[SemiLokalt.]

Enhver person som har beveget seg innenfor Bærum kommunes gyldne grenser den siste tiden kan umulig ha unngått å legge merke til de selvlysende skoene som er blitt hengt over telefonlinjer overalt. Ryktene skal ha det til at det er der man kan skaffe seg drugs og slikt som de slemme kidza driver med, men det tror jeg ikke så mye på. Helt ærlig holder jeg heller en knapp på at de er blitt brukt til et eller annet rebusløp, men det drar ned fear factor-nivået på det vi gjorde ganske kraftig, så vi kan i det minste late som at det er sånn Norwegian mafia drug dealing tegn da.

I de sene sommerkvelder er dette skofenomenet blitt nøye omdiskutert. Ja, i enkelte sammenhenger vil jeg påstå det har faktisk resultert i nesten regelrett høylydt krangling. Ikke så veldig ofte da, og kanskje ikke så veldig seriøst heller. Like fullt, diskusjonen blusset opp atter en gang da vi gikk hjem en sen kveld fra grillings i Krabberudlia. Det hang nemlig et par sko ved siden av Blommenholm Tennisklubb. De måtte vi klare å få ned. Det skulle vise seg fort at stenkasting funket heller dårlig, hovedsaklig fordi vi var heller dårlige på det. Allikevel så var vi nå så fast bestemt at det ikke gi an å komme seg videre uten at skoene var nede, så vi konkluderte kort og godt med å bli. Dette resulterte i at vi de neste førtifem minuttene snek oss rundt i hager etter river, piasavakoster, stiger, og lignende. Etter at Andreas (til høyre) hadde prøvd å drepe et helt mykt tre uten noe videre hell, kom vi på at det bare var å flytte den kommunale søppelkassen, så nådde ihvertfall den nylånte kosten nesten opp. Etter en stund innså vi at det ikke var håp for kosten, den var for liten og ble derfor ble pent lagt tilbake der den sto, og så spankulerte vi bort til tennisbanen for å låne noe lengre. Den armenske tennisspilleren som nesten ikke kunne engelsk og fint lite norsk var meget behjelpelig, og til slutt greide vi å finne en planke som Arne (til venstre) greide å vippe skoene over telefonledningen med. De fantastiske heltene fikk den armenske tennispilleren til å ta masse bilder av oss (hvorav bare ett ble bra, og det var det ovenfor), og så gikk vi lykkelige hjem og hang skoene på veggen til Arne, for det var han som hadde nærmest skostørrelse og dessuten han som har det huset vi bruker mest sånn i snitt.

Da de andre gutta hørte dette så ble de kjempemisunnelige, og enda mer forlegne og de lovet at de skulle komme med brannbilen sin og ta ned alle de andre skoene før noen rakk å si noe som helst. Og det var jo relativt barskt det også da, selv om det ikke var så barskt som å være først.

Skål!

[Livet på Hydro'n II.]

Jeg hadde ikke trodd jeg skulle si dette her, men jeg elsker seriøst den nye jobben min. Ihvertfall i helgene. Menneskene er fantastiske, og å stå i kasse må innrømmes å være veldig stas. Dølle bensinstasjonsvitser som "jeg kan ikke bensin, men jeg kan baguetter, dessuten er jeg søt," blir møtt med fantastiske smil og gjør underverker for selvfølelsen om jeg egentlig føler meg som et takras. Det beste av alt er at jeg har gjort tidenes oppdagelse. Jeg har nemlig i alle år følt at det er skikkelig ekkelt å gå på do på bensinstasjoner uten å kjøpe noe. Det er en viden spredt myte, så jeg vet at jeg ikke har vært alene. Saken er at når jeg, som Hydro ansatt står bak disken kunne jeg ikke brydd meg mindre om folk gjør nettopp det! Vel, med mindre du er kjekk. Da kan du godt komme bort til disken og snakke litt baguett med meg. I alle tilfeller: hvilken befrielse! Så nå vet du det også, og kan gå og gjøre ditt fornødne uten den minste bekymring. Atter en dag reddet Tine verden.

Forresten, jeg innser nå at min likegyldighet på akkurat dette området kan ha kanskje noe å gjøre med at jeg enda ikke har vasket toalettene. Hmmm.

