[SemiSlekt.]

Noen ganger er moren min rett og slett bare for kul. Som når hun står og ser på oppslagsveggen i butikken mens hun hvisker til meg at hun må skaffe seg en hobby "hvor slipper å falle for fristelsen å kjøpe noe." Det er i slike øyeblikk jeg innser at alle tanker (og kanskje også forhåpninger) om mulige adopsjoner og forbytninger står til skamme, det var nemlig det jeg også tenkte på.

[SemiNynne.]

Har hatt meget travel helg i europeisk storby. Madrid, for å være nøyaktig. Bare en sånn liten snarvisitt altså, og faktisk så travel at har nesten ikke hatt tid til å svare på meldinger (de som hadde kommet om jeg bare ikke hadde fortalt Gud og hvermann om storby-ferie til Madrid. Ok, så fikk noen da. Ok II, svarte alle, men prøvde allikevel å virke særs opptatt, og bruke lang tid på å svare. Hele fem minutter. Minst).

Uansett, travle ting å fordrive tiden med i helgen:

1. Lest Nynne's Dagbok, da er viktig å være med i samtiden. Meget underholdende lektyre, dog tør innrømme at i grunn var litt skuff, da er så og si bare av sammendrag av samtlige bøker av samme kaliber, som Bridget Jones og Shopaholic-serien. Svært lite nyskapende, altså. Kjente faktisk igjen opptil flere vitser fra overnevnte bøker, hvilket i grunn er både pluss og minus, da er fortsatt like morsomt med slitsom mor, pinlige jobb-episoder, og fulle damers antastelser, men allikevel veldig dumt at ikke klarer finne på eget. Til tross for den høye gjenkjennelighetsfaktoren i de ulike episodene hovedpersonen befinner seg i (har jeg ihvertfall lest utenpå boken, slikt ville da aldri hende meg) vil enkelte allikevel hevde at slike bøker spiser opp hjernen din. Min. Erhm... Dette er som regel de samme menneskene som sier at Fra Virkeligheten-bladet, "Det Sanne," er rent oppspinn. Dette er selvfølgelig bare tull, men en anelse påvirkningskraft, det kan nok stemme at forfatterne har.
2. Shopping. Bukser, topper, vesker, smykker, sminke... Shoppet meget. Fire timer på fredag, åtte og en halv time på lørdag, og fire timer på søndag. Shopping meget, meget bra, og stort utbytte.
3. Tapas. Jeg må gifte meg med en spansk tapas-kokk jeg. Det, eller en japansk sushi-kokk. Akk, dilemma...
4. Spise italiensk is. Ooo... Italiensk kokk. Hmm, dette kan bli litt vanskelig. Tror at bør velge japaner først, da sannsynligheten for katolsk "jeg-kan-ikke-skilles"-innstilling er minst, dessuten, da bosted for øyeblikket er på andre siden av kloden, best av praktisk årsaker. Jeg burde hatt nobels-pris for slikt resonnemang.
5. Spise mer is.
6. Ligge bedagelig i park og slikke sol mens enda mer bedagelig pensjonistmenn og illsinte pensjonistdamer i tøffler og høye stilletthæler subber forbi.
7. Sjekke ut treningsstudio i altfor kort (og meget trangt, men dog kledelig) skjørt, for så å kunne konkludere med at potetgull smaker mye bedre enn allverdens tredemøller, det til tross for kjekk spanjakk løpende foran meg.
8. Møte fransk-canadisk venninne over et glass sangria, med påfølgende endeløse timer med fjas.
9. Se på slott og slottspark, mens holde et lengre foredrag om tidenes kanskje mest grufulle film, The Hostel. (Slet med å få adressen, for turte først ikke gå inn på siden. Lurte japansk bekjent til å hjelpe meg. Meget lurt.)
10. Donere penger til de sultne barna i Afrika. (Ok, kanskje ikke så mye, men var seriøst blakk.)
11. Redde verden. (Kanskje enda mindre av det, se forrige punkt.)
12. Andre viktige gjøremål, da hele meningen med hele turen faktisk var at "Tine skulle bli fornøyd," og at dersom det var noen tvil, skulle man ikke under noen omstendigheter krangle med Tine, fordi "det hun sier er sannsynligvis rett."

