[SemiKompliment.]

Det er de gangene hvor du nekter å tro at Asia er i samme solsystem som resten av verden.

Kineser: Faren din er ganske kjekk.

Jeg ga min 24-årige, mannlige, kinesiske venn et blikk som liksom skulle vise at dette ikke var det helt store samtaleemnet mitt. Han viste null tegn til forståelse.

Tine: Du kan velge årsaken til at jeg finner dette upassende:

1. Han er faren min.
2. Han er gift og faren min.
3. Han er gift og er faren min, hvilket vil tilsi at han har barn og det er meg.

Kineser: Jammen, han ser jo bra ut. Han er kjekk.

Jeg dro til meg Ipoden min han hadde sett bildet på.

Tine: Jeg ser det ikke. Forklar.
Kineser: Han er sånn høy, også har han blå øyne. Blå øyne er kjekk.
Tine: Blå øyne er pent, ikke kjekk.
Kineser: Whatever, faren din er kjekk.
Tine: Du vet, du kunne sagt dette til meg om meg og det hadde vært greit. Du er på tynn is nå, som vi sier i vesten.
Kineser: Dessuten så er han ikke sånn tykk og hårete som mange andre vestlige menn.
Tine: Pøh.

Det ble stille en stund. Jeg så på han og lot som jeg var meget fornærmet.

Kineser: Du ligner ganske mye på faren din da.

[Tine blir lærer.]

Jeg har faktisk fått meg en jobb i et av disse yrkene man kan bli tilbudt hvor du vet at kundene bare vil ha deg for kroppen din. Ganske utrolig egentlig, for jeg hadde ikke søkt. Etter braksuksessen forrige jobbsøknings-runde ga meg, så vil jeg kanskje si at det burde være forståelig. Jeg hadde ikke en gang ytret ønske om yrkestittel av slikt kaliber, men jeg antar at når Mohammed ikke kommer seg til fjellet, ja, da skjønner fjellet at det må gå til Mohammed.

Dette er settingen: Tine er i Taichung Gang Loo. Hun er på vei til skolen. Det er langt å gå, mye trafikk, og hadde det ikke vært for at Tine faktisk prioriterte å worke tænen og lårmusklene (fortsatt bikinisesong her nede, vet dere...) hadde hun faktisk presset seg inn på en trang buss sammen med mange andre som også foretrakk blek hud og dvaske lår. Tine er i sin egen verden, hører på kinesiske gloser på Ipoden, for hun har ikke gjort pugget alle de 42 glosene helt slik som hun skulle, men har det ellers ganske bra for hun tenker på verdensfreden og hva hun vil ha til middag.

Plutselig, ut av intet stopper det en scooter opp ved siden av meg. I ren forfjamselse over den brutte idyllen setter jeg i et primalskrik uten sidestykke, og vedkommende med blå hjelm beklager så meget. Han sier han er fra Sør Afrika, og at han vanligvis ikke pleier å stoppe fremmede på gaten på denne måten. Jeg svarer at jeg ikke tror på det, for i Taiwan stopper alle hvite hverandre når de først møter på noen, men at jeg kan late som jeg tror på det om han kan gå med på at jeg ikke pleier å prøve å sprenge lydmuren når jeg møter folk. Det var greit. Han heter forresten Herman. Jeg sier Hei Herman, og Herman sier han er glad for å møte meg når alt kommer til alt.

Så snakker vi litt om løst og fast før han endelig kommer til poenget. Herman er desperat etter engelsklærere. Han eier en skole ikke langt fra Tunghai og er på leting etter noen som kan undervise. Jeg ler og påpeker at engelsk ikke er mitt første språk. Han trodde jeg var amerikansk, men alt annet er gjerne bedre sier han, og rister på hodet over President Bush og McDonalds og alt det andre som tydeligvis ikke er så veldig stas når man er over førti og heter Herman. Uansett, det viktigste er at du har blå øyne og lys hud. Han hadde hatt en meksikansk dame før, men når elevene foretrakk å snakke spansk fremfor engelsk ble litt av poenget borte.
Jeg forklarte at hovedgrunnen til at jeg ikke underviste var det at jeg manglet transportmiddel. Jeg kjører ikke scooter, og man når faktisk et punkt i Taiwan hvor taxi ikke er gratis lenger. Han sa at om det var det minste problemet skulle han personlig komme å hente meg.
Deal, sa jeg.
600 kroner for tre og en halv time, sa han.
Nå begynte jeg nesten å bli litt skeptisk. For den prisen der skulle det ikke være umulig å få tak i lærere. Jeg kunne ramse opp ti navn som ville tatt jobben på dagen.
Herman kremtet.

Herman: Du må være tjueto.
Tine: Jeg er nitten.
Herman: Kan du si at du er tjueto?
Tine: For 700 kan jeg si jeg er førti.
Herman: Ansatt.

Jeg håper for hans skyld at han ikke tok meg seriøst på sistnevnte.

[SemiSpenstig.]

Vi var på det tradisjonelle markedet ovenfor Tunghai Universitetet, min nye venninne som heter Jonas og jeg. Hun er så stolt over det vestlige navnet sitt at jeg ikke har hjerte til å si at det er et guttenavn på den vestlige halvkule. Jonas er kanskje definisjonen på ordet 'livsglad.' Hun er lykkelig fordi det er nordmenn som heter Jonas, strålende fornøyd med at jeg er norsk for da kan hun lære seg norsk i tillegg, og særs tilfredstilt med sin nyinnkjøpte utgave av National Geographic, for det hadde et veldig kult kart over USA medfølgende. Jeg må ærlig innrømme at Jonas og jeg er noe forskjellige av natur, men i motsetning til de fleste kinesere så er hun ikke sjenert, og det gjør dealen om at vi skal lære hverandre språk ganske mye lettere.

Jonas og jeg skulle spise. Jeg ble stående å se på en dame steke dueegg. Hun stekte dem i en slags semimuffinsform av metall.

Jonas: De er faktisk veldig gode. Vil du ha?
Tine: Ehm... Det er ikke hønseegg, jeg er ikke så altfor modig på kinesisk mat.
Jonas: Hehe, skjønner. Det er dueegg. Skal jeg bestille til deg?
Tine: Nei, det er ikke hønseegg.
Jonas: Nei, det er dueegg.
Tine: Det er ikke hønseegg.
Jonas: Nei, det er dueegg. Du vil ha?
Tine: Det er ikke hønseegg?
Jonas: Jeg kan bestille. Det er dueegg.
Tine: Nei, det er ikke hønseegg.
Jonas: Det er dueegg, ja.
Tine: Det er ikke hønseegg.
Jonas: De er veldig gode, dueegg.
Tine: Det er ikke hønsegg.
Jonas: Dueegg, ja.
Tine: Du... jeg tror jeg vil ha noe annet jeg.
Jonas: Hva med dette?