Neh.

[SemiKidnappet.]

Fordi enkelte reiseguider kan gå amokk i brillebutikken og kjøpe solbriller til lillesøster når man endelig finner Kusine som er forsvunnet. (Til høyre er sykkeldrosjedamen Lani. Hun er ganske flink, så alle burde ta en tur med henne.)

Det er ikke så greit å være i Oslo by om man er ni år gammel og har aldri vært der før. Selv ikke om man er med de to eldre (og meget bedårende) kusinene sine på tur, med løfte om å ikke gå noen steder uten lov. Spesielt vanskelig kan det være å være i Oslo om man har fått alle telefonnummre og e-mail adresser og andre adresser, men presterer å legge deg igjen i kusinen man roter seg bort i fra sin veske. Da kan det til og med være krise, og det var nettopp det som skjedde i dag.

Det hele begynte da kusinen min fra Måndalen i Romsdalen kom på besøk til Bærum. Da vi oppdaget til vår store forskrekkelse at hun aldri hadde vært på sightseeing-tur i hovedstaden før. Som det gode mennesket jeg er (og det skal poengteres at jeg i denne historien faktisk er et særdeles godt mennesket, bare så det er sagt) tilbød jeg meg sporenstraks det meget viktige ansvaret for at både Kusine og søster skulle få en heller lengre og utbroderende guidet tur før Kusine dro hjem igjen på lørdagen. Det var egentlig ment som en litt lett sarkastisk spøk, for utenom Karl Johan, Slott og Storting, har jeg like god peiling på Oslo-geografi som en gjennomsnittlig amerikansk cruiseturist, og det sier jo ikke så rent lite. Med nærmere ettertanke er det jo nettopp det det gjør, men nok om det. Min godhet ble ihvertfall grovt utnyttet, for klokken kvart over ni i dag morges satt vi alle sammen i bil på vei til by'n.

Etter å ha pekt ut de viktigste bygningene man bør kunne (Freia-butikken inkludert, åff kårsj) og å ha trasket i uendelige WOW-butikker, som forøvrig var en heller kjedelig opplevelse da samtlige klær levert i disse butikkene er størrelse alt-for-liten og det overraskende nok overhodet ikke passer meg, spiste vi lunsj på Bagel&Juice. Jeg var snill reiseguide og betalte for hele gildet. Etter heftige diskusjoner om agurk faktisk var mat om man stekte den litt, om det faktisk var Jens August fra Hotel Cæsar satt på nabobordet, og om den siste om nesen til Paris Hilton faktisk var ekte, dro vi ut på nye eventyr. Vi tråkket bortover Aker Brygge, kjøpte jordbær, snakket om de rare menneskene, og om en hel del annet som er skikkelig hipt og trendy om du er sånn cirka barneskolealder. La meg igjen få poengtere dette med snill reise guide. Etter en stund dro vi tilbake til Karl Johan, hvor vi lo litt av de polske sykkedrosjene før vi gikk bort for å se på sølvmannen med sverdene som beveget seg om man la penger i hatten hans. Så gikk vi inn på atter en WOW-butikk. Det vil si, jeg og Benedicte gjorde det. Kusine var borte. Jeg sendte Benedicte for å sjekke utenfor, mens jeg selv beinet ned trappen for å sjekke underetasjen. Der var hun ikke, og da jeg kom opp igjen, hadde faktisk Benedicte også forsvunnet. I vill og heftig panikk (dette sier jeg egentlig bare fordi at historien skal høres bedre ut. Sant og si var jeg relativt rolig, considering the circumstances lizm) sprinter jeg nedover Karl Johan. Jeg stopper i alle butikker, og setter i gang søk på Vera Moda, for den butikken bare fortsatte og fortsatte og jeg hadde ikke tid til å løpe der alene. De i butikken må berømmes, for de var veldig behjelpelige, og ringte til securitas før jeg rakk å beskrive ferdig hendelsesforløpet. Jeg så for meg fordomsfulle skrekkscenarioer om en liga av sigøynere som kidnappet blonde jenter og solgte dem til høystbydende, eller at de begge midt i all panikken hadde glemt at jeg nylig har farget håret mitt (det stemmer, det er kjempemørkebrunt og jeg elsker det. Pappa hater det før øvrig, men jeg kaller han umoderne og når han ikke blir så nevneverdig berørt av det, så tar jeg igjen ved å gjøre det samme), og om de hadde glemt det hadde det blitt litt vanskelig å finne meg. Plutselig roper en av butikkdamene at de har funnet kusinen min, men det viste seg å være Benedicte, for hun hadde sett Line gå nedover gaten, og prøvd å ta henne igjen. Lykkelig som få over at ihvertfall 50% av de tapte barna var funnet, løper jeg nedover gaten, for å se etter henne enda en gang, uten at det hjalp noe særlig på hjerterytmen.