Lever, som sagt, et meget travelt liv i en av europas viktigste metropoler.

Mindre heldige, og høyst kjedssommelige tidsfordriv undertegnede ble presset for å utføre, dog slapp unna med hell:

1. Samle flyblader.
2. Samle flytabeller.
3. Se på fly som tar av og lander.
4. Pugge flytyper.
5. Se på fotballkamp.
6. Snakke om fotball.
7. Dra på Real Madrid-stadion.
8. Lese meget lite moteriktigt og spennende perm om hvordan bygge en Shell-stasjon.
9. Ha meget lite moteriktig og spennende perm om hvordan bygge en Shell-stasjon i vesken.
10. Bli revurdert som reisevenninne, med fordel til lite moteriktig og spennende perm om hvordan bygge Shell-stasjon, hvorav flysetet faktisk gikk til perm og undertegnede selv ble stående igjen på flyplass. Ble faktisk revurdert, men vant diskusjon med de vinnende argumentene fra punkt nummer 12 i forrige liste.

Så... Hva har du gjort i helgen?

[Livet på Hydro'n IV.]

Det er mye liv på hydro'n for tiden. Her om dagen for eksempel, så kom kollegaen min til skade for å lage 18 roastbeefbaguetter. Vanligvis pleier vi bare lage sånn fire-fem stykker, for det går så lite av dem. Vi hadde faktisk så mange at sjefen vår ga beskjed om at vi måtte spørre hver enkelt kunde om han eller hun kunne tenke seg en roastbeefbaguett. Som du forstår, det er mye å ta seg til, her på Hydro-Texaco på Høvik.

En annen stor happening vi i ettertid har ledd mye av, var da jeg lagde en grillpølse med rekesalat i stedet for med potetsalat, som egentlig bestillt. Kunden var heldigvis ganske grei og ble ikke sint, selv om jeg ikke innså feilen før hun selv måtte påpeke det. Jeg ga henne dermed en ny pølse og lot ikke merke til at den ene kollegaen min drev å styrte med vasken rett bak meg. Vi bruker nemlig ikke den vasken til så veldig mye, så jeg burde jo reagert, det skjønner jeg nå i ettertid. Da kunden hadde gått sin vei oppdaget jeg til min store forskrekkelse at min kollega jobbet på spreng for å få rettet på feilen min. Ved å skylle pølsen. Skylle grillpølsen. Da hun endelig var ferdig slengte hun pølsen tilbake i brødet på benken, og vi ble begge stående å se på pølsebekken som slynget seg nedover.

Det er kanskje på tide med en liten ferie.

[SemiTunghørt.]

Jeg har en innrømmelse å komme med. Det er en litt sen innrømmelse, men likefullt, at jeg innrømmer noe jeg egentlig burde hemmeligholdt fordi det i grunn er bare dumt og flaut og gjort uten at det var en reel årsak til det, det burde det stå respekt av. Mener nå jeg ihvertfall. At jeg kommer med den nå, og ikke når jeg sitter trygt plassert i Taiwan burde bare gi meg plusspoeng, men jeg regner med at det er greit, for jeg skal ikke jobbe på ihvertfall en uke fra i dag (grunnet at jeg har gitt meg selv diagnosen "lett utbrent, omtrent som toast på level 3" (ikke spør, det er enda mer pinlig!)).