Hun pekte på de svarte kubene laget av ris og kyllingblod.

Tine: Vet du, jeg tror jeg går for nuddler i dag jeg.

Men sånn ellers så vil jeg si at utsikten for et vakkert vennskap er så absolutt i anmarsj.

P.S. Det bør nevnes at jeg spiste en helstekt blekksprut. Det er ganske så tøft det også.

[SemiBestukket.]

Dette er ikke alle kulene jeg pådro meg etter en heftig fotballkamp. Det er ikke klistremerker, det er ikke et tøft medisinsk bilde jeg har funnet på internett, og det er ikke jeg som har lekt meg i photoshop. Dette her er et lite utdrag av syttito nye myggstikkene jeg våknet opp med i dag morges (reelt tall, ikke overdrevet). Jeg vet seriøst ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Noen steder har jeg to myggstikk oppå hverandre. Det har jeg aldri sett før. Jeg har myggstikk-armbånd, myggstikk-fotlenke, jeg har myggstikk i hodebunnen og i store deler av ansiktet. I fjor ble jeg stukket omtrent to ganger, og det enda vi hadde en rismark bak huset. Det har vi ikke nå, så jeg skjønner ikke hvordan det er mulig.

Akk, fortvilelsen! Særs lite sexy.

[Tine er alene hjemme.]

Jeg sa at det ikke var noe stress å være alene. Jeg visste jo at det skulle skje før eller siden, og en så dyktig og ansvarlig person som meg selv hadde ingen grunn til bekymring. Modern ringte meg fire ganger de første to dagene og sjekket om det gikk bra, men sa at det var ingen grunn til bekymring, pappa flyttet jo hjemmefra da han var seksten, hvorfor skulle ikke jeg på nitten klare seks dager? Alle telefonnummere var hengt opp på kjøleskapet og lagt inn på mobilen, som jeg helst skulle gå med i lommen i tilfelle jeg brakk et bein eller fikk ass-cancer eller noe sånt (mamma var heldigvis ikke så bekymret for sistnevnte, men ass-cancer kan være ganske lumske greier så det er best å ikke ta noen sjanser mener nå jeg).

Nei, det er ikke noe stress å være alene. Pappaen min og jeg dro i butikken og kjøpte inn mat nok for alle mulige katastrofescenarioer, brann og tyfon og jordskjelv og sjokoladesug, for å nevne noen. Jeg har nok spagetti til å huse et middelstort bispedømme på vestlandet i fem dager, og hermetikk nok til å kunne bade i maislake fire uker i strekk. Pappa formante at jeg måtte passe på å skru av komfyrer og ovner etter bruk, og at det ikke måtte stå mat og skitten oppvask på kjøkkenbenken for da kom det dyr. Jeg er jo så redd for kakerlakker (hysterisk er ordet) så det vil jeg på alle måter unngå om mulig. Jeg spiser frukt til frokost og varm middag med grønnsaker til hver dag. Vitaminer tar jeg også, og det pleier jeg ikke ta til vanlig en gang.

Det er virkelig ikke noe stress å være alene. Pappa kjørte tre vaskemaskiner dagen før han dro, i tillegg til å vise meg akkurat hvordan jeg skulle gjøre det: kulørte og hvite farger vaskes separat, klær på førti, kluter på seksti (eller omvendt), men skulle det ikke være helt gådd dæm nødvendig så kunne jeg bare la det være. Å vaske stuen nede og badet er mine husoppgaver, klesvask er hovedsaklig hans. Jeg skiftet nytt sengetøy på sengen min da. Det er jo ganske bra bare det.

Hvem vil påstå at det er noe stress å være alene? Det kan enn dog være ganske hektisk. Å ha en hel sesong med Simpsons å pløye seg gjennom, fire nye uleste bøker, trettifem varmegrader ute og strålende sol, ny laptop hvor jeg enda har sjangs til å ligge på en god 70% i kabal, en bursdag å feire, Legally Blond II på tv, all denne maten som bør bli konsumert, og første helgen på universitetet gjør at det er mye bli-kjent greier gjør at jeg har knapt har tid til å kjede meg. Jeg har så mye å fylle tiden med at jeg blir sittende oppe til klokken tre hver kveld, og skolen min begynner ikke før klokken to, så det er liksom ikke noen fare med å forsove seg.

Ikke noe stress å være alene altså. Det var en vestlig dame i nabolaget mitt som fikk uventet besøk for noen år siden, hun ble knivstukket og de vet enda ikke hvem som gjorde det, men jeg har ikke hørt om noe lignende hverken før eller siden. Det er politipatruljering inne på området mitt annenhver time, vaktene sykler rundt hver halvtime og det er piggtrådgjerde rundt det hele. Jeg lovet pappa å låse alle dører og vinduene er aldri åpne uansett (det er for mange dyr i Taiwan til det). Kinesisklæreren min mente at jeg burde skaffe meg omtrent tre hunder, da ville det være sikkert. Selv hadde hun ni.

På den annen side, det kan fort bli stress å være alene. Alt hadde gått strålende til jeg skulle ned på kjøkkenet for å hente meg et glass vann. Jeg satte glasset på den lille hyllen til vanndispenseren og trykket på knappen. Ingenting skjedde. Jeg trykket igjen, og igjen og så oppdaget jeg til min store forskrekkelse at vanndispenseren var tom. Pappa hadde forklart meg hvordan bruke strykejernet før han dro, selv om jeg ikke har hatt behov for å stryke noen ting som helst i hele mitt nittenårige liv, men vanndispenseren, kilden til at liv, det lot han være. Det er fortsatt tre dager til han kommer hjem. Innen den tid kan jeg rekke å skrumpe inn til en liten rosin om jeg ikke bestemmer for å holde meg unna alle mulige aktiviteter som kan innebære svetting. All min planlagte femtimers-sykkeltur, maratonløping, oppvask, og støvsuging er derfor nesten nødt til å vente, hvis ikke kan det lett gå på livet løs her.

Men sånn ellers er det jammen meg ikke så altfor mye stress å være alene.

[SemiReferat.]

