Pappa var egentlig invitert ut på en stor og viktig middag på torsdag. Dette var selvfølgelig i samme tidsrom som min graduation, og han takket derfor nei. Kinesere flest er veldig opptatt av penger og business, men familie er også sterkt sentrert, og at pappa prioriterte familien sin sa mye om han som person, mente sjefen til pappa. (Det bør nevnes at det var flere i klassen min hvor bare en av foreldrene møtte opp.) Middagen ble dermed utsatt, og både jeg og modern ble invitert til lunsj dagen etterpå.
Da jeg hadde fortalt venninnen min at jeg skulle til New Palace i Shalu hadde hun ledd og sagt at det ihvertfall kom til å bli interessant. ”Det er en dyr restaurant,” la hun til, og mer fikk jeg ikke ut av henne. Etter en halv evighet med bønnfalling om en ytterligere forklaring innså jeg at det var poengløst. Hun er av den typen som kan tilby meg kyllinghjerter og nekte å fortelle hva det er før jeg har smakt.
Modern og jeg møtte pappa utenfor. I første etasje var en helt hensides buffét. Modern og jeg så på hverandre. Morgenen hadde blitt brukt på å pakke flyttelasset, og vi hadde ikke rukket å tenke på frokost enda. Klokken var nå ett. Pappa dro oss med inn i heisen. Vi skulle til VIP rommene i syvende etasje. I det dørene lukket seg forklarte han at dette var en av Taiwans mest kjente og ekslusive restauranter. Jeg svelget. Av erfaring visste jeg at jeg hadde en tendens til å foretrekke Happy Meal framfor mye av luksusmaten her nede. Vi ba han utdype. ”Kokkene her er kjent for å lage mat av råvarer man aldri har spist før,” sa pappa med et fett glis. Heisdørene åpnet seg, det var ingen vei tilbake. Vi svarte ikke.
Alle de andre var kommet. Jeg møtte Mr. Su, Mr. Lee, Mr. Hoa, Mr. Chang, Mr. Chen, Mr. Cheng, og hel del andre jeg ikke en gang skal forsøke å stave navnene på. Jeg gikk i surr på slutten, og var svært takknemlig for at vi etter en stund fikk beskjed om at vi kunne sette oss.
Første rettDet begynte trygt. Sushimi. Jeg pustet lettet ut, og forsynte meg. Pappa fortalte dette var en spesiel type tunfisk, og hvert stykke kostet 60 kroner. Et stykke veide omtrent femten gram. ”Fêtt,” sa jeg. ”Nei,” sa pappaen min, ”det er faktisk ganske magert.” Pappaen min er så altfor kul noen ganger.
Andre rettSamtidig som sushimien ble sendt rundt bordet fikk vi servert en salat med en enorm snegle på toppen. Veloppdratt som jeg er spiste jeg grønnsakene mine. Det var litt uvant med soyasaus på salat, men for all del, satt i sammenheng var det i alle fall ingen vits i å nevne. Alle hadde fått tildelt hver sin kelner. Min var heldigvis erfaren nok til å se jeg slet litt, så hun tok stille tallerkenen min da jeg la ned spisepinnene.
Tredje rettNeste rett var
noe. Vi ble servert i bittesmå kinesiske suppeskåler. Det var brunt, det var slimete, og det ble mottatt med stor jubel fra pappas kinesiske kollegaer. Sjøpølse, hva annet?
Jeg vil ikke si så mye om de påfølgende minuttene annet enn å opplyse om at sjøpølse er en heller smakløs affære med en meget finurlig konsistens. Det gjør seg allikevel svært godt med grønnsaker, og ved å skryte hemmningsløst av
dem kan man spare seg selv en hel del pinlige øyeblikk. Sjeldent har jeg hørt pappa snakke så mye som under den delen av måltidet (det til tross for at pappa ikke er stille av seg til vanlig.) og plutselig var tallerknene våre båret ut. Pappa er ikke så dum at det gjør noe.