På jobben min har det seg nemlig sånn at jeg jobber med en dame som er litt vanskelig å forstå noen ganger. Vi snakker en blanding at tre språk, hvorav kun to av de er scandinaviske. De første dagene på Hydro'n gikk det ganske fort for seg, og det var mye jeg ikke kunne fra før. Dette nye språket i tillegg gjorde ikke ting lettere. Nød lærer naken kvinne å spinne, jeg pleier i stedet å bli praktisk anlagt av meg. Det var da enda godt, for jeg lider hverken noen nød, er naken (ihvertfall ikke nå i skrivende stund) , eller har noen interesse av å spinne. Løsningen for min uforståelige kollega var derfor å fortelle henne at jeg hadde nedsatt hørsel, og at det hadde vært til vår alles fordel om hun kunne snakke litt saktere og høyere om hun adresserte meg. Som sagt, så gjort. Jeg nevnte også i en bisetning at jeg så hun helst ikke sa noe til de andre, da jeg syntes det var litt flaut. Det er bare det at det blir litt flaut også når vedkommende jobber natt og jeg kommer inn, og hun brøler til meg. Det blir gjerne litt tydeligere da.

[SemiKjørbar.]

Jeg har ikke lappen lenger. Det vil si, jeg kan ikke kjøre i Norge. Det er typisk. Jeg hater virkelig typisk. Det er liksom så han går inn for å ødelegge livet mitt.

Det er... noe billigere å ta lappen i Taiwan enn det er i Norge. Med hensyn til gjennomsnittlønn og slikt, må man jo bare si, heldigvis. Uansett, jeg kjørte opp, sto, og dette kunne man bruke i Norge et år etter at jeg har landet, i følge veivesenet. Da må man skaffe seg internasjonalt førerkort, og ha en norsk oppkjøring for å få det overført til vanlig norsk førerkort. "Fêtt," tenkte jeg, og cruiset rundt i Bærum med moderns gamle bil. "Fêtt," tenkte Kristoffer og gjorde ditto. Jeg lærte meg å kjøre med gir, og Kristoffer kunne det såpass godt at han tenkte han kunne ordne seg ordentlig førerkort når han først var i gang.

Pappas kinesiske sekretær oversatte og faxet kopiet oppover. Tro meg, det var ikke vanskelig, selv jeg kunne gjort det, og mine kinesisk-kunnskaper er jo høyst begrenset, så det sier jo ikke så rent lite... Mor og bror tok med kopier til veivesenet, som sender det over til Taipei-kontorene i Oslo. Kineseren som satt der, nektet å godkjenne oversettelsen (vi snakker ett stempel). Han mente nemlig at da han kom til Norge hadde ingen godkjent hans, og det ville jo bare være dårlig gjort om Kristoffer da fikk godkjent sitt. Ok, og kjempeirriterende, men det var jo ikke noe å gjøre noe med. Mor og bror drar hjem, og tenkte at om de bare ringer til en annen tid, så får de det nok til.

Dagen etterpå mister Kristoffer lommeboken sin. Mor og bror drar til politiet for å melde fra, og temaet blir selvfølgelig bragt på bane. Politibetjenten kan informere om at det faktisk er politiet som stopper oss først og om noen blir tatt med kun taiwanesisk førerkort snakker vi flere tusen i bot, utsettelse på førerkort og alt som er. De måtte for all del ikke si dette her til veivesenet da, for da blir de sinte. Vi snakker to offentlige organer, og en internkonflikt av klasse. Selvfølgelig dro mor og bror rett ut til veivesenet, satte i gang full baluba, og konkluderte med at den eneste måten vi kan kjøre i Norge på, er om vi får oss internasjonale førerkort fra Taiwan.

Hvorfor være vanskelig når man kan være komplett umulig?

[SemiSarkastisk.]

Oh my god. Oh my god, oh my god, oh-my-du-hellige-skaper.

