor du snakker med den ene personen som finner det enda mer dust enn hvem som helst andre i hele verden, for ikke å snakke om at det er selvfølgelig også den ene gangen hvor det er strålende dekning på telefon/internett eventuelt også face2face. Du skjønner greia? Dessverre skjer det meg rimelig ofte. Hallo! Noen? Hvor er de sosiale antennene mine når jeg vil ha dem?

-Hei, Det er Tine. Er Russ der?
-Nja, vel han er gått å lagt seg. Vi hadde en ganske røff natt kan du si...

Ok. Dette lovet bra. Klokken var syv. Om kvelden. Jeg stønnet litt tvilende oppgitt. Det er EN vestlig fyr i hele gådd dæm Taichung, og tilfeldighetene skal ha seg til at han utgjør hele min sosiale omgangskrets for øyeblikket. Kjære Gud, dette er bare dårlig gjort.
Nelly fortsatte:

-...Du skjønner, taket vårt falt på en måte ned i natt, og fløy bort. Det landet i en annen gate!
-Var det DERES hus? Det så jeg ligge midt i veien! Jeg kunne ikke skjønne hvor det kom fra! Så gøy!

Ja, jeg siktet til det faktum at jeg fant ut hvem som eide taket som hadde seilt ut i veien min en gang i morges. Det var dessverre ikke alle som så humoren i nettopp det. Kan du forstå?

-Nei... Egentlig ikke.
-Ehe...nei. [Flau latter] Så var det vel ikke det da.

*kremt*