[SemiBelest.]

I skoleavisen har vi en lærer som liker å stille spørsmål som ikke har noe som helst med faget å gjøre. I engelsktimene til Alexander spør han om musikk, i skoleavistimene spør han om ting vi ikke vet. Kristoffer var derfor minst like satt ut som alle oss andre, da det viste seg at han faktisk fikk rett på dette spørsmålet.

Kristoffer: Mitt beste prøvegjett er definitivt den gangen da jeg skulle oppgi forfatteren til The Old Man and The Sea. Jeg hadde seriøst ingen som helst anelse! Hva er oddsen for at jeg faktisk skulle komme til å GJETTE Ernest Hemingway, av alle mulige personer i hele verden?
Pappa: Nei, for all del, virkelig bra gjort, Kristoffer! Det har jo ihvertfall ikke noe å gjøre med at det er den eneste forfatteren du kan.
Kristoffer: ....

[Alt er Best på Norsk.]

En av de tingene jeg liker best med skolen min, er at man kan ha et åpent forhold til alle lærerene og virkelig komme med skikkelige innspill når man skulle føle for det. Det viktigste i alle forhold er jo tross alt åpen kommunikasjon. Her om dagen i mattetimen for eksempel:

So then you take the Y...
-Helvetes drittkjerring.
....And multiply it by the denominator...
-Om hun og jeg hadde vært de to eneste igjen i hele verden, og alt vi hadde å spise var en enslig pakke med mariekjeks ville jeg aldri i verden delt den med henne. Burugle.
....In order to get all the X's out you also need to divide by this number... Tine, what was that?
-Nothing, just explaining something to my brother. (Kvinneræl.)
Oh, good, so you actually get it this time? [skal vedde på at hun holdt bet seg i tungen for å ikke legge til "til en forandring."]
-Yeah, yeah. It's really not that hard if you do all the problems in the chapter first. (Ikke faen. Brenn i helvete. Merr.)

[AkuttMett.]

Note2Self: Kinesiske menyforfattere har en lei tendens til å blande ordene Snake og Snack. Typisk.

[SemiYppende.]

I serien "Nordmenn på tur ber om bråk:"

Verden var så mye bedre før, da negerne var i Afrika og homsene var i skapet.

[SemiBlakk.]

Penger er i grunn en uting når man ikke har det.

[SemiUtbrudd II.]

Det er få ting som ergrer meg så mye som ting som er helt tydelig skrevet bare for å skrive noe.
Greit, det er mulig det kom litt feil ut, da jeg føler det kan være litt selvmotsigende, så la meg omformulere litt. Det jeg mener er at jeg er meget sterkt i mot ting som åpenbart er skrevet bare for å trekke andres oppmerksomhet, men som nærmere viser seg å ikke være noe i det hele tatt. Skjønner du hva jeg mener? Etter uttalige innprentelser fra uttalige lærere oppgjennom tretten års skolegang, og det er slike ting som dette som har ført til at jeg endelig har ført til at jeg har skjønt hva de mener.

Det som fikk meg til å begynne å tenke på det denne gangen, var VGnetts artikkel om den såkalte "pizzaministeren." Oppriktig talt, den er for drøy. Jeg skammet meg på journalistens vegne da jeg leste artikkelen. For det første, den omtalte politikeren kjøpte Grandiosa da Stoltenberg ringte han vedrørende ministerstillingen. Med dette som bakgrunn velger han like så godt å døpe han om til pizzaministeren! En enslig stusselig setning i hele artikkelen? Jommen sa jeg smør. Resten av artikkelen handler nemlig om den heltemodige redningen under en flykapring, og om hans tanker etter at han takket ja til henvendelsen.

VG, kjære. Jeg har mistet all respekt.

[SemiPoetisk.]

I dag utbrøt Benedicte plutselig at det høres ut som det regner når hele klassen skriver.
Det syntes jeg var en fin tanke.

[SemiFlerspråklig.]

Jeg er jammen glad jeg ikke har hjerteproblemer. Da ville jeg vært død for lenge siden. Et lite tegn til nerveproblemer, og jeg hadde nå vært plassert lengst inne på lukket avdeling. I den travle hverdag er det liten tid til å takke hvor store allmektige skaper for at nettopp jeg er det bedaglige menneske jeg er, og intet mindre enn det.

La meg gi deg et eksempel. Det er jo verdens minste hemmelighet at "The Norwegians" skiller seg ut på skolen min. Uansett hva vi gjør, tenker og mener, har som regel alle fått det med seg før vi i det hele tatt har hatt tid til å ta stilling i om det faktisk var med vilje. Det skremmer meg litt at da brødrene Venås begynte på skolen begynte plutselig alle de andre guttene også å spare til langt hår. Alle finner vitsene våre hysterisk festlige, uansett hvor teite de er, og "norsk er jo det kuuuuleste språket da!" Ikke det at jeg tar noe av det til meg, men jeg kunne drevet en fullsatt norsktime fire ganger i uken, hadde jeg hatt tid og energi til det.
Det var derfor hjertet mitt var fylt med både fryd og frykt, da Alexanders samfunnsfaglærer kom bort til meg i dag med en ubestemmelig mine kom bort og lurte på om jeg ville vite hva gromgutten hadde gjort for noe i dag. Med bankende hjerte og Morrisons tilmooning fortsatt altfor friskt i minne, spurte jeg om jeg faktisk ville vite hva han hadde gjort i dag. Læreren fortsatte nochalangt uten en gang å svare på spørsmålet mitt. Jeg bet meg i leppen, og forbannet det faktum at det er søtten år siden jeg sist var enebarn. Det hadde seg nemlig hatt seg slik at lillebror hadde sovnet i timen i dag. De hadde sett på film om krig i verden, barn i Afrika eller noe helt annet, og frankly tror jeg læreren var like lite interessert som elevene sine. Uansett, han hadde etter uttallige mer eller mindre heldige forsøk endelig fått liv i Alexander, som søvnig mumlet et eller annet som tydelig ikke bare besto av det engelske alfabet. Fovirret kom selvfølgelig det uungåelige spørsmålet:
-Alex, are you speaking Swedish to me?
Hvorav Alexander nikker uforstålig, bare for å gjøre noe.