Det er kun én ting som står i hodet på meg for tiden, og det er ikke sjokkis, for å si det sånn. Paris Hilton, som i P (eller Page- P.H. get it?), som i min store helt har lagt ut hele CDen sin på internett. Jeg er målløs. Stum av beundring. Begeistring. Det finnes virkelig ikke ord. Hun er den ene grunnen til at min kuleste t-skjorte (Ja, den med påskriften "I love my bag and dog") er kulest, og sannsynligvis den eneste i verden som gjør akkurat det jeg ville gjort om jeg var høy og slank og pen og rik og intet annet. Jeg er helt overbevist om at bok kommer, og da har hun jo nådd mål for min del. Fullstendig scoring. At hun hadde laget en remix av gromhiten "Do ya think I'm sexy" fra mine glansdager på barneskolen er jo verdt ett øye ekstra på den allerede fullsatte 6-er terningen. Det er kult. Det er fêtt. Det er best. Og dette er linken.

Oh my G (som jeg pleier kalle han). Dette er rent for mye av deg gode. Jeg skulle ønske jeg sto, bare så jeg kunne sette meg ned.

[SemiKleint.]

Guttene mine har startet en ny tradisjon (som rektor pleier å si, "If it happens twice, it`s a tradition"). De har begynt å komme på Stasjonen når jeg jobber til elve om kvelden, og er både semisvett, semipølse-, vaffe-, bolle-,burger-, og tacoduftende, under påskudd av at jeg visstnok har invitert dem hjem til meg for fyll og spetakkel. At jeg begynner klokken syv på jobb dagen etter at kalaset skal finne sted, underbygger jo det faktum at denne påstanden er sann ytterligere... Ikke for det, jeg er jo et sosialt lite dyr av klasse, og får jeg besøk, så er jo intet bedre enn dette, så jeg lar dem jo komme på besøk, og vi har det faktisk så hyggelig at de gjerne blir til både tre og fire, for jeg er ikke vertinnen som kaster folk ut.

Det var under en av disse kvelden at temaet "damer" ble bragt på bane, slik det seg hør og bør på en guttekveld hos... Tine.

Mannlig bekjent 1: Mine damer, og... Tine, hør nå på meg: De finnes to typer damer her i verden.
Mannlige bekjentskaper 2, 3, 4, 5, og 6: Jajaja! osv.
Tine: Go on.
Mannlig bekjentskap 1: Det er de veltrente...
Mannlige bekjentskaper 2, 3, 4, 5, og 6: Jajaja! osv.
Tine: Mhm?
Mannlig bekjentskap 1: Og de som er skikkelig dvaske og lite fine.
Mannlige bekjentskaper 2, 3, 4, 5, og 6: Jaja.... Huh?! Ææææsj... osv.
Mannlig bekjentskap 1: De som er tjukke og som ingen egentlig vil ha.

Jeg så på han. Jeg så på de andre. Jeg så på magen min, og med et ble alle pinlig klar over at det ikke akkurat har stått skrevet "fysisk aktiv" i pannen min de siste fire årene.

Tine: Så... Du, min gode venn, dette mener du altså?
Mannlig bekjentskap 1: Ja, eller...
Tine: Da har jeg bare et sånn lite spørsmål å komme med.
Mannlig bekjentskap 1: Ja?
Tine: I hvilken kategori faller jeg inn i?

Han dro litt på det.

Mannlig bekjentskap 1: Du Tine, du er en fremragende kvinne. Det sier seg jo selv.
Tine: Bytte tema?
Mannlig bekjentskap 1, 2, 3, 4, 5, og 6: Helst!

Og slik får du samtalen over på kjekke gutter, det til tross for at det i grunn bare er du som virkelig er interessert i dem.

[SemiOslo.]