Svett går jeg tilbake for å sjekke om de har hørt noe mer. Det er i det jeg går inn på WOW for nummer tohundrede gang, at pappa ringer. Han spør høylydt om hva søren som skjer. Jeg tenker i et halvt sekund at Benedicte skal få når jeg får fatt i henne, men så kommer jeg på at Benedicte aldri ville ringt og sladret med mindre det ville gagnet henne selv, og sånn situasjonen lå an, så var det heller tvilsomt at hun kunne få noe ut av det. Dermed bredte det seg et stort glis om munnen min, til tross for at praktisk talt hele butikken på dette tidspunktet skjønte at den snille og fantastiske Oslo-guiden fikk en heller ufortjent skyllebøtte. Jeg hadde nemlig skjønt at Kusine måtte ha ringt for at pappa skulle få vite noe som helst, og det var et godt tegn. Han kunne fortelle at hun satt på Burger King på Arkaden, og vi trippet så fort og elegant som de forgylte plastsandalene mine fra Taiwan kunne bære meg. Men det viste seg fort at Arkaden ikke har noen Burger King. Ut av Arkaden, inn på den ovenfor Arkaden. Der viste det seg desto fortere at de ikke hadde sett en lys jente på omtrent ni, ihvertfall ikke en som trengte hjelp. Mer eller mindre himmelfalne vaklet jeg og lillesøster ut av Burger King. Vi skulle akkurat til å slå saks-pose-stein om hvem som skulle ringe hjem og si at Kusine var blitt kidnappet, da vi oppdaget en liten blondine sitte bedagelig i en polsk sykkeltaxi med bena slengt over sykkelsetet og med en brus i hånden. Selvfølgelig. Og Kusine gråt og jeg takket alt som var hellig, og Benedicte sørget for at alt av snørr og tårer ble tørket av på min t-skjorte. Etter en kort forklaring hvor sykkeldrosjen forteller at Kusine kunne nummeret til tanten min, som ringte pappa som ringte meg, hvorpå Kusine supplerte at hun dessuten hadde fått brus av sykkeldrosjen, spanderte den snille Oslo-guiden is på alle sammen, inkludert sykkeldrosjen. Sykkeldrosjen ble så glad at hun ville sykle oss hele veien til Universitetsplassen. Og det lot vi henne i grunn gjøre, og på veien opp lovet jeg meg selv at jeg skulle jobbe for nedkjempelse av polakkfordommer. Ihvertfall litt, for polakkvitser kan jo være ganske morsomme da, men meg om det.

Før og etter bilder er alltid på sin plass. Merk at jeg har rettet ut håret på begge bilder, så får du en viss idé om luftfuktigheten i Taiwan (venstre) kontra Oslo (høyre)

[SemiBlund.]

