[SemiSammentreff.]

Jeg elsker at verden liten. Jeg ble fortalt at faren til han japanske som betalte for oppussingen av fløyen vår eide Yumao i Taiwan, en større japansk matkjede i Taiwan. Men det kunne ikke stemme, argumenterte jeg, for koreaneren i klassen min i fjor eide jo den. (Lang historie, faren er etnisk japaner, men vokste opp i Korea, moren til Kenny er fra Hong Kong, og snakker derfor kantonesisk. Kenny har aldri vært i Korea, men har koreansk pass, og snakker bare mandarin.) Etter mye fundering spurte jeg den tidligere klassekameraten min på MSN, og det viste seg at de var fettere, han husket bare ikke navnet hans, for de hadde ikke snakket sammen på fjorten år. Resten av samtalen forøvrig gjorde at jeg kom på hvorfor jeg ikke hadde spurt han før.

Koreaner: Det er forresten tette nordmenn her i Japan.
Tine: Det var det jeg prøvde å advare deg mot.
Koreaner: De studerer japansk med meg, jo!
Tine: Igjen, det var det jeg prøvde advare deg mot.
Koreaner: En del av de har faktisk blitt gode venner av meg.
Tine: Jeg trodde du hatet nordmenn jeg?
Koreaner: Nei, det er nok bare deg og dine.
Tine: Å, så du savner meg ikke?
Koreaner: I grunn ikke.
Tine: Hvor i Norge er de fra?
Koreaner: Woods.
Tine: Skogene mener du?
Koreaner: Nei, Norwegian Woods.
Tine: Urk.

Men fetteren hans er helt fantastisk. I dag vinket han så mye til meg at han nesten falt ut av sofaen. Og med hensyn til at han er den største japaneren jeg noen gang har sett var det til stor oppstandelse for de andre som sto der. Og da ble han kjempeflau for han er egentlig ganske så sjenert.

[SemiCelebert.]

Vi var på konsert på fredag med et band tilsvarende norske Postgirobygget. Stedet var lite, men stemningen var på topp, for i bytte mot inngangsbilletten fikk man sprite, cola, rød te, grønn te, eller en flaske belgisk importøl. Det siste selvfølgelig servert med fire kilo isbiter i. De fleste drakk te, vi er da tross alt i Asia.

Stedet var bittelite, vokalisten enda mindre, og kinesisken jeg forsto minimal. Venninnen min beroliget meg med at de var taiwanske aboriginer, så de snakket en taiwansk dialekt til vanlig. Dette medførte at de hadde en så kraftig aksang at hun selv hadde problemer med å forstå dem enkelte ganger, for hun snakket bare taiwanesisk med bestemoren sin, og det var svært sjeldent. Under en av de lengre snakkepausene deres (jeg ble fortalt de var veldig morsomme, så jeg antar jeg gikk glipp av en del) gikk de japanske jentene og jeg for å pudre nesene våre. Besøket dithen var verdt billettpengene i seg selv på grunn av dette bildet, som jeg føler ikke trenger noen videre oversettelse:

Etter konserten gikk vi bort for å hilse på bandet. Som eneste vestlige i lokalet sto jeg ut, så da vi tok bilder med dem kom det tre pressefotografer og tok bilder også. Og så kom en drøss med mennesker og plutselig sto det flere mennesker på scenen enn foran scenen. En slik happening ser omtrent slik ut:

Nevnte jeg at Taiwan er det landet som er tettest befolket i forhold til landareal?

Jeg ba venninnen min om å fortelle bassisten at jeg syntes de var flinke, og han svarte på nesten perfekt engelsk til meg at han gjerne ville gi meg svettebåndet hans. Jeg følte meg passe teit som antok at han ikke skjønte noen ting, og prøvde å se helt himmelfallen ut over denne fantastiske gave. Hvilken ære. Det var dryppende vått av svette og det sto "Taiwan Beer" på det. Det er de øyeblikkene i livet hvor man skulle ønske man faktisk var så fanatisk fan som man gir uttrykk for. Jeg tok i mot med to fingre og la det forsiktig ned i vesken min i håp at den flaskegrønne fargen ikke farget av på foret.

Da alt var ferdig og vi kom ut var venninnen min helt i hundre. Hun har vært besatt av bandet i to år, og bassisten hadde stukket til henne nummeret sitt i det hun sa farvel den fjortende gangen. Jeg gliste og gratulerte henne, men grunnet ekstrem semi-hyperventilasjon fra hennes side er det tvilsomt at hun fikk det med seg. Klokken var mange, og etter en kort middag med den japanske venninnen min ringte jeg hjem for å høre om jeg kunne bli hentet. I det pappaen min parkerte der han skulle møte meg, ringte venninnen min. Hadde vi lyst til å bli med tilbake? Bandet hadde ringt, og vi var invitert på privatkonsert for kun noen få innvidde.