I går var det sosial sammenkomst på studentstedet "Ingefæranden" for oss som studerer kinesisk. Ja, det var like shabby som det høres ut, ja toalettetarealet var omtrent 80 ganger 40 centimeter, og ja, oppvasken ble gjort i rennesteinen utenfor restauranten. Sistnevnte ble jeg advart mot, så jeg spiste før jeg dro. Stemningen var det allikevel ikke noe å si på, til tross for at undertegnede er den yngste og dårligste i kinesisk av hele kullet. Jeg kan nok ord til skjønne sånn cirka hva som blir sagt om noen forteller meg emnet, men jeg tror det er en klar fordel om de jeg snakker med kan engelsk om jeg skal svare... Ikke det at det egentlig var noen hindring. På skolen min er det en bråte med japanere som ikke kan et kløyva ord engelsk. Jeg fikk briljert med de få japanske ordene jeg kan ("søt," "hallo," "kremost," "hadet," "takk," "skål," "vakker," og "gå og dø.") og etter at de hadde ledd ferdig av det med kremosten sa den kuleste japaneren (han ser ut som han kunne hett "Daddy Bob," skjønner? Alle må bare elske han) på kinesisk at han skulle ønske vi kunne snakke sammen (jeg skjønte det) og da jeg sa på engelsk at det var min drøm også (han skjønte det) gadd ikke folk å oversette noe mer for meg lenger. Great.

Under en samtale med Lamagutten kom han på at han ikke bare har lamaer, men også bøfler og yakokser også. Han hadde bare glemt å si det. Hvorfor har ingen andre jeg kjenner det? Ellers kunne han fortelle at han ikke var så veldig ivrig på å gifte seg i en lamadress, han har ikke lamadyner, og han skulle se hva han kunne gjøre med å kalle opp en lama etter min venn Olav. For å gjøre det godt igjen for forglemmelsen med bøflene og yakoksene lovet han å utvide det amerikanske slangvokabularet mitt for det er visstnok høyst utdatert. Når det er sagt, det var faktisk jeg som lærte han hva bitchfishin' ("skreppejakt" på norsk) betydde. Lamagutten er en fyr som holder sitt ord. I dag dumpet dette inn i innboksen min:

Ryan's daily American slanguage lesson:

1. word to bigbird: (definition) a term used in
snowboarding to express joy upon the completion of a
safe landing

I tillegg til dette bildet av to av yndlingslamaene hans:

Da jeg spurte om han ville falt for en jente som sa "I can be your lama any day" sa han at det ville han helst ikke svare på.

Jeg ble også kjent med koreaneren som jobber som DJ når han har et sted å være DJ. Han sa han bare skjønte engelsk når det ble snakket med en koreansk aksang, så jeg byttet ut alle r'ene mine med l'er og omvendt, og da gikk ting mye lettere. Den koreanske DJ'en lærte meg å si "Kan du noen kule dyrelyder?" på koreansk, og jeg lærte han det på norsk. Jeg har en følelse av at han ga meg en noe mer eksotisk versjon av forespørselen enn det jeg ønsket, for folk lo mye mer når jeg sa det enn han, enda det bare er en som kan koreansk der.

Ellers kan jeg fortelle at han italienske som bare snakker japansk innrømmet at han bare snakker japansk fordi han ikke er noe god i engelsk, hun fra Polen innrømmet at hun syntes det var flaut å være polsk fordi det var så mange polakker som dro til Norge og England, og jeg forsøkte å innrømme at jeg var tjueto, men det var det ingen som trodde på for fem øre. Fillern.

[SemiPlagiat.]

I dag vil jeg si noen ord om ting som er kult og ikke kult. Her er wikipedias engelske definisjonen på kult, her er ordbok.no's definisjon på kul, og her er en kul webside som ikke har noe som helst med saken å gjøre. Nå bør du ha en ganske god peiling på hva som er kult. Om du fortsatt lurer, jeg er kul.

Plagiat er et skummelt ord. Jeg hater det. Det er dessuten veldig farlig å anklage folk for å ha gjort det når man ikke er helt sikker på det, allikevel velger jeg å ta en bråsjangs. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke har noen som helst form for copyright, men hvilken glede har folk i å holde på slik? Jeg er ihvertfall ikke underholdt, det er sikkert og visst. La meg forklare.

Først vil jeg at du skal gå inn på denne siden her.
Så vil jeg at du skal gå inn på denne siden her.
Identiske tvillingsider? I think not. Den første er nemlig ikke kul. Den siste er kul.

Tina er en jente som har gjort seg fortjent til å ikke være kul. Tina, dette er et åpent brev til deg, for jeg synes du har krysset grensen og det er ikke kult. Om du føler deg uberettighet til kritikken, vær så snill og fortell meg hvorfor, for jeg synes den er det.

Her prøver jeg å være enda mer kul enn vanlig.

Det er mange ting i verden jeg synes er kult. Her følger en liten liste, bare sånn for å støtte opp den påstanden:

1. Å høre på Tazte Priv mens jeg er ute og går og begynner å le av det og folk tror jeg ler av dem
   
2. Pilotbriller
3. Turtles
4. At folk blir ville av begeistring når jeg forteller at jeg kan både norsk, svensk, dansk, og , tross store språklige problemer grunnet at det ikke er et språk som blir brukt muntlig, nynorsk
   
5. At jeg kan bevege på våtkanten på det høyre øyet mitt
6. At Siggy-baby på jobben lurte meg til å tro at han hadde dratt på byen i Hydro-uniformen sin
7. Thomas Dybdahl. Om noen har lyst til å sende meg den nye CDen hans er jeg faktisk villig til å legge navnet ditt på denne listen
   
8. At Gavin DeGraw sier det er greit at jeg kan kalle han G hver gang jeg får melding
9. Stich-kappen min (se bilde over)
10. Å ha "om å gjøre å putte mest av ett eller annet i munnen"-konkuranser
11. Conversesko
12. Andre typer sko
13. Å ta klistremerkebilder i japanske fotobokser
    
14. At jeg kan si "moren din er dverg" på tjekkisk

Det er også en del ting jeg ikke synes er så veldig kult. Det er dumt å utdype sånne ting for da blir det til at man henger seg opp i akkurat det, men jeg kan lage en liste bare for å gjevne ut balansen:

1. Å stå i kø
2. At jeg ikke får meldinger hele tiden så alle kan høre det megakule-meldingsvarselet mitt
3. Når jeg får melding og folk rundt meg ikke har hørt om Gavin DeGraw
   
4. Folk som synes vitsene mine er så morsomme at de gjør dem til sine egne uten å gi meg creds for det
5. Dette

At jeg har flere ting på like-listen min enn på ikkelike-listen min er en god ting, det viser at jeg stort sett er en harmonisk person og harmoniske personer vil sjeldent andre folks ting til livs, men dette er faktisk en unntakstilstand. Tinas boble skal dø.