Det er så meget man kan komme opp med på sommerkvelder hvor klokken har passert tolv og vel så det. Et av påfunnene kom opp etter en bedre middag på Big Horn på Aker Brygge (takk igjen, Lars!), hvor vi konkluderte med at når et menneske har forspist seg lettere forpult i magen er det kun en måte å kurere det på, og det er med en real middagslur, og gjerne to. Jeg hadde gladelig betalt femti kroner for å kunne løsne litt på beltespennen og legge meg ned en halvtime før desserten kom på bordet, og jeg nekter å tro at jeg er i mindretall om sådan. Dessverre hadde ikke Big Horn noen sovesenger til utleie (enda, men bare husk at Tine sa det først!), så vi dro hjem like etterpå. Temaet kom opp igjen her om dagen etter at vi hadde vært på Nesbru Kebab. En liten kebab til tross, jeg var så mett at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, det ene førte til det andre, og etter mye høylydt whining fra min side, ble sengetemaet ble bragt på banen igjen (sannsynligvis fordi enkelte var ikke så rent lite lei av å høre klagingen). Om jeg noen gang skal anskaffe meg en liten restaurant skal jeg så absolutt ha en egen soveavdeling. Ikke av den slibrige typen, det skal være bare enkeltsenger, og man bør ha en promille på ikke mer enn cirka kanskje to ølglass. Fyllesoving kan man gjøre hjemme, da jeg stiller meg heller tvilsomt til at gjestene i den kategorien legger seg ned for å få plass til dessert, og da er på en måte litt av pointet med sovesenger borte. Jeg tenkte også egne familierom, og at barn under fire sover gratis om de ligger i foreldrenes seng. Fantastisk. Jeg er så kreativ at det skinner av meg.

Et annet heftig tema som har litt nøye diskutert de siste dagene er min fremtidige karriere som hipp og kul forfatter. Jeg har jo selvfølgelig allerede gått til anskaffelse av redaktør og selvutnevnt PR-sjef, boken kommer senere... eller noe. Bokomslaget er allerede blitt designet (det fikk faktisk karakteren fem som avsluttende medieprosjekt for tredje klasse på Rosenvilde, om noen lurer) og min kjære PR-sjef var i virke selv før jeg visste at hun hadde planer om å bli det. Saken er biff, med andre ord, og boken skal selvfølgelig lånes bort som lesestoff for de som ikke klarer å sove sånn uten videre.

Om alt skulle feile så kan jeg ihvertfall tenke meg at den gjør seg ypperlig som innpakningspapir for julegaver. Jeg kan være ganske så dekorativ om jeg går inn for det, så det så.

[Livet på Hydro'n]

Det måtte jo komme før eller siden. "Livet på Hydro'n" er for spesielt interesserte, og selv om jeg ikke egentlig er en av dem, så blir det en del jobbsnakk med meg for tiden. Jeg må bare beklage, og er du ikke interessert så får du komme tilbake en gang i september.

I løpet av min hittil syv dager lange baguettelager-/pølsevender-/hamburgersteker-/vaffelsvi.... steker-karriere (jeg får ikke lov å leke med kassen enda. Det har sikkert ingenting å gjøre med at jeg kaller ekspedering for "å leke med kassen." Å vent, på den andre siden...) har jeg gjort en del store og små oppdagelser, og jeg akter derfor i de påfølgende ukene å avsløre noen hemmelighetene i bensinstasjons-businessen etterhvert som jeg oppdager dem. Dagens tema er bensinstasjonsspråket.

Det er en stor andel av mennesker som kommer på en bensinstasjon som har kjørt langt. Selv om det er mye som skiller dem, har de som oftest en del del til felles (På Hydro kjenner vi nemlig kundene våre): De er slitne, de er trøtte, og de er sultne. Når det er sommer er de dessuten varme, og mange har sannsynligvis i sitt stille sinn ønsket de øvrige turkameratene langt pokker i vold mer enn en gang, om de ikke også har sagt det direkte til dem. Å snakke med nye mennesker er derfor for mange som en befrielse, for ikke å snakke om de mange som reiser alene, og er desperate etter svar etter timer med monologer. Om enn for noen skarve minutter, kan forståeøig nok nettopp disse korte ordutvekslingene være avgjørende for de neste timers mentale velvære. Alle disse reisende kommer da til det mekka av en bensinstasjon som jeg jobber på. Air condition og en behaglig duft av lettere svidde vafler møter dem i døren, (til tross for en hundre prosent distre personlighet, jeg kommer meg, det skal jeg ha) hva mer kan man ønske seg? Jo. Fordi alle disse menneskene er tilreisende snakker man gjerne et slags felles fremmedspråk. Man sier "Heisann," en hilsning som man ellers ikke hører brukt andre steder enn på barnetv, og "Det var den, ja" som om man visste at den gamle damen ved pumpe fire skulle ha en melkerull. Fordi bensinstasjons-ordutvekslinger er av det heller raske slaget, har det sannsynligvis aldri slått deg at det ikke bare er med deg bensinstasjonspersonalet snakker slik med. Nei, det er sånn hele de åtte timene skiftet mitt varer, og det tyder jo på at det er sånn de resterende seksten i døgnet også. Er man en god bensinstasjonsbetjent er man rasende god, og så dreven i målet at man ikke går tom for fraser selv om burgeren henger seg fast i rulleovnen så lenge at den som lager den glemmer at den finnes. Mitt mål for sommeren er i alle fall å bli så god. Forløpig er jeg bare hun som kommer på etter en halvtime at det var noen som skulle ha en 160 grams bacon burger, men som i stedet går til pause og håper på at noen andre kommer på det, så jeg slipper å slå en vits om at burger i alle fall er mest praktisk i tørket tilstand når man allikevel skal ut i bilen.