Pokker. Vi er NORSKE. Nå tror hele skolen at vi kan alle språkene i Europa. Det er jo strålende.

[SemiSchizofren.]

Marie har i følge Sverre ikke vært helt seg selv i det siste. Snarere tvert imot. Han har vært høyst bekymret over henne, og ikke visst hva han skulle gjøre for at noen andre enn han skulle få øynene opp for problemet. Heldigvis er det nå ingen ku på isen, for lillegutt har endelig egenhendig gått inn for å virkelig opplyse Maries medmennesker om problemet, og aller helst også henne selv. Dessverre er responsen på de tapre forsøkene direkte labre, og jeg er redd at om vår alles store helt er på randen av å gi opp, om dette fortsetter. Hva skal han gjøre?

-Marie, nå har jeg prøvd å si det til deg i tre og et halvt år at du er schizo på en fren måte.
-Jammen jeg har jo bare kjent deg i ett?
-DU ja! Skjønner du nå hvor vanskelig det har vært!

[SemiFortvilet.]

Det er som regel to sider av samme sak. Det gjør det vanskelig å velge, og spesielt når jeg står i midten og når bare den ene av dem!

Akk... Valgets kval.

[SemiBrukbar.]

På bursdagsdatoen min, 1. mars, 1948 ble Foreningen for Matematikere og Fysikere i Serbia stiftet. Det var godt å vite.

[De Kalte Meg 'Den Svette Grisen.]

Jeg er et dårlig menneske. Jeg er falsk og overfladisk så det skinner lang vei, og jeg er fordømt god til å skjule det.

En i klassen, meg, og Den Svette Grisen. Merk dere hvordan sistnevnte ikke en gang er inkludert på bildet, og all plassen som er ledig helt til venstre.
Coincidence? I think not.

Jeg har glemt å fortelle dere om min nye klassekamerat. Grunnet at hun ikke hadde grunnlag i over halvparten av fagene da hun søkte på universiteter i år, går hun like så greit 12. klasse om igjen. Med fare for å virke max politiskukorrekt; hun er stygg, ekkel, kjedelig og lukter vondt. Selve defenisjonen på "Den Svette Grisen," thus kallenavnet. At hun dessuten er rundt meg hele tiden gjør ikke akkurat den mennesklige produktet av en naturkatastrofe noe mer tiltrekkende. Jeg setter meg på andre siden av klasserommet og glatt overser henne i alle friminutt, men det gjør liten nytte. Jeg vet hun er der. På min skole. På mitt trinn. I min fuckings klasse. Faen. Hvorfor må jeg alltid bli sittende igjen med samfunnets sosiale utskudd.

Greit nok. Jenta kan jo være kjempeflink i for eksempel piano, hva vet jeg? Det er godt mulig hun er et hederlig og ærlig menneske til sitt bruk. For alt jeg vet kanskje hun er tidenes beste på å hekle grytekluter, og mulighetene er jo der for at det var hun som var best i barnehagen til å join the dots. Poenget er at jeg, helt ærlig, driter i det. Jeg kunne ikke brydd meg mindre, og jeg er jo et grusomt menneske som innrømmer det, men der har du saken fra min side. Problemet er at denne holdningen er dessverre ikke akkurat helt gjensidig. Hun digger meg. Jeg blir oppsøkt. De gangene hun ikke er blokkert av meg på MSN, sier hun hei fjorten ganger på rad uten at jeg svarer(Ja, det har bare skjedd en gang. Derfor blokkering). Uansett hvor jeg oppholdert meg på skoleområdet, støter jeg "helt tilfeldig på henne," og hun kommer nærmest vuggende bort for å snakke til meg. Hun er den stolte innehaver av et par lår størrelse Ekvator, og som en slags protest mot seg selv bruker hun allikevel kun shortser som avslører tidenes kameltå. En konstant følelse av å være fysisk uvel blandet i hen herlig miks av direkte avsky hører med i skolehverdagen på linje med matte og naturfag. Jeg mistenker Gud for å ha plassert meg i sin egen lille komedie, bare for å være dust. Festlig, det må jeg si. Fortvilelsen er stor og jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre med det. Pokker pokker pokker.

Det verste er at hun til og med har klart å lure seg med på progress reporten min, karaktervarselet som kommer ut midt i terminen. Ironisk nok var engelsklæreren min så utrolig imponert over hvor utrolig hjertevarm jeg var mot den nye eleven. Jeg føler meg skitten, dog tilfreds. Problemet hadde i grunn først vært et ordentlig problem om hun hadde visst om det.