Grunner til at punkt 5 på ikkelike-listen min ikke er kult:

1. At jeg begynte å blogge omtrent to år før deg, så jeg var her først. Jeg sa det først så jeg har nok rett, sånn var det i barnehagen, sånn var det da vi var på Tusenfryd og de som sto foran meg i køen mente at jeg snek, og sånn er det faktisk nå også
   
2. Adressen til bloggen din, jeg hadde min først
   
3. At vi har helt lik layout, jeg hadde min først
   
4. At du ikke har norsk datogreie, jeg hadde min sånn først
   
5. At Kristin syntes jeg var tøff før du sa du var det
6. At du later som at du ikke skjønner hva jeg hinter om når jeg prøver å si det på en fin måte at det du gjør ikke er kult, og ikke godtar kommentaren når jeg sier det på en ikke så fin måte
   
7. At du, på toppen av det hele, har turt å være så frekk at du ikke en gang har linket til siden min, så folk kan komme til skade for å tro at din blogg er min blogg. Det er jo ikke kult i det hele tatt. Ukult er det faktisk. Serr ukult

Jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle gripe saken an, så jeg fant ut at å henge deg ut og OPPMUNTRE ALLE SOM ER ENIGE MED MEG OM AT DU ER LITE KUL om å slå et slag for verdensfreden ved å si i fra til deg om det. Det kan man for eksempel gjøre her. Eventuelt her. Kommentarer vil bli oversendt.

Med vennlig hilsen fra TinE som er kul og bor i Taiwan.

P.S. Biatch.

[SemiAngst.]

Jeg innbiller meg at jeg har gjort noe dumt. Det verste er det at det i realiteten ikke er dumt i det hele tatt, det er bare en del av denne ekstremt innbilte sosiale angsten jeg har pådratt meg de siste ukene, og jeg vet ikke en gang grunnlaget for det. Når man tenker over det er det bare teit og enhver person som kjenner meg vil sannsynligvis ikke tro at det er sant, men det er faktisk tilfelle, og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det. Jeg elsker jo besøk. Jeg elsker nye mennesker og nye venner og alt sånt der. Nå gruer jeg meg til besøk jeg skal ha hele tre dager før. Det er jo ikke meg. Pokkerpokkerpokker.

Det hele begynte ganske så greit da. Det var første ordentlige dag på skolen på mandag, og jeg tvang meg inn i en samtale jeg egentlig ikke hadde noe med, men det gjorde ingenting. Han ene av de to som snakket hadde time, så vi ble enige om at det egentlig var en god ting for alle parter. Tilfeldighetene skulle ha det til at dette var Lamagutten. Jeg ble helt satt ut da det gikk opp for meg. Han var midt i en lang monolog om hva som var bra og dårlig med Taichung da jeg avbrøt han.

Tine: Så, lamafarm altså? Fortell!
Lamagutten: Hehe, hva vil du vite?
Tine: Alt!

Jeg var oppriktig interessert, dette var ikke tilgjort. Jeg mener, hvor mange muligheter får man til å kunne lære seg alt om lamaer? Det er kult å kunne alt om lamaer fordi du eier en lamafarm, men det er desto kulere om du ikke har det men vet alt om dem allikevel. Han lo litt da jeg spurte om han hadde vært med på en tvilling-lamafødsel (nei), om han hadde en hatt av lama (nei), og om han hadde spist lamapølser (nei). Etterhvert må han ha blitt noe pinlig berørt, for han prøvde konstant å skifte tema: Sånn angående mat, hva syntes jeg helt ærlig om taiwansk mat? (Taiwanesisk mat har jeg gitt opp for lengst. Det funker ikke. Lengre innlegg om det kommer når jeg får satt meg ned. Er redd det vil bli en føljetong.)

Taiwanesisk mat er altså ikke min sterke side, noe han også medga ganske fort. Problemet var bare at han bodde med en taiwanesisk familie og som taiwanesiske familier flest spiste de samtlige måltider ute. Frokost, lunsj, og middag. Det enda de hadde kjøkken hjemme. Lamagutten hadde tilbydd seg å lage mat, men han visste ikke hvor butikkene var, og de han bodde hos syntes det var bedre sånn de gjorde det. Allerede nå var han så lei at han ikke visste hvor han skulle gjøre av seg. Nuddler og ris er ikke det samme som i Statene, og brød hadde han ikke sett siden han landet. Jeg lo og sa at jeg bodde med pappaen min. Vi spiser bare spiselig mat, og knekkebrød (kjøpt på Ikea i Taipei) er must til frokost. Lamagutten så på meg med store øyne og lurte på hva vi skulle ha til middag. Øynene ble større da jeg sa pancakes, og størst da jeg litt sånn henslengt sa at han fikk komme og spise pannekakefrokost hos meg en dag.

La meg gjenta invitasjonen min med trykk på det viktigste: spise pannekakefrokost en dag.

En dag er relativt. Det betyr når som helst. Det kan bety om en uke. Om et år. Det kan bety aldri i følge meg, og ihvertfall her. I Taiwan er det ingen som går på besøk til folk, de går som sagt ut.

Jeg antar det er sånn det er å være ny i Taiwan. Dagen etterpå kom han bort til meg.

Lamagutten: Hei! Gjett hva?
Tine: Hva?
Lamagutten: Jeg har kjøpt scooter!
Tine: Bra for deg!
Lamagutten: Så....
Tine: Ja...?
Lamagutten: Frokost?
Tine: *Pokker* Frokost it is. Fredag?
Lamagutten: Herlig!
Tine: Ja... Kan nesten ikke vente... Ehe... Hvor mange lamaer er det på gården din sa du?

Det er ikke det at han ikke er hyggelig. Det er ikke det at jeg ikke liker pannekaker, og det er langt i fra det at jeg er opptatt. Pappa er i Singapore hele helgen, så det skader jo ikke at jeg har litt sosial omgang utenom de tre timene jeg er på skolen. Sant og si kommer jeg ikke på en eneste god grunn til at jeg ikke skulle ha lyst til å ha han på frokost. Allikevel gruer jeg meg mer enn da vi skulle ta pique-prøve i andre klasse. Han truer den deilige ensomheten jeg elsker i Taiwan.

Er et faket og meget temperert anfall av ass cancer en for drøy unnskyldning med hensyn til at vi enda ikke har kjent hverandre en uke?

[SemiSen.]

Forpost1: Jeg kjenner jeg tok litt av, det var ikke meningen å demonstrere så kraftig. Om du skulle bli støtt, vennligst se bort i fra Forpost2, og gå rett til Hoveddelen.

