[Jesus vs. Buddha.]

Jeg er ingen buddhist. Jeg tilber ikke Buddha og jeg brenner ikke penger for at bestefaren min skal slippe å være en sulten ånd under spøkelsesmåneden. Om det ligger en død mygg i klasserommet ligger jeg som oftest selverklært øverst på listen over mulige skyldige. Karma og nirvana er i min fremmedordbok, og om det skulle ofres noe som helst i vår familie er det kun ment som et fredskompromiss for at vi ikke skal ta livet av hverandre. Deltagelse på fem konfleirer vitner vel heller ikke akkurat om noen utbrodert buddhistisk gudetro.

Alt jeg sier er at det er et tankekors at vår kultur tilber et bilde av en mager og torturert mann vi ikke ville byttet plass med for alt i verden. Ville det ikke vært mer naturlig å tilbe noe vi selv vil? Buddha er glad. Han har nok mat (derav den mindre flatterende kroppsfasongen) og tilbringer sin gudetilværelse henslengt på en stabel av gullbarer. Hver dag ofrer millioner av mennesker whiskey og diverse andre kulinariske opplevelser som går enhver kjip nattverd-kjeks en høy gang.

Jesus, jeg er tøff nok, men jeg tror oppriktig talt at du valgte feil verdensdel da du spurte deg selv det samme.

[SemiSkitten.]

I think if people see this footage, they'll say,

'Oh, my God, that's horrible.'
And then they'll go on eating their dinners.

Altså, jeg er ikke noen filmkritiker. Jeg kan lite om regissører (ingenting), og om mulig enda mindre om lysetting og kameravinkling enn noen andre. For å dra det langt, så har det vært tilfeller hvor jeg ikke har kjent igjen dårlig skuespill før noen andre påpekte det. Allikevel, jeg drister meg til å skrive om denne filmen. Delvis fordi den gjorde et enormt inntrykk på meg, men mest av alt fordi bare det at den ikke er blitt en del av pensum på alle skoler i hele verden i seg selv er til å grine av.

Jeg har nettopp sett Hotel Rwanda for andre gang. Kongefilm, se den så fort som mulig om du ikke allerede har gjort det. Seriøst, jeg har grått i tre timer i strekk. Jeg gråter og gråter og gråter og det slutter bare ikke. Det er så fært at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Den handler om verdens største folkemord i moderne tid. Etnisk utrensing av en folkegruppe skapt av hvite. "Du er Hutu fordi nesen din er bredere enn broren din. Da skal broren din, som blir Tutsi, styre alt du gjør når vi er her. Når vi drar fra landet så skal dere få styre og herske. Det er lurt. Da setter vi hele landet opp mot hverandre og drar vår vei." 1 million ble drept altså. Det er en fjerdedel av Norge det. Nesten. Og ingen brydde seg. Ingen. Og ingen gjør det. Og det er krig fortsatt, og tolv år senere er det enda bare en minimal gruppe mennesker som gjør noe. Det er så trist. Og her sitter jeg og har bare fått fuckings julegaver til meg selv. Det er så flaut. Jeg føler meg skitten fordi det er så fordømt urettferdig. Jeg trengte ikke fire neglakker til jul. Kommodeskuffen min går ikke igjen fordi jeg har så innmari mange belter. Jeg liker ikke å bruke belter en gang! Hva skal jeg med det? Buksene sitter som påmalt etter uttallige middager hvor jeg har spist mer enn enkelte barn får på en måned. Jeg har 32 par sko i skoskapet mitt nede. De er mine. Bare mine. Allikevel fikk jeg nye sko i går. Jeg rekker ikke en gang å gjøre skoene mine slitne før de blir umoderne. Og hva gjør jeg med det? Absolutt ingenting. Jeg bare gråter. Gråter og det er alt.

Alle ordene mine er brukt opp. Jeg er så ufattelig lei meg at jeg ikke klarer å skrive det ned en gang.

Vi er så innmari heldige. Vi er så fantastisk heldige at vi faktisk har fått muligheten til å ikke ha det jævlig, og det er så flaut at vi ikke gjør mer ut av det. Gud bedre. Jeg gråter. Det er natt, det er mørkt, og jeg gråter og får ikke sove fordi jeg gråter. Den eneste boken som ligger på nattbordet mitt er Shopaholic Takes Manhattan, og det blir så altfor feil.