Sånn helt til slutt kan jeg nevne en litt festlig episode som skjedde her om dagen. Dette er av den typen som sannsynligvis er mest festlig for de som var der (som han som bestilte en grillpølse uten rekesalat, eller han andre som ba om en dobbel cheeseburger uten cheese). Uansett, det kom altså en eldre herremann inn døren og hvisket et eller annet til meg. Jeg hørte virkelig ikke hva han sa annet enn at han han hadde et problem med det nye bilbatteriet sitt. Jeg har såvisst ingen peiling på bil, og sendte han videre til en annen bak disken. Sigurd sto lenge med mannen og hørte om hvordan han hadde ikke kjørt en bil på åtte år, og nå hadde han kjøpt seg nytt batteri og det virket ikke som alt var som det skulle. Jaha, sa Sigurd, og ba han om å utdype. Plutselig hører du høyt fra hjørnet av stasjonen:

Jammen biler pleier alltid å riste om du starter dem i femte gir.

Denne sommeren ligger an til å bli bra. Stønn.

[Semi-SemiKina.]

De siste dagene har vært riktig så hektiske, og uten internetttilgang blir det desto vanskligere å kunne oppdatere, enda så mye morsomt det er å skrive om. Bensinstasjons-jobbing er en virkelig interessant opplevelse, selv om jeg må innrømme at det er en grunn til at den meget lovende (ok, kanskje ordet heller er begivenhetsløse) serien, "Livet på Hydro'n," ikke er blitt et faktum enda. Men nok om det. Jeg kom nemlig på at jeg hadde glemt å fortelle om Hong Kong, og det var en aldeles glimrende tur, så den manglende oppsummering var så absolutt ufortjent. Slapp av, jeg skal ikke legge ut i det vide og brede om den intense frykten for både Ass Cancer (ja, det er Det Nye) og fugleinfluensa ("Tine, kan man få fugleinfluensa av å spise svin?") som forfulgte oss i tide og utide. Jeg akter ikke å gi de detaljerte beskrivelsene av kampen på liv og død som utspant seg på naborommet, mens mine egne foreldre fredfullt satt og drakk kaffe, vel vitende om det ragnarokk som selvfølgelig endte med skriking. Mor sukket riktignok litt da Benedictes femte semi-krakilske hyl hjallet gjennom hotellgangene under den verste manhunten, men ellers holdt begge mine foreldre seg ganske så mimikkløse til det hele. Så flink skal jeg være. Vel, greit, den gangen da to visse norske gutter begynte å danse disko utenfor en CD-butikk midt i det verste handlerushet, det var jo faktisk en episode verdt å nevne, men det får bli en annen gang. I stedet tenkte jeg å glede mine lesere med atter en billedkavalkade fra Tines reiser. Vel bekomme.

På flyplassen i Taipei har de en lounge som heter Silver Kris. I fast tradisjon pleier guttene å filme alle skiltene hvor det står at man ikke skal filme, og å ta heftig masse bilder av ting man ikke skal ta bilder av. Skolebokeksempelet av ting man ikke kan ta bilder av er trappen opp til Silver Kris Lounge. Ja, denne altså.

Needless to say, guttene fant dette restaurantnavnet ustyrtelig morsomt. Frykten for Ass Cancer nådde sitt absolutte høydepunkt, og samtlige kelnere i løpet av kvelden ble tilkalt som Gaylord. Det kunne jo hende at restauranten var oppkalt etter en av dem. Om du er i nærheten anbefaler jeg Chicken Tikka Masala og en tidlig hjemkomst. Sånn apropos.