Forpost2: Følgende innlegg vil bli levert i moderne "Oh-my-God, jeg er skikkelig serr dødzkul fordi jeg har en blogg/space/nettdagbok og derfor bryr alle seg om hver minste detalj jeg gjør så da skriver jeg dritkjedelig og uten noe særlig bemerkelsesverdig innhold. Det siste synes jeg er mindre viktig, men PLZ kommenter! KooooZ å klemZ fra TiNe-puZeN"-format. Innlegget vil ikke inneholde et eneste interessant eller brukbart fakta om meg eller mitt, og vil heller ikke være noe å smile eller grunne over i ettertid. Formatet brukt har dessuten innlagt et program som gjør at du ikke ønsker å besøke siden ved en senere anledning. Innlegget vil være dølt og kjedelig og om du skulle treffe på noe lignende igjen, vennligst trykk på "Tilbake"-knappen øverst til venstre og sørg for å aldri besøke siden. Skulle det hende at du selv er skriver av innlegg som "I dag gikk jeg til butikken og kjøpte en bukse. Den var fin. Kult. Blogg er fett AZZ. Haha, lol. Skrives AZZ med en eller to Z'er? KoZ og KLemz!" PLZ (og jeg tar dette på ditt språk) PLZ gjør oss lesere den tjeneste og bare... slutt.

Hoveddelen: Har nå endeligendeligendeligendelig-ENDELIG fått til å se film på min Ipod også. Fem måneder etter at jeg kjøpte den. Jajajajajajaja! Vurderer sterkt å laste ned en Dr. Phil sesong, sånn for old times' sake.

Dessuten har jeg begynt å få dreis på det å laste ned filmer. Det går litt tregt. Nå er det bare fire dager til jeg kan lene meg godt tilbake i godstolen å se på en hel sesong med Scrubs.

At det har tatt så lang tid for meg må jo bare bety at jeg setter meg i mot utviklingen (utviklinga om du vil. Nei forresten, ikke det. Det er viktig å ta vare på røttene sine. Mine røtter bor jo i Bærum).

KoZZMoZZ!

[SemiTidlig.]

Taiwan er et land som utvikler seg i et forrykende tempo. Man rekker ikke å bli stamkunde før ting går konkurs og bygningen stedet holdt til har sannsynligvis rukket å skifte eiere ihvertfall to ganger før du får vite om det. Siden jeg dro har det poppet opp tre nye te-sjapper i tre minutters avstand fra porten til Hong Tai (som om det ikke var nok med de 63 vi hadde fra før), Pizza Hut har startet, kyllingdamen har byttet kjede, et hus har blitt til en klesbutikk, veskebutikken har blitt til en enorm Nille-butikk, og huset som vi trodde de skulle rive har blitt til et overklasse-palass. Matvognen som hadde rotter og solgte frokost har blitt til en mongolsk restaurant som jeg og pappa faktisk kunne tenkt oss en tur på, og det er bare det jeg kommer på sånn i farten. Dessuten har plutselig dette skiltet blitt satt opp, uten at jeg helt skjønner anledningen...

[Vi får et husdyr.]

Å si at jeg hater dyr vil på ingen måte være noen overdrivelse, snarere tvert i mot. Ja, for tenk, så lite liker jeg faktisk dyr. La meg først få poengtere at det er ikke det at jeg er redd dem, så lenge de holder seg til å være i billedbøker og på film så opprettholdes balansen for begge parter. Og holdt it! Før du kommer og messer om Natur&Ungdom og at Gud skapte verden for at vi alle skulle være venner, vil jeg ikke si at jeg er noe dårlig menneske av den grunn. Som alltid finnes det nemlig unntak. Etter Roadtrip'05 til Tyskland vet jeg at det vært blasfemi å tale stygt om eslene i Eselparken, så det gjør jeg ikke. Gullfisk har jeg heller ikke noe alvorlig problem med, faktisk så lite at jeg velger å beære dem et aldri så lite bilde:

Jeg mener dessuten at det ikke går an å spise skjønnheter som dette her:

Fine, fine nesehornet.

Og skulle du ønske å rette opp din dårlige samvittighet, uansett grunn, er ikke jeg den som sier nei til dyr av denne arten, bare sånn apropos.

Men nok digresjoner. Saken er som sagt det at jeg i det store og det hele virkelig ikke liker dyr. Jeg liker ikke katter (en død katt er en bra katt), ikke kaniner, og ihvertfall ikke store hårete levende koserotter man kan ha i sengen. Jeg blir direkte dårlig av lukten av død mark etter at det har regnet, og hadde det vært opp til meg så hadde vi fått barn til å tro at egg og melk kommer fra egg- og melkefabrikken. Det virker mer hygenisk på den måten. Allikevel, og dette sier ikke så rent lite om meg som person, allikevel bor jeg i det landet med høyest antall dyr i forhold til landareal i verden (det har jeg ihvertfall hørt). Vi snakker en toleranseterskel av dimensjoner. Til tross for det absolutt hyperurbane boligområdet mitt finnes det slanger i hagen, skilpadder i elven utenfor Hong Tai (området mitt), og relativt eksotiske fugler i palmetrærne. Og det er bare noen av de dyrene som bor ute.

Vi hadde gått i to dager og hørt salamanderlyder, (de høres omtrent ut som ekorn på speed) pappa og jeg begge så altfor klar over at det kom innenifra, samtidig som vi begge hadde vært redde for at det skulle bli enda mer sant om vi sa det høyt. Vi så på film da det plutselig pilte det en over ti centimeter lang salamander opp etter veggen. Jeg så på pappa, litt håpefullt, for selv hadde jeg ingen intensjoner om å nærme meg udyret. Pappa så heller litt usikker ut. Han kremtet.

-Hva gjør vi 'a?

Jeg svarte at jeg ikke visste jeg heller, men at det i alle fall helt klart var en pappa-jobb. Det ble litt stille et øyeblikk. Hadde mamma vært her ville hun garantert gått amokk med alt som fantes av gift og toxic og dødningshode-midler. Hun hadde huntet ned monsteret så det ikke en gang kunne lagt halen mellom beina om det hadde prøvd, og hun hadde dessuten sørget for at vi ikke hadde sett noe til slektningene dens heller så lenge vi ble boende.

Men hverken jeg eller pappa er mamma (noe annet ville vært litt sært, så heldigvis), så etter at vi hadde lett grundig etter det middelet som skulle fjerne salamandere (vi hadde ikke hørt om noe sånt, men det kunne jo hende, modern har satt igjen ganske mye til oss) ble vi enige om at vi kanskje burde gå til innkjøp av en håv når den ble plagsom nok.