[SemiSlacker.]

Torsdag var en travel dag. Jeg sto opp fem. Grasale mengder med mattelekser jeg til slutt hadde gitt opp da uret viste ett kvelden før. Kombinasjonen av jeg hadde lagt meg klokken tre fire kvelder på rad og stått opp halv seks hver morgen, hadde gjort at intellektet hadde takket for seg og sunket ned til under det absolutte steinaldernivå. Vi snakker type "Jeg spise," "Du dum," og "Sjekk detta, amplituden av denne sinusfunksjonen er kvadraten ganger to av forrige svar! Dette må være en kode, jeg regner ut de resterende 38 matteoppgavene slik." Fit for fight? I think not.

Uansett, jeg fikk jo gjort noe på denne eksklusive timen jeg hadde bevilget meg. På bussen leste jeg de siste 24 engelsksidene om engelsk literatur i Opplysningstiden. Fasinerende greier. Vi hadde prøve på femten sider i andre time, om hele tidsperioden, kapittelet i leseboken vår alene var 189 sider, i tillegg til ymse kopier fra diverse andre lærebøker fra svunnen tid. Det verste var at jeg faktisk ikke lært med de tre sidene med utdrag fra Samuel Johnsons Dictionary of the English Language utenat. Du kan tro jeg var stresset.

I første time hadde vi engelsk Advance Placement (AP) eksamens forberedelser. Ganske kortfattet er det engelsk på college nivå, noe jeg må ha for å få norsk studiekompetanse, for de som lurte på det. Vi hadde fjorårets eksamen å gjøre. I friminuttet ble hele klassen innkalt til møte med rektor. Det bestod i det hele og det fulle av en lengre irretesettelse av statistikklærer fra helvete grunnet mangel på lekser fra dagen før. Jeg hadde, som eneste elev i klassen, faktisk gjort mine og levert dem inn, noe hun glatt overså. Jeg, som resten av klassen, fikk brev med hjem adressert til pappa om behov for bedre oppfølging hjemmefra. (Foreldrene mine fortjener mine ærbødigste takk her, da de også er enige om at hun er statistikklærer fra helvete og de skrev under uten noe påfølgende innsigelse.) Etter et kvarters reprimande måtte vi beine ned til engelskprøve.

Jeg var ferdig halvveis ut i storefri. Med krampe i hånden og sovende fot måtte jeg til mattelærer for å tigge meg fri fra dagens tyve minutters stillelesning (vi har det hver dag etter storefri), da engelsklærer ønsket møte med meg grunnet anbefalingsbrev jeg skal få av henne som vedlegg til skolesøknad til neste år. Det fikk jeg ikke, og jeg hadde ikke tid til møte da, for jeg hadde en annen AP prøve jeg også skulle få gjort i storefri. At jeg ikke hadde fått med meg at det var tretti ord og ikke bare tyve vi måtte kunne (hvem bruker ordet saturnine uansett?) og i tillegg hadde prestert å legge igjen notatene mine hjemme ble særdeles dårlig mottatt. Jeg lovet å gjøre det godt igjen til helgen.

Vi hadde en undersøkelse under stillelesningen om trivsel og om det var for mye å gjøre på skolen. Jeg krysset av "yes" på alt, og mer eller mindre sprintet heseblesende til engelsklæreren min som var i harninsk over mattelærer fra helvete som ikke hadde latt meg slippe unna før undersøkelse var gjort. At jeg ikke hadde fått tillatelse for fritak fra dagens mattetime gjorde ikke stemningen stort bedre. Av en eller annen grunn var det her jeg kom på tre ting:

1. Jeg hadde glemt å dusje på tre dager.
2. Jeg hadde glemt å spise siden middagen dagen før.
3. Jeg hadde bare på meg en sokk.