Alexander og jeg kjøpte oss matchende solbriller. De er kulest.

Er det en ting man lærer av å bo i Østen, så er det at det ikke er så skikkelig kjempelurt å gjøre narr av kinesere foran kinesere. Dette er forresten tatt i butikken hvor vi var veldig lenge, ikke kjøpte noen ting, knuste en hel stabel med porselensskåler, og så stakk fra alt sammen. "Nå må vi løpe!" har fått en helt ny betydning for meg etter at Modern hvisket meg det, sånn delvis skjult bak en reol.

På markedet fant alle sine skatter. Jeg kjøpte de fantastiske indiske gullskoene og D&G-beltet mitt (Hva er det du sier? Selvfølgelig er det ekte. Pft!), Kristoffer kjøpte de tøffeste buksene, og Alexander... Ehm, ja Alexander kjøpte et Naruto-pannebånd. Dette er utenfor McDonalds i den størstehandlegaten i Hong Kong. Jepp.

Fordi gutter er gutter, uansett hvor man er i verden. Her presentert ved Model Kristoffer, også kaldt "Solstrålen." (Senere fant jeg ut at han bare var sterkt bekymret for Ass Cancer. Og litt for fugleviruset da.)

Dette bildet er Taiwan. Det er stemningen og forholdet vårt akkurat sånn det er når vi ikke krangler og vil drepe hverandre, noe som skjer ganske regelmessig. At det egentlig er tatt i Hong Kong kan vi la bli en hemmelighet, for det viser liksom oss alle i et nøtteskall, og jeg elsker det. Dessuten så ser jeg ikke så verst, om jeg skal si det selv. Helt objektivt, selvfølgelig.

[Tine handler på Rimi.]

Det er en god del ting som kan skje med en person som har vært borte fra moderlandet et år. Man kan for eksempel få høre at "Det er så greit med deg Tine, for du er liksom en hel barnehage på en gang." Det til tross for at jeg har følt at jeg har vokst så altfor mye mer enn en gjennomsnittlig norsk nittenåring det siste året.

Ellers så kan man lide av jetlag og selv i lystig lag sovne på sofaen klokken halv elve, for å så bli vekket av bekymrede venner fire timer senere fordi at sofaer tydeligvis ikke er et gunstig sted å sove for slitne småpiker. Da er det bare å gjespe høyt, snu seg rundt, og sove videre, etter at man har mumlet ett eller annet om at sofaer faktisk er er ikke så ille, sammenlignet med mye annet. Om man da passer på å lytte nøye etter kan man høre den bekymrede kompisen sin Øyvind ytre sin store nød om at den stakkars Tine ligger mer eller mindre henslengt (men allikevel i beste velgående, selv om ikke akkurat det ble sagt) på en sofa, hvorav den ikke fullt så bekymrede kompisen (og derav ikke nevnt ved navn) parerte med at "Døh, Øyvind, hvor mange ganger har du egentlig vært bekymret for meg når jeg har sovnet på sofaen?"

Det bør allikevel konkluderes ved at det aller beste ved å ha vært lenge borte kan forøvrig være når Tine, fortsatt med litt jetlag i hodet, våkner grytidlig opp (les: halvsyv, og så senere kvart på ni) og bestemmer seg for å gå ned på Kiwi for å handle frokost. Uskyldig og mer søvndrukken enn først antatt kan selv det å betale være en stor prøvelse. Jeg hørte på den kinesiske spillelisten min på iPoden, og smilte og nikket til mannen i kassen da han slo inn loffen. Da jeg til og med takket for vekslepengene var det derfor ikke denne reaksjonen jeg forventet:
Tine: Xie xie!
Mannen i kassen: *Spørsmålstegn*
Tine: Wait? Huh? Thank you!
Mannen i kassen: *Spørsmålstegn*
Tine: Nei vent, hva er det jeg sier? Nå går jeg. Gå, Tine, bare gå.*Plystre, plystre* Pinlig.

Og slik sluttet jeg å handle på Kiwi i Sandvika.