Inntil den tid har vi valgt å kalle den opp etter min mor, Tove, for den er ganske så pratsom av seg.

[SemiKjøkken.]

Da vi så gatekjøkkenet ble pappa og jeg enige om at middag kunne vente til vi kom hjem.

[Pappa kræsjer.]

Pappa kræsjet her om dagen. Ikke det at det er uvanlig med kollisjoner i Taiwan, man når nesten et punkt hvor man utrolig nok ikke en gang hever øyenbrynet når man hører om det, men det er litt mindre vanlig når det gjelder pappaen min. Nå skal det være sagt at han har kræsjet før i den perioden vi har vært her, bare sånn at jeg har nevnt det først som sist (han liker ikke at vi snakker om det, selv om det ikke var hans feil, visstnok). Uansett, denne kræsjen var ikke en ordentlig kræsj, mer som et lite dylt. Pappa satt og ventet på grønt lys og plutselig var han borti Mercedesen foran. Først trodde han ikke de foran hadde merket det en gang, men det hadde de tydeligvis gjort, for bilen svingte inn til siden. Pappa stoppet også. De gikk ut av bilene og gikk for å sjekke etter skader. Ingenting tydet på at det hadde skjedd noe som helst. Pappa pustet lettet ut, men lurte på om de allikevel skulle ringe politiet, slik loven er i Taiwan om noen har kollidert. Han hadde forsikring så om noe var ødelagt skulle han selvfølgelig betale for det.

Mannen ristet på hodet. Det var greit. De snudde og gikk hver til sitt. Pappa skulle akkurat til å starte motoren da en dame jumpet ut av bilen. Dette var tydeligvis sjefen i huset, for hun var ikke enig i at alt var greit, og da ble plutselig ikke mannen det heller. De diskuterte masse høyt på kinesisk før hun plutselig snudde seg til pappa:

-2000 kroner.

Pappa så litt forundret på henne, det er et velkjent fenomen at taiwanesere gjør dette når de kan, selv om det ikke er noen skade, men man tror gjerne ikke på slike rykter før man opplever det selv. Hun var veldig bestemt. De diskuterte litt før pappa igjen lurte på om de ikke bare skulle ringe politiet. Hun trakk på det før hun konkluderte med at det nok ikke var nødvendig for alle kunne jo se at de bare skulle ha penger til å fikse bilen. Særlig. Da pappa prøvde argumentere glemte hun plutselig all engelsken hun kunne. Pappa bestemte seg for å gjøre det han alltid gjør når det er krise (og det var jo nettopp det det begynte å bli nå): Han ringte sekretæren sin. Jane snakket med damen. Lenge. Veldig lenge. Og plutselig fikk pappa mobilen sin i hånden. Han rakk ikke en gang å spørre om det var greit før de hadde kastet seg i bilen og kjørt avgårde.

I følge Jane hadde damen fortalt at hun var helt fortvilet. Pappa hadde nemlig hverken hatt forsikring, legitimasjon, eller førerkort, han hadde nektet å ringe politiet, og på toppen av det hele hadde han kjørt en stjålet bil. Pappaen min altså. En verre badass enn det får du ikke.

[SemiBeinhard.]

Den var så fin at jeg måtte holde pusten da jeg tok i den. Skinnveske til min nye laptop. Imitert riktignok, men allikevel, den var nydelig. Akkurat passe brun, akkurat passe tung, og den hadde en egen lomme akkurat passe stor nok til all sminken min. Da jeg fikk høre hvor mye den kostet er jeg sikker på at vi hadde gått på et språkproblem, så jeg gjentok spørsmålet mitt. Og igjen. Åtti spenn. Tre hundre og nittini taiwanske dollar. Som dreven kjøper lot jeg som at jeg syntes det var for mye, og prøvde å gå ut av butikken.

Selger: Vent! Den koster tre ganger så mye på internett!
Tine: Oi!
Selger: Ikke sant!
Tine: Menneh, vi er jo ikke på internett nå, er vi vel?
Selger: Nei, det er jo sant.
Tine: 70 kroner!
Selger: Da kommer jeg til å dø.
Tine: Tror jeg ikke noe på.
Selger: Sjefen min kommer til å drepe meg.
Tine: For ti kroner?
Selger: Jeg kommer til å miste leiligheten min.
Tine: Begynn og grin! Jeg har kleenex.
Selger (henvendte seg til venninnen min): Du er fra Taiwan! Vi i Taiwan må støtte hverandre!
Tine: Jeg går altså.
Selger: Åååå... Utlendinger. ******* [kinesiske ord som ikke tar seg ut på trykk.] Men du skal få lov til å bytte vesken om du ombestemmer deg! Her ta kortet mitt!
Tine: Hmmm, da så.. 78 kroner! Ikke et øre mer.
Selger: Men åååååå.
Tine: Hei! Jeg går.
Selger: Sjefen min...
Tine: Jeg driter i sjefen din. Ikke la meg tape ansikt.
Selger: Greit.
Tine: Bestevenner?
Selger: Seff. Skal den være pakket inn?

Det var da jeg skjønte at til tross for mitt tapre forsøk på å være tøff så hadde jeg tapt allikevel.

[Tine begynner på skolen]

Å ikke ha noe å gjøre tre uker i strekk gjør noe med deg, og hadde ting gått helt etter planen så hadde dette vært den ideele skolestarten. Problemet er bare det at jeg ikke er så veldig flink til store skoler og sånn, noe min personlige touring av Blindern pluss omegn bar noe preg av. Til tross for en pinlig visshet om dette, jeg var fast bestemt på at det ikke skulle bli et problem denne gangen. At jeg ikke visste helt når skolen begynte, sånn bortsett fra datoen, gjorde ingenting. Jeg hadde alle planer om å stå opp tidlig, dusje, frokostsere, og så gå opp til skolen for å være der ti. Klokken ti er liksom greit. Akkurat for tidlig til ikke å være sent, men fortsatt såpass sent at det ikke er tidlig. Perfekt.

Det ble ikke så bra som planlagt. Jeg våknet nemlig ikke før kvart over to, taiwansk tid. Klokken åtte, norsk tid med andre ord. Klokken åtte norsk tid er ikke et spenstig øyeblikk for mitt vedkommende. Heller og spesielt ikke når man blir kastet ut i det med en dundrende jet lag hengende over seg. Allikevel, jeg gjorde det enhver person med hastverk burde gjøre, prioriterte, og gjorde kun det absolutt nødvendigste:

1. Sminke
2. Klær på
3. Sjekk e-mail
4. Løp!

Og da det var gjort vandret jeg bedaglig bort til vaktene for å få dem til å ringe etter en taxi til meg. De var overlykkelige over å se meg, vi hadde tross alt ikke sett hverandre siden juni. Han som har lært seg engelsk kunne fortelle at han hadde hørt på radioen at i Norge var syvende juli 2007 en lykkedag. Jeg nikket og smilte og sa at det var det sikkert og visst, og da ble han så kjempeglad over at det faktisk stemte at han lovet å oppdatere meg om han hørte noe mer om saken.

