[SemiOslo.]

Oslo er en pussig by. I forhold til steder som for eksempel Taichung, er det et bittelite veikryss hvor man fortsatt møter folk man kjenner hver gang man drar dit, mens det på andre måter kan virke uendelig stort. Hva din mening om saken er, kan være det samme. Det jeg skal fortelle om i dag handler uansett om at man i alle tilfeller ikke skal undervurdere vårt ringe lands hovedstad. Jeg skulle til Blindern for å få fikset noe på søknaden min. Universitetet i Oslo ligger på Blindern, og der hadde jeg aldri vært, men jeg tenkte som så at det hele var såre logisk, Universitet i Oslo måtte selvfølgelig ligge på Universitetsplassen. Selv sett nå i ettertid har jeg problemer med å forstå at det ikke er helt tilfelle.

Jeg hadde egentlig fri den dagen, men som den trofaste og lojale ansatte jeg er, sa jeg selvfølgelig ja, og klart det, da sjefen ringte og lurte på om jeg kunne komme bort allikevel. Det er en ærlig sak at jeg regnet med at jeg ville gå meg bort i Oslo, og derfor ville komme en halvtime for sent, noe jeg også fortalte sjefen min. Til tross for denne ufattelige selvinnsikten fra underskrevne som egentlig ikke eier et snev av selvinnsikt skal det innrømmes at det var flaut da spådommen viste seg å gå i oppfyllelse.

Fordi jeg skulle jobbe senere på dagen, bestemte jeg meg for å stå opp tidlig. Jeg presterte selvfølgelig å forsove meg, og beinet heseblesende til bussen, som jeg rakk med nød og neppe. Buss 151 går hvert kvarter, men det er så bittert å stå det ene ekstra kvarteret at jeg var overlykkelig over å ha klart det. Etter at jeg fikk igjen pusten nok til å hoste meg frem til hvor jeg skulle, slengte jeg meg heller lite elegant ned på et sete. 151 pleier å kjøre E-18 rett inn til Oslo. Den kjører til Sentralbanestasjonen og så drar den tilbake. Det er ikke noe tull med den. Da jeg til min forbløffelse oppdaget at vi passerte Ullevålstadioen begynte det å demre for meg at det var mulig jeg hadde kommet på den ene andre bussen som stopper der hvor jeg bor. Den som går en eneste gang i døgnet, og som kjører helt feil av det som jeg trodde jeg skulle. Det hadde jo vært typisk. Da vi kjørte inn på Majorstuen innså jeg at det faktisk var tilfelle, og jeg jumpet ut. Majorstuen er jo ikke all verdens fra Universitet tenkte jeg, og gikk like så godt hele veien ned til Slottet før jeg begynte å spørre om veianvisninger.

Jeg fant ganske fort ut at Blindern lå i retning Majorstuen. Faktisk hele noen få minutter unna det utgangspunktet jeg hadde gått ifra en halvtime i forveien. Noe småbitter gjorde jeg som jeg ble anbefalt: jeg gikk på t-bane nummer tre.

Det var dumt. Jeg innså først på siste holdeplass, altså på Mortensrud, som eneste etnisk norsk i hele vognen, at jeg hadde reist i feil retning. Igjen, typisk meg. Jeg svertet og bannet, og det var omtrent på dette punktet at ipoden bestemte seg for å gå tom for strøm. Pur flaks gjorde at jeg lot være å kjøpe ny billett, men kom på at jeg bare kunne bruke den gamle. Allikevel, om dette var dagen? Jeg tror ikke det.

Da jeg langt om lenge endelig kom meg til Blindern gikk jeg rundt hele området, i desperat leting etter adressen jeg hadde fått oppgitt. Det skulle selvfølgelig vise seg å ikke være så enkelt som damen i telefonen hadde oppgitt. På et punkt var jeg faktisk nesten helt ende ved Slottet igjen, men nå visste jeg jo at da var jeg gått feil, så da gikk jeg enda en gang tilbake.

Tre timer brukte jeg. Tre timer av min liv er blitt kastet bort på å gå i ring på Blindern på leting etter et hus som sannsynligvis alle som noen gang har vært på Blindern må ha fått med seg, ihvertfall i følge forskeren jeg møtte som var mer enn villig til å vise meg veien. Jeg kom jo frem til slutt da, sliten som en middels sprek maratonuttøver etter at siste etappe er gjennomført. Svett var jeg også, for det var veldig varmt ute. Ærendet mitt ble unnagjort på fem minutter. Jeg hadde budsjettert omtrent en time, så dette var over all forventning, og jeg bestemte meg for at jeg nå like så greit kunne spasere ned til den egentlige Universitetsplassen, slik at jeg kunne ta gode gamle 151 hjem i det minste.

For å gjøre en lang historie kort, den siste beslutningen beviste en gang for alle at jeg ikke er så kjent i Oslo. Virkelig. Den dagen så jeg nemlig samtlige gater i monopol. På vei nedover var jeg innom Pilestredet, Bislett, og Prinsensgate, bare for å nevne noe. Dagens høydepunkt var at jeg kjøpte meg en bok til ti kroner, og at jeg ikke akkurat hadde problemer med å få sove på bussturen hjem. Takke meg til lave taxipriser i Taiwan. Da blir man jo kjørt til døren.