I friminuttet etter mattetimen intervjuet jeg rektor i forbindelse med en artikkel om endringer fra fjorårets Taiwan Model United Nations. Artikkelen ble hastig skrevet i siste time etter at jeg stukket innom mattelærer for å bevise at jeg egentlig visste at det var flere måter å finne X på enn forrige ukes matteprøve hadde gitt uttrykk for. På bussen hjem skrev jeg ferdig en annen artikkel til skoleavisen. Vi kom hjem fem. Jeg skulle i bursdag seks. Vrakmodus.

Når norske elever klager over at de har fått tilsammen 100 siders lekselesing å få unnagjort på en uke, dette er en samlet sum fra alle fag, og de har fire studieøkter i uken, da må jeg oppriktig innrømme at min sympati uteblir.

[SemiSelvironisk.]

Grunnet det faktum at jeg er blondine selv, er faktisk ikke blondinevitser noe jeg vil definere som "hysterisk morsomt."

Allikvel, denne lo jeg ganske godt av.

[Tine finner X.]

Matteprøver er noen pussige greier. Jeg tror jeg var den eneste i klassen som fikk kommentaren, "Å finne X betydde her at du faktisk skulle finne høyden av trekanten, ikke at du skulle sette en pil mot X."

Fillern.

Uansett, det var så absolutt verdt et forsøk.

[SemiOpplyst.]

Kineser: Hvordan er Norge egentlig?
Tine: Hva mener du?
Kineser: Jeg mener, har dere gress der liksom?
Tine: Vel...

[SemiInnfødt.]

Det er i årboktimene det hele skjer. Det er da vi har tid til å oppdatere oss selv på lekser, sladder, og de nyeste dataspillene som ligger på nettet. Greit nok, det er en ærlig sak at det ikke er fullt så mye sladder å fortelle, da skolens sosiale liv utspiller seg blant femten personer som ser hverandre ti timer hver dag, fem til seks dager i uken, og desto mer spill, men noe er det da alltids.

I dag satt jeg og lekte med Match Makeren på Collegeboard. De hevder jo at det finnes et college for alle og enhver der, og det hadde jo vært litt artig å vite hvor jeg ville endt opp hadde jeg faktisk søkt etter de behovene som passet meg. Etter 35 minutter med heftig spørsmålsbesvarelser var jeg spent på hvilket resultat jeg skulle få. Stjerner i øynene og kryssede fingre, jeg trykket "enter" (ja, jeg hadde smurt litt godt på med hensyn til at det hadde vært tøft å kunne brife med at Harvard var stedet for meg). 3600 colleger, og "0 matches found." Jeg var i sjokk. Uansett, timen var lang og Tine fortsatte, la til litt her og trakk fra det løftet om at foreldrene mine hadde råd til å betale "$100, 000 and above" per skoleår.

Kristoffer påpekte at jeg kanskje burde endre litt på den delen om ønsket andel utlendinger på skolen. Jeg stirret uforstående på svaret mitt (0-25%). "Jeg vil ikke ha flere utlendinger på skolen enn høyst nødvendig. Hvorfor skal på død og liv alle disse utlendingene forfølge meg," spurte jeg heller litt mer småtøft enn intended. "Tine, du er utlendingen i dette tilfellet," sa Kristoffer tørt før han begynte på en ny runde Solitaire.

[Kristoffer og Alexander stjeler en rullestol.]

Vi hadde en triksestol i hagen. Den var blå, hjulene grå, og den hadde kinesiske tegn på siden. Den var ikke vår. Kristoffer satt i den. Ikke så mye. For det meste lå han under eller ved siden av triksestolen. Triksestoler er til for å gjøre triks i. Kristoffer var ikke så flink til det.

Den nyankomne triksestolen var fra det lokale sykehuset like ved der vi bor. Kristoffer og Alexander hadde gått forbi sykehuset da de hadde bestemt seg for å gå inn og ta en titt. Alexander hadde satt seg ned i en stol. Tilfeldighetene skulle ha det til at denne stolen hadde hjul. Det ene førte til det andre, og før de visste ordet av det, så hadde jammen meg Kristoffer trillet Alexander ut av sykehuset, bortover veien og inn på området vårt. Da var det i grunn for langt å snu.