Da jeg kom til skolen hadde de, som resten av Taiwan gjør et forsøk på til støtt og stadighet (Taiwan er jo tross alt et ny-industriland), totalrenovert alt som var. Chinese Language Department lå ikke lenger der hvor det en gang lå, og heller ikke der hvor jeg ble fortalt at det skulle ligge. På den lyse siden så ble jeg i det minste godt kjent med skolen og samtlige avdelinger. På den ikke fullt så lyse siden, så var jeg ikke så rent lite svett og ufresh da jeg endelig kom frem. Etter å ha fylt inn en drøss med skjemaer ble jeg henvist til rom H123, hvor det ble holdt et slags orienteringsmøte. Så jeg tråkket videre. Etter omtrent en halvtimes tid fant jeg H123. Problemet var bare at det var spindelvev på døren, og sannsynligheten for at jeg bare var tidlig ute, var vel heller lik null på denne tiden av døgnet. Taiwan er det landet med størst dyretetthet per kvadratmeter og det kunne jo hende at spindelvevet nettopp hadde kommet. Så jeg dyttet. Jeg dunket. Jeg hamret. Jeg skulle akkurat til å ta løpefart i det døren ved siden av seg åpnet, og en dame stakk ut hodet og sa at den var i ustand, så de brukte den ikke. Jeg møtte femti ansikter i det jeg kom inn. Femti stykker som hadde hørt meg nesten ta livet av en dør. Jeg kremtet og gjorde et forsøk på å sette meg på den nærmeste ledige stolen, men før jeg rakk såpass ble jeg stoppet av mannen jeg hadde avbrutt. "Så bra at akkurat du har lyst til å begynne å introdusere deg selv."

Jeg droppet å si at det akkurat der og da i grunn ikke føltes så altfor kult å være meg.

Resten av presentasjonsrunden var forholdsvis informativ. De fleste tok det på kinesisk (ikke jeg), da de fleste hadde studert mye kinesisk (ikke jeg), og nevnte at de var såpass gamle at de hadde hatt nok av tid til å studere det (ikke jeg). Det eneste jeg har å si om det hele var at det var interessant. Dette er noen av jeg skal gå i klasse med:

• En mann som eide en lamafarm i USA. (Her knakk jeg sammen for det var helt tydelig at det var ment å være morsomt, og det var det jo. Det var bare det at det i grunn bare var meg som lo, noe jeg ikke hadde regnet med, og jeg lo derfor noe høyt. Erhm.. Pinlig.)
• En mann som ikke eide en lamafarm i USA (jeg kondolerte ettertrykkelig og sa at jeg forsto. Da ble vi bestevenner, hvilket passet oss bra.).
• En brite som syntes synd på asiatere som stilte seg i køen til flyet som skulle til Israel når de ikke skulle det, men sm allikevel ike sa noe til dem fordi han fant det morsomt å se på.
• En texaner som verken hadde hest, boots, og lasso, men som hadde hatt og likte bønner.
• En amerikansk dame som aldri hadde vært i utlandet før.
• En italiener som sa bye til meg etter å ha ledd av at jeg hadde tilbudt meg å starte støttegruppe for amerikanere som ikke var vokst opp på lamafarm ("Because in Norway we care"). Jeg svarte nice not talking to you, og han svarte likewise. Og så lo han enda mer. Jeg har en følelse av at de andre i klassen min ikke tar meg særlig seriøst.

Så fikk vi en guidet tour av campus på kinesisk. Jeg skjønte ingenting, men de jeg snakket med skjønte masse og i og med at jeg var ganske så godt kjent på området allerede, så gjorde det i grunn ikke så mye. Jeg vinket til de jeg hadde bedt om hjelp for å finne frem, og de vinket masse tilbake. Etter en stund begynte det å regne, så vi løp inn på skolens 7/11 for å kjøpe paraplyer. Der kom jeg i snakk med mannen uten lamafarm, og vi tok følge hjem for det skulle vise seg at han bodde like ved meg. Heldigvis bare like ved, for hadde vi bodd i samme bygning hadde han bæsjet på seg mente han. Da sa jeg at det var veldig bra at vi allerede bestemt oss for å bli bestevenner, hvis ikke hadde jeg nok hatt et problem med nettopp det.

[SemiHjem.]

Å ikke ha noe å gjøre er dumme greier. Å ikke ha noe å gjøre og derfor ta seg til å lese Naiv. Super. av Erlend Loe er kanskje enda dummere. Ikke misforstå, jeg elsker den. Det er bare det at den er noe.. intetsigende.
Her er et eksempel:

Men det med jentene var helt utelukket for min del. Jeg forholdt meg helt likegyldig til dem veldig lenge. Jeg hadde jentevenner, men tenkte aldri over at de var jenter, og langt mindre om de hadde korte eller lange øyevipper.
Jeg tror oppvåkningen kom en gang jeg sto på bussen og en fyr spurte om jeg var gutt eller jente.
Idiot.

Det er med andre ord lite som faktisk skjer, og jeg tar meg i å tenke at det faktisk er meg boken kan handle om om jeg ikke gjør noe drastisk for å gjøre slutt på det.

Turen tilbake til Taiwan var derfor veldig velkommen. Spesielt velkommen var den da den ble gjort om så jeg slapp å reise om Singapore, noe mindre velkommen var den da jeg oppdaget at jeg i stedet skulle mellomlande på Heathrow, men sånn var det liksom. Tre timer søvn og uendelige ompakkninger senere så sminke og lignende ikke lenger lå i håndbagasjen, satt jeg og modern i bilen på vei til Gardemoen. Vi sendte alt avgårde uten å måtte betale ekstra (tro meg, det var et mirakel av dimensjoner), vinket farvel og jeg stilte meg i kø for sikkerhetskontroll.