Oslo er en pussig by. I forhold til steder som for eksempel Taichung, er det et bittelite veikryss hvor man fortsatt møter folk man kjenner hver gang man drar dit, mens det på andre måter kan virke uendelig stort. Hva din mening om saken er, kan være det samme. Det jeg skal fortelle om i dag handler uansett om at man i alle tilfeller ikke skal undervurdere vårt ringe lands hovedstad. Jeg skulle til Blindern for å få fikset noe på søknaden min. Universitetet i Oslo ligger på Blindern, og der hadde jeg aldri vært, men jeg tenkte som så at det hele var såre logisk, Universitet i Oslo måtte selvfølgelig ligge på Universitetsplassen. Selv sett nå i ettertid har jeg problemer med å forstå at det ikke er helt tilfelle.

Jeg hadde egentlig fri den dagen, men som den trofaste og lojale ansatte jeg er, sa jeg selvfølgelig ja, og klart det, da sjefen ringte og lurte på om jeg kunne komme bort allikevel. Det er en ærlig sak at jeg regnet med at jeg ville gå meg bort i Oslo, og derfor ville komme en halvtime for sent, noe jeg også fortalte sjefen min. Til tross for denne ufattelige selvinnsikten fra underskrevne som egentlig ikke eier et snev av selvinnsikt skal det innrømmes at det var flaut da spådommen viste seg å gå i oppfyllelse.

Fordi jeg skulle jobbe senere på dagen, bestemte jeg meg for å stå opp tidlig. Jeg presterte selvfølgelig å forsove meg, og beinet heseblesende til bussen, som jeg rakk med nød og neppe. Buss 151 går hvert kvarter, men det er så bittert å stå det ene ekstra kvarteret at jeg var overlykkelig over å ha klart det. Etter at jeg fikk igjen pusten nok til å hoste meg frem til hvor jeg skulle, slengte jeg meg heller lite elegant ned på et sete. 151 pleier å kjøre E-18 rett inn til Oslo. Den kjører til Sentralbanestasjonen og så drar den tilbake. Det er ikke noe tull med den. Da jeg til min forbløffelse oppdaget at vi passerte Ullevålstadioen begynte det å demre for meg at det var mulig jeg hadde kommet på den ene andre bussen som stopper der hvor jeg bor. Den som går en eneste gang i døgnet, og som kjører helt feil av det som jeg trodde jeg skulle. Det hadde jo vært typisk. Da vi kjørte inn på Majorstuen innså jeg at det faktisk var tilfelle, og jeg jumpet ut. Majorstuen er jo ikke all verdens fra Universitet tenkte jeg, og gikk like så godt hele veien ned til Slottet før jeg begynte å spørre om veianvisninger.

Jeg fant ganske fort ut at Blindern lå i retning Majorstuen. Faktisk hele noen få minutter unna det utgangspunktet jeg hadde gått ifra en halvtime i forveien. Noe småbitter gjorde jeg som jeg ble anbefalt: jeg gikk på t-bane nummer tre.

Det var dumt. Jeg innså først på siste holdeplass, altså på Mortensrud, som eneste etnisk norsk i hele vognen, at jeg hadde reist i feil retning. Igjen, typisk meg. Jeg svertet og bannet, og det var omtrent på dette punktet at ipoden bestemte seg for å gå tom for strøm. Pur flaks gjorde at jeg lot være å kjøpe ny billett, men kom på at jeg bare kunne bruke den gamle. Allikevel, om dette var dagen? Jeg tror ikke det.

Da jeg langt om lenge endelig kom meg til Blindern gikk jeg rundt hele området, i desperat leting etter adressen jeg hadde fått oppgitt. Det skulle selvfølgelig vise seg å ikke være så enkelt som damen i telefonen hadde oppgitt. På et punkt var jeg faktisk nesten helt ende ved Slottet igjen, men nå visste jeg jo at da var jeg gått feil, så da gikk jeg enda en gang tilbake.