Mamma så mer eller mindre totalt himmelfallen ut da hun så stolen. Det er viktig å poengtere at det ikke gjorde henne målløs, snarere tvert i mot. Reprimanden som fulgte har jeg valgt å utelate, da den ikke gjør seg for offentlige ører, men la meg si dere en ting; det lønner seg faktisk ikke å fortelle moren din at du har stjålet en rullestol fra en handicappet person på et sykehus, slik at du selv skal slippe å snu deg om det banker på døren og du sitter med ryggen til. Det er omtrent like lurt som å stikke en penn i øyet, og det er jo som kjent ikke så veldig lurt. Uansett hvor mange blåmerker Kristoffer hadde å fremvise etter stygge fall fra nyervervet stol, det ble vist ingen form for sympati. Jeg lo for meg selv da Bror 1 og Bror 2 ble sporenstraks henvist tilbake til sykehuset med stolen. De gikk krokrygget av latter bortover veien og forsvant rundt svingen. Brødrene mine er kule dyr.

[SemiDesperat.]

Det er godt å vite at det alltid er noen der ute som har det verre enn deg.

Denne lappen hang i et et butikkvindu i Kenting. Nei, jeg har ikke ringt. Kanskje jeg burde?

[SemiDigg.]

Alexander: Vet du hva som stinker?
Tine: Nei, vær så snill og fortell meg.
Alexander: Jeg hadde bare deodorant nok for en arm. Vil du lukte? (selvtilfreds glis)
Tine: Ehe... Nei.

[SemiNorskt.]

Grunnen til at asiatere på tur i Norge er så overrasket over alt de kommer over er i grunn ikke stor, når jeg tenker over det det vi pleier å fortelle om landet vårt:
Ja, selvfølgelig har vi en pingvin. Som alle andre pingviner pleier den løpe rundt i hagen vår når året er på det varmeste (rundt -5 grader celcius) Den heter Elsekjellperinge. Det er et veldig vanlig norskt navn for pingviner vi ikke vet kjønnet på. Det er mange av dem. Om vinteren tar alle inn hagepingvinene sine, da det er fare for isbjørn i gatene. Solen ser vi ikke fra begynnelsen av september, og om du lurte, så ja, ski er eneste dugandes fremkomstmiddel, hele året igjennom. Det være seg selvfølgelig om man, gud forby, skulle finne på å ville komme seg fra en iglo til en annen. Det er det jo selvfølgelig svært få som vil, da alle er hellig overbevist om at den største nasjonalfaren i manns minne er troll. Staten er selvfølgelig på saken og driver på med en antitrollkampanje, men så langt har ingenting lykkes.

Norge er kult.

[SemiGivende.]

Det er de små ting i livet som betyr noe, samtidig må du se på alt i det store bildet. Det er bedre med en fugl i hånden enn ti på taket, med mindre dette er en kjempefarlig killerbird, og uansett hvor mye du forsøker, om du stikker hodet ditt ned i spaghettigryta, er det en overhengende stor fare for å få pastasaus i håret. Meningen med livet? Aner ikke, men det er definitivt ikke å snakke med Barry White*:

Barry White sa: Are you really out to lunch?
Tine sier: Nah.
Tine sier: Only at lunch time.

Eller, den komplette samtalen om knapper og panikk:

Barry White sier: Buttons are toys .
Tine sier: They aren't in Hitchhiker's.
Barry White sier: Hitchhikers? The book?
Tine sier: The movie.
Barry White sier: Panic.
Tine sier: Don't panic.
Barry White sier: Yes don't. If you do, there is a button.
Tine sier: I have to go. I'll talk to you later. Stay away from buttons.
Barry White sier: I think you panic too much.
Tine sier: Don't panic.
Barry White sier: Don't play with buttons.
Tine sier: Fine.
Barry White sier: Fine.
Barry White sier: I'm off too. I'll play with my buttons.
Tine sier: *panic*

*Nei, det er ikke navnet hans, men det er det min australske venn kaller seg på MSN, så la oss kalle han det for nå.

[SemiKunst.]

Kristoffer har tegnet en tegning som han skal levere inn til skoleavisen.

Ja. Han lillebroren min på 17, snart 18 år. Det stemmer. Av og til skulle jeg så innmari gjerne visst hvor han tok det fra, bare så jeg kunne passe på å ikke gå dit.

