[SemiPolitisk.]

Jeg hadde egentlig tenkt til å la være. Jeg er ikke så altfor politisk at det gjør noe. Det er dessuten blitt så mye oppstuss rundt det at det er nesten blitt en klisjè å skrive om det i bloggen sin. Etter to fantastiske dager i Taipei hadde jeg klart å krangle meg selv fra det. La det gå Tine. Jeg strittet mer i mot i går også, men i dag viste det seg at underskrevne var så overtalende at intellektet ikke klarte å stritte i mot mer. Om det skulle være seg at jeg tar feil, så for all del, overtal meg gjerne. Hele opplegget er blitt et riktig så frustrende irritasjonsmoment. Ingen kommer med noen ordentlige gode forklaringer, og det gjør det hele bare enda verre. Atter en gang måte jeg altså ta saken i egne hender.

Det handler om ytringsfrihet i følge mange. Jeg ser ikke helt hvor dette kommer fra. Jeg skjønner faktisk ikke at det kan ha gått så langt uten at det er flere som protesterer i mot. I mine øyne handler saken om respekt for menneskers kultur, tradisjoner, og religioner, og kun det. At Jyllands-Posten har publisert bilder av den største islamske profeten av et såpass lavt kalliber synes jeg er lite verdig, og helt klart gjort kun for å provosere. Jeg blir flau på deres vegne her jeg sitter. Ja, det er jo drøyt at muslimer brenner flagg. Jeg er så hjertens enig, men det er faktisk så personlig en del muslimer har tatt disse tegningene. En ting er at man tegner karrikaturer av Osama Bin Laden og Yassir Arrafat, en annen ting er å gå til angrep mot noe hellig. Her vil jeg vise til Muttaqun, hvor det er oversatt og forklart hvordan en riktig troende muslim bør oppføre seg med hensyn til avbildninger. Det forklares klart og tydelig at man ikke skal avbilde levende vesener, profeter, eller Allah selv. Dette er elementær barneskolelærdom på enhver norsk offentlig skole. Vi snakker pensum i femte klasse. At vi i vesten har tegnet bilder av våre guder siden tidenes morgen er jo fantastisk. For oss gir det mening, en klar visualisering og et hjelpemiddel i vår tro. For muslimer er dette blasfemi.

Da jeg var mindre bodde familien min i Oman. Det ligger i Midt-Østen. Jeg var tolv da vi flyttet hjem, og det er jo blitt en stund siden nå, men den respekten de muslimske klassekameratene mine hadde for sin gudstro satte sine spor på en jente som var vant til religionsutdøvelse begrenset til julegudstjenesten på tv. En av de ikke-muslimske guttene i klassen kom en dag til skade for å miste en Koran i gulvet på skolens bibliotek og det resulterte i et leven uten like. Heldigvis ba han kjapt om unnskyldning og i friminuttet etterpå spilte vi alle baseball som ingenting var skjedd.

Vi ser ned på islam fordi de bruker religionen sin som et våpen i en krig som jeg helst skulle sett at ingen vant. Om vi bruker "ytringsfrihet" er vi faktisk selv på vei ut i grøften. For all del, ikke misforstå. Om dette hadde vært en kamp for ytringsfriheten hadde jeg selvfølgelig sett meg selv først i rekken. Jeg synes det er forkastelig at tusenvis av mennesker blir arrestert, drept, og truet for at de står for det de tenker og mener. Land med samvittighetsfanger gjør meg kvalm og uvel, jeg betaler min medlemskontigent til Amnesty med glede. Om det er et spørsmål om enda en ny genser i klesskapet skiltet med "rasfare," eller om vi skal unngå å få trebarnsfedre fengslet for å ha "forakt for islam," så klarer jeg faktisk å stå over den genseren.

Om noen vennligst kunne fortelle meg hva jeg har oversett og hvorfor jeg tar feil så vil jeg være uendelig takknemlig. Hele greia gjør meg sint. Jeg synes rett og slett det blir for dumt at Norge, det landet med flest aviser per innbygger, skal protestere mot noe så til de grader feil når det ikke en gang blir protestert på de riktige premisser. Ærlig talt.

Helt til sist vil jeg bare unnskylde all denne generaliseringen jeg er nå blitt skyldig i, selv om jeg egentlig er svært lite fan av det. Jeg skjønner at det hovedsaklig er ekstremister som er skyldige, selv om jeg har sagt muslimer. Jeg er også fullstendig klar over at norske aviser ble enige om å ikke trykke bilder, men bare ren tekst da spørsmålet først kom opp. All ære til dem for det.
Da jeg ikke er i Norge selv er det dessuten vanskelig for meg å skjønne akkurat hvor mange som har hengt seg på denne ytringsfrihets-diskusjonen. I Taiwan har ingen hørt om diskusjonen, det er få å diskutere med. Vennligst ta det til etteretning om noen skulle ønske å komme med en lengre utdypning av det jeg har oversett. Noe må det jo være.