Tre timer brukte jeg. Tre timer av min liv er blitt kastet bort på å gå i ring på Blindern på leting etter et hus som sannsynligvis alle som noen gang har vært på Blindern må ha fått med seg, ihvertfall i følge forskeren jeg møtte som var mer enn villig til å vise meg veien. Jeg kom jo frem til slutt da, sliten som en middels sprek maratonuttøver etter at siste etappe er gjennomført. Svett var jeg også, for det var veldig varmt ute. Ærendet mitt ble unnagjort på fem minutter. Jeg hadde budsjettert omtrent en time, så dette var over all forventning, og jeg bestemte meg for at jeg nå like så greit kunne spasere ned til den egentlige Universitetsplassen, slik at jeg kunne ta gode gamle 151 hjem i det minste.

For å gjøre en lang historie kort, den siste beslutningen beviste en gang for alle at jeg ikke er så kjent i Oslo. Virkelig. Den dagen så jeg nemlig samtlige gater i monopol. På vei nedover var jeg innom Pilestredet, Bislett, og Prinsensgate, bare for å nevne noe. Dagens høydepunkt var at jeg kjøpte meg en bok til ti kroner, og at jeg ikke akkurat hadde problemer med å få sove på bussturen hjem. Takke meg til lave taxipriser i Taiwan. Da blir man jo kjørt til døren.

[SemiG II.]

Jeg skjønner jo at hele denne greia med Gavin, eller G, som jeg pleier å kalle han, er høyst misunnelsesverdig, og jeg har derfor med overlegg latt være å inkludere i forrige post hva som skjedde videre den kvelden. Det har seg nemlig sånn at vi dro hjem til slutt. Og det var ikke min feil, bare så det er sagt. La meg forklare: Som jeg nevnte tidligere, så var jo Tina på do da kveldens høydepunkt var bankers. Hun var riktignok ganske rask, og rakk akkurat å stoppe han før han forsvant inn i bussen for annen gang.

Tina: Sign my shirt!

G signerer.

Tina: No no, more up if you know what I mean.
Gavin DeGraw: Oh no, for that, you have to come with me to Copenhagen. Actually, why not? Do you wanna go to Copenhagen?
Tina: Gee, thanks, but no. I would have gone if I were sober though.

Bra Tina. Riktig svar. Virkelig. Sukk.

OPPDATERT:
Etter en lengre samtale med Tina, har jeg jo innsett at det kanskje ikke var dette som faktisk skjedde, og jeg skal jo ikke ha på meg at jeg driver med løgn og bedrag, så herved blir samtalen gjengitt sånn den egentlig forløp seg:

Tina: Sign my shirt!
Gavin DeGraw: Where? On those?
G peker på brystet til Tina.
Tina: No no, I am not fourteen, if you know what I mean.
Gavin DeGraw: Oh... Well, then, do you wanna go to Copenhagen with us?
Tina: Gee, thanks, but no. I would have gone if I were sober though.

Og jeg gjentar:
Tina: Gee, thanks, but no. I would have gone if I were sober though.

Hovedpoenget er i alle tilfeller at Tina sa nei. Til G. Han tok det pent da. Sikkert vant til å få avslag og slikt. Eller no.

[SemiG.]

And now, for something completly different. Det er en kjent sak at jeg virkelig forguder kjendiser. Jeg dyrker dem rett og slett bare fordi de er kjendiser og jo mer oppmerksomhet de får, jo mer tiltrekkes jeg av dem. Mange vil til og med kalle meg manisk besatt, men det pleier jeg ikke snakke om. Det er allikevel som regel slikt som skjer med barn som blir oppdratt til at Se&Hør er nødvendig sengelektyre om Mormor og De Åtte Ungene blir litt i tammeste laget den femte gangen man leser den (jeg var veldig glad i å lese som liten). Heldigvis er jeg tilfeldigvis i et land hvor befolkningen er omtrent så ----> [___] stor og kjendisandelen omtrent så ----> [____________] stor. Min umettlige kjendishunger blir delvis stagget på Hydro'n, for vi har faktisk ofte celebert besøk, men man vil jo alltids nå nye høyder om det er mulig.