[SemiBekjennelse.]

Som ett siste tappert forsøk på å innstille hjernen min på operasjon "nyttårsløfte 2006," (enkelte vil her hevde at det bare er å gi opp, da det virker mistenkelig likt "Nyttårsløfte 2005," "Nyttårsløfte 2004," og "Nyttårsløfte 2003." Dette har selvfølgelig ingenting med saken å gjøre) har jeg i dag jobbet med tanken om at mat er upraktisk og bør kun inntaes når det er høyst nødvendig, da man bare blir sulten igjen uansett hvordan man håndterer det. Alle jeg kjenner er jo voldsomt avhengige. Enkelte til det ekstreme. Tenk om man bare sluttet. Si nei. Den første tiden ville vært tung, men sånn er det jo med alt som er vanedannende. Med tiden må det jo gå som en lek.

Ihvertfall i teorien. I praksis gikk Tine hjem og spiste sjokolade.

[Det riktige publikum.]

Du holder ikke et foredrag om aggregattilstanden på Enebakk til en barnehage. Du ringer ikke den lokale essostasjonen for å fortelle om den kolossale utveksten du har fått på innsiden av høyrelår, og å spøke om da du spiste så mye at du kastet opp i tre timer etter "spis-din-vekt-i-pølser"-konkurransen til en gjeng radmagre og nyankomne asylsøkere fra Malawi, er vel også like suksessfylt som å skyte seg selv i foten. At det meste kan være underholdende bare du forteller det til riktige menneskene er ingen hemmelighet. Av mangel på de, er det dessverre jeg som som regel må til pers. Det er kult.

Kristoffer har fått seg bukser med to lommer i en. Det er kjempepraktisk, fordi da kunne han "spytte i lommen samtidig som iPoden sin lå der." Fantastisk. Lillebror stirret totalt uforstående på meg da jeg høyst uentusiatisk svarte at jeg dessverre ikke delte en brøkdel av hans begeistring. Det skyltes nok ren misunnelse, da jeg selv ikke hadde noen lommer på skjørtet mitt, sa han snurt, og pilte opp på rommet sitt for å sjekke om en vanlig pose hadde samme effekt.

Jeg aner virkelig ikke hva jeg går glipp av. Stakkars meg.

[Finn Willy!]

Jeg fant han! På det offisielle skolebildet. Strålende.

(Trykk på bildet for å se det større.)

[SemiNervøs II.]

Kristoffer kunne rett og slett ikke la være.

Kristoffer:Hey teacher! I heard there was this new girl starting in tenth grade. Does she happen to have dark colored skin?
Lærer: What's it with you Norwegians? What's the matter with you? God!

Jeg har en liten følelse av den såkalte norgesreklamen vår kanskje ikke er så bra som tidligere antatt.

[SemiNervøs.]

I morgen begynner det en ny jente i klassen til Alexander. "Hun er fra Amerika," fortalte læreren. Da skolen vår er knøttliten, er det vanligvis totalkaos i klasserommet resten av timen, om slikt skulle forekomme. Alle vil vite alt om Den Nye, og ryktet har som regel spredd seg til resten av skolen før nyheten er ferdig utlevert. Det var derfor en rimelig sjokkert lærer som skuet utover elevene, da han hadde sagt sitt. Pinlig stillhet. Noen kremtet nervøst, og en og annen tittet ut av vinduet. Det gikk ett minutt. Det gikk to minutter. Først da elevene ble bedt om å åpne bøkene på side 168, rakte Alexander opp en forsiktig hånd:

-Is the new student African-American?
-Alex, I don't know what race she is.
-Does she have an African name?
-Alex, I don't know the origin of her name.
-Does she listen to the music genre rap, made by people with dark skin.
-Alex, I don't know the ethnic background of the people that make the music she listens to.
-Does she...
-Alex, I don't know if her parents are into voodoo, if her ancestors ever worked on a cotton farm, if she is worried about Ku Klux Klan on dark nights, if she refers to people with the same ethnic background as herself as "brothers," or anything else you could possibly be wondering about. All I know is that she is starting in your class tomorrow, and that you better be nice to her. Does that answer all your questions?
-It's just that we had an American girl* in our class last year, and even though nobody really liked her, she turned out to be quite difficult to return back to the store. But don't worry, if this one is default as well, I know how to fix her.