Jeg hadde på meg omtrent fem... syv kilo med smykker som måtte av og slike ting tar tid.*Det er derfor ikke så rart at jeg ikke lot merke til at det var min sekk som var årsaken til den voldsomme pipingen og det oransje neonlyset som kom ut av skjermen og spredde seg bortover til de andre skjermene.** Flere vakter begynte å samles rundt skjermen, og før jeg visste ordet av det, grep en kjempe av en sikkerhetsvakt tak i den ene skulderen min og dro meg med seg. Han var kjempemorsk og jeg ble kjemperedd.*** Jeg løp for å prøve å holde følge. Han spente på seg et par gedigne plasthansker og ba meg om å finne frem bomben i en viss fart før han gjorde det.**** Jeg brast ut i høy krampegråt og syntes fryktelig synd på meg selv da jeg skjelvende holdt frem mobiladeren, tre kilo ost og Jacob&Co-klokken min. Den kjempeskumle sikkerhetsvakten sa med streng stemme at noe sånt måtte jeg aldri finne på igjen og at det var best jeg kom meg ut av kontrollen fortere enn svint.*****

Sannheten:
*Det var vel heller tretti-tre tynne metall-armbånd som er egentlig for små i forhold til håndleddene mine.
**Det var kun en skjerm som blinket. Ingen andre, og ihvertfall ingen som pep.
*** Det er faktisk sant at mange vakter pekte på skjermen, men det var en liten tynn mann som het Morten eller noe sånt som kom bort og lurte på om han kunne se i sekken min. Jeg sa ja, greit, og så gikk vi.
****Morten eller noe sånt sa at det var en masse og noen ledninger og en klokke i sekken min. Det kunne tyde på at det var en bombe, så om jeg kunne forklare han at det ikke var det, så kunne jeg få gå.
*****Morten eller noe sånt lo hjertelig og ønsket meg god tur.

Da jeg kom til Heathrow brukte jeg kjempelang tid på å bevise at jeg ikke var terrorist. Det slo ikke meg at det var 10. september, bare at det hele var en veldig treg og møysommelig prosess. Jeg hvisket at til en dame i køen at passasjerene ble behandlet nesten som jøder i en konsentrasjonsleir, og vi lo begge to av det i et halvt sekund før vi begge plutselig ble pinlig klar over de femten ortodokse jødene som sto bak oss i køen. Det var ikke så mye mer ble sagt resten av tiden jeg sto i kø.

Turen forøvrig er det ikke så mye å si noe på. Jeg satt ved vinduet med setet ved siden av meg helt tomt på samtlige strekninger, så såpass mye på flytv at jeg glemte helt å sove, lo høyt av alt som gikk på skjermen, og oppdaget at flyplassen i Hong Kong er den flyplassen i verden jeg faktisk har best kjennskap til. Da jeg kom til Taipei kastet jeg meg på første buss og sov hele turen hjem.

[SemiUhøflig.]

Det går ærlig talt ikke an å komme til frokost en halvtime forsent når jeg ettertrykkelig inviterte til klokken ti så jeg skulle slippe å steke pannekaker til introen av Strong Medicine.

[Tine har det fryktelig travelt.]

Det er veldig bra å ha ferie når ingen andre har det. Her er ti spesielt gode grunner:

10.20 TV3: Murphy Brown
10.45 TV3: Strong Medicine
11.35 TVN: The Tyra Banks Show (De siste ti minuttene)
11.45 TV3: Dr. Phil
12.30 TVN: Ungkaren (Det siste kvarteret)

12.45 NRK2: Svisj og internett-/frokost-pause

13.05 TV2: Hotel Cæsar
13.40 TV2: Home and Away
14.05 TV2: Den syvende himmel

Som du sikkert skjønner, livet er fryktelig travelt for tiden. *Host*

[Vi har besøk.]

Vi har besøk av hun fransk-canadiske (fra nå av "franadiske") vi var så mye sammen med i Taiwan. Ariane er morsom. Hun er søt. Og vi har det så altfor gøy sammen. Noen ganger tar jeg meg i å tro at hun liker meg bare fordi jeg er norsk. Hun er nemlig fryktelig glad i nordmann. Sant og si vil jeg tørre påstå at det eneste ordet som kan beskrive det er "besatt." Vi var derfor så godhjertede som bare nordmenn kan være, og ga henne boken "Self-Tuition, Learn Norwegian in Three Months." Eneste grunnen til at hun ikke snakker norsk nå er faktisk at hun bare fikk den for to måneder siden.

Litt har hun lært seg da. Viktige og betydlige setninger som "Kan jeg få et glass vin?" og "Spis bæsj og dø" blir hyppig brukt, både i tid og utide. Et eksempel på sistnevnte i tide var da vi var på Texburger på Maritim. Vi hadde akkurat skrytt vilt og hemningsløst av hvor kult det var å ha en franadisk venninne. Pakistaneren bak kassen gliste og lot som han skjønte. Det var det nemlig helt tydelig at han ikke gjorde, for han kunne ikke norsk. Ariane skjønte ikke at han ikke skjønte norsk, og sa "Spis bæsj og dø" så pent hun bare kunne, ettersom det ikke så ut som om de hadde vin. Mannen bak oss i køen lo. Mannen ved siden av oss lo. Mannen som jobbet med mannen i kassen lo så mye at han måtte sette seg ned, før han fikk forklart sin totalt forvirrede kollega hva som faktisk var blitt sagt. Da han endelig hadde gjort det, holdt vi andre pusten. Ariane holdt den mest. Det kunne jo tenkes at han syntes det var frekt. Så plutselig sendte han ut en rungende latter, så pekte han på min stakkars Ariane og sa "You can come and have a burger and then we can talk--any day!"

Om ikke det er Burgeravtalen med stor B, så vet ikke jeg.

P.S. LILLEBROR ALEXANDER ER 16 I DAG!

Selv skulle jeg gjerne sagt at det ble feiret med brask og bram, men det ble det ikke. Jeg jobbet, og begge brødrene mine jobbet, og Ariane var på en måte overlatt til seg selv. Tydeligvis mer enn hun burde, for i sånn halv åtte tiden i kveld kom modern inn på stasjonen og spurte om jeg hadde sett noe til henne, for hun var ihvertfall ikke hjemme. I skrivende stund vet jeg faktisk ikke hva hun gjorde, annet enn at hun sover i min seng, så hun kom seg i alle fall hjem.

P.S. Fordi det visstnok, tradisjon tro, er slik at man skal anbefale blogger i dag, er det faktisk en blogg jeg nylig kom over som er verdt å få med seg. Enkelte har tittelert den som "Ung og Lovende," noen tror det er noen andre som skriver enn det de gir seg ut for. Uansett skulle jeg gjerne visst hvilke pr-agenter de har har brukt, for få blogger har rukket å bli så mye omtalt på kort tid. Ihvertfall har aldri min blitt det. Faen.