Det var derfor ikke med så rent få forventninger at jeg (nesten ikke så) helt tilfeldig møtte på Kristin som i Gullblogg-Kristin. Det var ikke kleint i det hele tatt og nå er vi blitt bestevenner for livet, og skal flytte sammen, og dele sovepose på teltturer og... Neida. Men at det var koselig og så absolutt til gjentagelse, det er faktisk sant. Dagen i går forøvrig var faktisk en real kjendishunt, for etter å ha hengt med fiffen fra Vårt Land, dro Tina og jeg på Gavin DeGraw-konsert. Det er en ærlig sak at jeg i grunn ikke hadde hørt mer enn to sanger av han før jeg dro, men åpen innstilling er viktig, uansett hva man skal, mener nå jeg. Dessuten er jo Gavin søt, tenkte jeg i det jeg la på et ekstra lag med solpudder, bare sånn i tilfelle, man vet jo aldri. (Ok da, så har jeg skrytt i lange tider at jeg skulle på konsert for å møte Gavin, vi er jo gamle kjente. Sant og si så gode venner at jeg bare pleier kalle han "G.")

Konserten var dødsbra. Alt var bra, og jeg var frelst. Eller noe sånt. Etterpå møtte vi på Idol-Ørjan, for Tina kjente han fra folkehøgskolen, og siden han var kjendis mente hun at jeg måtte få en autograf av han som jeg kunne gi lillesøster. Det hadde hun jo forsåvidt rett i. Og etter at jeg hadde fått det (han knakk forøvrig eyelineren min da han skrev, jeg krever erstatning!) så møtte vi hun som kom på tredjeplass i idol. Ikke så veldig nøye da, for jeg fant ut først etterpå at hun var kjendis, så jeg må bare beklage over at jeg kan ha virket en smule mindre interessert. Det fikk så være. Dessuten så møtte jeg på Rati fra Dansefeber (følger jo med litt da, selv om jeg har vært borte). All denne kjendishuntingen ble så mye for en stakkars liten pike at jeg var nødt til å sette meg ned. Minutter senere kommer en kamerat av Tina løpende bort og forteller at om vi bare går rundt hjørnet, så kan vi møte Gavin.

Vi beiner rundt hjørnet. Vi møter på trommisen, som var kjempekoselig, gitaristen som var kul, bassisten som var lejm, og busssjåføren som bare hørte på AC/DC og som nektet å låne bort pennen sin, selv om jeg var villig til å levere inn all sminken min som depositum, fordi han ikke trodde jeg kom tilbake for å hente det. Jeg bønnfalt han lenge og inderlig, men ingenting hjalp, "I mean, look at this face, do you think this face can do a DAY without make-up? I don't think so, baby!" Man må tydeligvis være iskald for å være bussjåføren til Gavin. Det er jo klart.

Plutselig sto han der. Gavin. G. Jeg ble tørr i halsen. Og klarte å hoste frem en et svakt "Hello!" før han måtte inn i bussen, og Tina gikk på do, og jeg ble stående nesten helt alene med den våte eyelineren (av mangel på noe bedre) og planleggeren i hånden, i påvente av at kanskje kom tilbake. Det gjorde han ikke, så jeg snakket litt mer med bassisten, og plutselig var Han der igjen. Med egen tusj, og det var bra, for jeg er glad i eyelineren min. Kjernekar han Gavin, skjønner du.

Tine (DeGraw): I have one favor to ask you though...
Gavin "G" DeGraw: Oh yeah, what's that?
Tine (DeGraw): Well, I kind of... .... ..... ..... ......
Gavin "G" DeGraw: Uhu..?
Tine (DeGraw): *Dyp pust* Bragedtoallmyfriendsthatwewerepalsandinfactsuchgoodfriendsthat....
Gavin "G" DeGraw: ....That?
Tine (DeGraw): *Enda en dyp luftinndragning* ...That I can call you G.
Gavin "G" DeGraw: That's OK.
Tine (DeGraw): What the... Oh, really? *sjokkskadet*
Gavin "G" DeGraw: Yeah.
Tine (DeGraw): Can you please repeat that so that I record it on my phone?
Gavin "G" DeGraw: Sure!