Læreren kremtet nervøst og skiftet kjapt tema.

*Se blogginnlegg fra januar for nærmere forklaring.

[SemiKjekke.]

Guttene har tatt skolebilder. Mor ble rent rørt over hvor flotte guttene hennes så ut på bildene.

Ja, det er faktisk sagt med litt mer enn bare en anelse ironi.

[SemiSchizofren II.]

At familien Venås har en lamineringsmaskin er gammelt nytt. Uttalige falske identifikasjonskort, biblotekskort, førerkort, donorkort, skolebevis og annet senere, har vi faktisk klart å gi slipp på den verste iveren. Sant og si, så har den ikke vært i bruk på over en hel uke, og det står det respekt av! Det eneste som fortsatt står ved lag entusiasmemessig, er i grunn David Dark og til dels Charles Magnum.

David Dark er den mystiske andre personligheten som opprinnelig bare var stagenavnet til Alexander. La meg forklare. Det hele begynte med at Alexander hadde en av hovedrollene i skoleoppsetningen av "The Wizard of Oz."I tillfelle han skulle bli verdensberømt av sin spektakulære tolkning av løven, var det i alle tilfeller greit å være forberedt, og han brukte timer hver kveld på øve seg frem til en fêt signatur. Det han derimot ikke var forberedt på, var at navnet skulle ta fullstendig overhånd, og faktisk bli mer utagerende enn Alexander selv. En prestasjon hensides både verdens lengste ørehår og det å slikke sin egen albue. For eksempel, når vi spiser middag, kan David komme frem ut av intet. David er en gammel krigsveteran fra Vietnamkrigen, og er bitter på situasjonen han nå er i. Han og de andre soldatene ble lovet heder og ære, ikke kokt ris og en og annen svinefilet! At han i tillegg har måttet lide en sjebne hvor han er blitt stuet bort til den store glemsel inntil nylig er jo direkte uhørt! Det er omtrent på dette tidspunktet av vi kan se tegn til tårer i øynene til David, og han vrir seg bort. David savner gutta. Han savner samholdet, krigsrasjonene, motet, og alt det andre de hadde i 'Nam, som han liker å kalle det.

Sant og si, så vet jeg ikke stort annet om David. Foruten om det faktum at han liker å gjøre de tingene Alexander ihvertfall ikke har gjort, for så å forsvinne igjen uten videre. Han liker å være litt mystisk, og Alexander enda mer, noe som gjør det umulig å vite hvem man faktisk snakker med. Alt jeg vet er at tiden er ikke som det en gang var i 'Nam, og at Alexander liker å bryte seg inn i fremmede hus for å legge kabler.

Charles Magnum er Kristoffer i disguise. Videre må jeg dessverre skuffe også her, da jeg ikke har noen som helst anelse om hvordan han virker, eller hvilken funksjon han skal ha i hvordan å ruinere Tines gode navn og rykte, som alt annet brødrene hennes gjør.

[Det var en fin dag.]

Liao ler og sier, "Me not handsome boy."

Allikevel, jeg vil ha en Liao i pocketsize..

Det var en solfylt dag da Tine hadde oppkjøring. Alle kjøreskoleelevene var spente, og kjørelærerne hadde strøket uniformen. De var stolte. Ja, selv han som alltid sov på kontoret, og læreren som alltid sykler på ergometersykkelen hadde kommet seg ut i det praktfulle været. Tine satte seg inn i bilen, kjørte litt rundt (ok, det var en egen runde da) og før hun visste ordet av det, hadde hun jammen meg fått sertifikat hun også. Liao hadde helt glemt gårsdagens semiraseriutbrudd etter en litt uheldig museepisode, og stotret frem et ønske om godt nyttår, i det jeg vandret ut med Lappen i vesken. Joda. Det er litt stas å være stor nok.

[Kristoffer lærer Tine nye ordtak.]

"God kake," sa mannen, og spyttet på kaken så ingen andre ville ha.

Mitt nyttårsforsett i år burde vært å sørge for at guttene aldri er alene på kjøkkenet.