Fjerde rett
Reker! Jeg jublet og mor med. Dette kunne vi jo! Plommekokte taiwanske reker er faktisk fantastisk gode. Den norske delegasjonen satte i gang med å skrelle. Det er enkelte ganger man merker mer enn andre hvor lite man hører til på et sted. Da vi oppdaget at vi var de eneste som ikke skrelte våre tre tildelte reker inni munnen, skjønte vi at dette hadde vært for enkelt. Det hadde i det minste vært verdt et forsøk.
Femte rettIkke misforstå. Jeg er glad i krabber. Sant og si så elsker jeg det. Hjertet mitt sank allikevel kraftig da jeg fikk min krabbetallerken. Noen hadde rett og slett bare tømt skallet. Jeg fikk servert et tomt krabbeskall på en seng av noe gjennomsiktig og slimete. Ikke så rent lite dekorativt, men det er faktisk mat det er snakk om her. Jeg svelget og hvisket til pappa at jeg virkelig ikke visste hva jeg skulle spise. Vi ble enige om at vi skulle smake på det lange og gjennomsiktige samtidig. Det så ikke ut til å ha vært levende på en stund, og det var i det minste et godt tegn.
Jeg har sjeldent vært så glad for å ha oppdaget soyakokte glassnuddler som akkurat da. Det var grunn nok til å være kristen, tenkte jeg for meg selv og sendte en stille tak til han der oppe. Mr. Lee ved siden meg satt med en hel krabbeklo inni munnen. Si hva du vil, å rense en krabbe slik er jo ikke annet enn imponerende.
Sjette rett
Haifinne-suppe er noen pikante greier man bare ikke kan komme utenom når man er på New Palace. Visstnok. Man heller oppi en slags rød saus og så slurper man hele røren i seg med et bredt glis om munnen. Som en av kollegaene til pappa sa, ”det er jo helt fantastisk.” Jeg tømte oppi rikelig med rød saus, men så kom jeg på at det kunne være andeblod, og det satte en stopper for noen videre nytelse. Haifinnesuppe er i alle tilfeller litt sært, det vil jeg nå si.
S
yvende rett
Jeg kjente jeg begynte å bli noe mett nå. Allikevel linet kelnerene opp for en ny runde. Sjefen til pappa fortalte at denne fisken var importert fra et sted langt borte. Sannsynligvis fra Norge, vi hadde jo en ganske stor fiskeindustri, ja? De andre rundt bordet nikket og ojet seg. Så eksotisk! Da vi fikk fisken servert med finner og alt fortsatt inntakt (og spisevennlig, i følge flere rundt bordet) måtte jeg si meg enig i at dette ikke akkurat var fisk hjemmefra. Heldigvis er jeg særs dyktig til å rense fisk med pinner om jeg skal si det selv. Klapp på skulderen? Høyst velfortjent.
Åttende rett
Etter å ha surfet meg gjennom x-antall retter så ting endelig ut til å ha stagnert seg helt. Foran meg lå en slags frityrstekt pølse. Den var enorm. Hvordan jeg skulle klare å løfte den opp med pinnene var for meg et mysterium uten sidestykke. Ikke visste jeg hva som var inni heller. Pappa så på meg, jeg så på mamma. Greit nok, sa hun. Og med litt anstrengelse fikk hun da løftet den opp. Det viste seg å være en kingsize fiskepinne. Pft. Barnemat.
Niende rettPlutselig sto det en ny bolle foran meg, denne gangen med sikkert to hundre forskjellige sopptyper i en slags lake. Jeg hadde sett noe lignende før, men det var på en av de billigste restaurantene i Little Europe. Den gangen hadde jeg latt være å spise den, fordi den minnet meg mest om en champignonhermetikkboks i porselen. Her kunne jeg med sikkerhet si at det ikke var det. Allikevel må jeg innrømme at jeg ikke smakte noen forskjell.
Desserten
Vannmelon og røde bønner-kake med peanøtttrekk.
Takk for maten.
På veien hjem, fire timer senere, stoppet modern og jeg på starbucks.