Klokken 01.15, den 11. august, 2006, ble Tine fan av Gavin DeGraw.

Og opptaket lyder som følger:

-Hey guys, it's alright if she calls me "G."
["Ukjent" stemme]-What's your name, what's your name?
-Gavin DeGraw.

Yes!

[SemiMonologer.]

Jeg har utviklet en stygg uvane. Jeg har begynt å snakke i søvne. Mye. Ikke for det, slike ting kan som oftest være uhyre morsomme, ihvertfall for de som hører på. Nå har det seg slik at jeg sover alene for tiden da, og den eneste som faktisk lider av uvanen er derfor meg. Det er faktisk dette faktum som gjør det til en uvane i stedet for en vane, for som vanlig er jeg altså ytterst høylydt (til tross for den hese stemmen jeg pådro meg i Markalleén, uten at jeg vet hvordan jeg klarte det, den bare forsvant i det jeg gikk opp bakken), og jeg våkner derfor gjentatte ganger av min egen snakking:

Skal du ha ketchup eller sennep så er det til venstre for døren!
Vil du ha kvittering?
Grov eller fin baguette?
Grill elller wiener?
Du skulle ha både rekesalat og potetsalat?
Sorry, det har vi ikke, men ha en fin dag!

Alvorlig talt. Det er kanskje på tide at jeg begynner å lete mer aktivt etter en sommerjobb.

(Og nei, dette innlegget ble faktisk ikke skrevet fordi jeg skulle ønske sjefen dumpet innom bloggen og bestemte seg for å gi meg høyere lønn. Kremt.)

[Livet på Hydro'n III.]

Som dere sikkert skjønner, så har vi på Hydro selvfølgelig et visst nivå med taushetsplikt, som den respektable bedriften vi tross alt er. Som kunde hos oss skal du vite at du ikke skal være redd for å bli hetset eller hengt ut, eller at vi på den andre siden av disken ikke skal løpe rundt til gud og hvermann og fortelle hva du har handlet. Vi skal for eksempel ikke legge ut om våre kondomkunder, men seriøst, når man har hatt sin første kondomkunde, så må man jo tyne det for alt det er verdt, er du ikke litt enig?

Jeg husker det som det var i går, og ikke de faktiske fem dagene det faktisk er. Det var en sen søndag kveld, av den typen hvor det visstnok gjerne kommer en del menn og vil ta ut tusen schpenn og veianvisninger til Skippergata, uten å utdype det ytterliggere. Selv hadde jeg akkurat fylt opp bolleskapet da Han kom inn. Han var pent antrukket, skjorten kneppet helt opp, og olabuksene lagt i press (mao: en typisk mambo). Ellers å si var han vel mellom 25 og 30, og litt lettere stresset over noe. Etter å ha plukket det han skulle ha, kom han bort til kassen.

Han: Jeg skal ha den, og den, og en pakke .............
Tine: Huh? Hva da?
Han: En .............
Tine: Beklager, jeg hører ikke hva du sier, en hvafornoe?
Han: En pfjerfjrefj. [Med forbehold om mulige skrivefeil.]
Tine: Kan du være så snill å snakke så jeg skjønner hva du sier?
Han: En pfjfjfjfjfjferl.
Tine: Pommes frites? Det har ikke vi, da må du dra til esso.
Han: Nei, en pakke profil.
Tine: Huh? En pro....åååå.
Han: *sprutrød*
Tine: *sprutrød og krokbøyd grunnet akutt total latterkrampe*

Han smelte pengene på disken, sa at jeg kunne beholde resten, og løp ut døren. Jeg har ikke sett han siden.
Jeg er et dårlig menneske.