Akk, så fristende, men jeg hadde virkelig ikke samvittighet til å sende pappa hjem igjen. Dessuten så hadde det vært en tøff uke med fire prøver (vi snakker omtrent 160 tegn) så hodet mitt trengte hvile. Med andre ord, jeg takket nei. Allikevel, til tross for manglende oppmøte sørget jeg selvfølgelig for at jeg nå kan kalle bassiten "A," som i Awan. Tenk, så gode venner er vi faktisk. For å sitere Göran Tunström i Berømte menn som har vært i Sunne, "Her må jeg få sette stjerner."

* * *

[SemiModig.]

7/11-venninnen min tok meg med ut i dag. Vi hadde vært på kunstmuseet og sett moderne dans (jeg vet, hvor sofistikert er ikke det lissm?!) og spist middag. Faktisk var dansestykket kjempegøy, stykket handlet om taiwans utvikling fra bondeland for førti år siden, til nå tidens moderne Japan-påvirkede technomote. Vi var egentlig på vei til bussen da vi gikk forbi en iskrem-sjappe.

Tine: Ååå! Jeg vil ha is! Vil du ha is? Jeg spanderer!
7/11-venninnen: Hmmm, nei, det er så kaldt ute.
Tine: Slutt å tull. Det er tretti grader ute. Du kan låne jakken min om du vil? I mitt land kalles dette tropenatt.
7/11-venninnen: Vestlige jenter spiser så mye is altså.
Tine: Nja... Nei, vi spiser vel egentlig ikke bemerkelsesverdig mye?
7/11-venninnen: I Kina så sies det at jenter ikke bør spise is.
Tine: Du veier omtrent halvparten av meg. Er det vekten du tenker på så kan jeg si med hånd på hjertet at du kan spise en is uten at sengen din knekker.
7/11-venninnen: Det er ikke det. Jeg har nemlig hørt at om du skal ta akupunktur, så bør du ikke spise iskrem.

Jeg slo meg i pannen, kjøpte en te til henne, en is til meg selv, og sa at selv likte jeg å leve farlig.

[Mine foreldres to store skuffelser.]

Mine foreldre er i det store og det hele generelt sett ganske stolte av meg. Ikke nødvendigvis fordi jeg har en egen evne til å samle på gamle kvitteringer, fancy bæreposer, og sko, eller fordi jeg alltid glemmer å låse (les: lukke) inngangsdøren når jeg er alene hjemme (det skjer bare da!), men faktisk fordi jeg er meg. Ihvertfall så er det det inntrykket jeg sitter igjen med etter endt barndom (jrf. kakedeigfrokost-fadesen).

Allikevel, jeg er fullstendig klar over at jeg har påført dem to store skuffelser i livet. Dette har på ingen måte ødelagt min barndom, til tross for at jeg innså dette i relativt ung alder. For all del, vi har alle våre småplukk, tenkte jeg. Det er mulig jeg bare var et bedagelig barn.

1. Jeg liker ikke kaffe.

Ikke kaffeis, ikke kaffesjokolade, ja selv ikke kaffekake. Nest etter pappa, håper jeg i det minste, selv om både pappa og jeg har undret oss av og til når hun har rasert som verst, er kaffe min mors store lidenskap. Kaffefarget hår er det nyeste innslaget i samlingen, som ellers omfanger kaffeservietter, kaffelys, kaffeCD og diverse annet. Om mamma hadde vært ett dyr, tror jeg faktisk hun helst skulle vært en kaffebille i Sør-Amerika, selv om det er mulig at dette dyret ikke en gang finnes. Noe annet ville forøvrig vært utenkelig. Min mor hater dyr.

2. Jeg er ingen treningsnarkoman.

Til det er jeg for glad i popcorn, sjokolade, sofaen, og tven min. Tro det eller ei, det er ikke for ingenting jeg har opparbeidet meg denne fantastiske modellkroppen liksom. Dette er noe som har kommet over tid. Faktisk så tilhører jeg den delen av befolkningen som kan våkne stiv dagen etterpå, bare for å ha drømt om idrett, hvilket ikke sier så rent lite. Forferdelig lidelse, om du lurer, men som de fleste andre kroniske lidelser, så er det bare noe man må leve med. Pappa derimot, han trener når han er sliten, når han ikke er det, og når han er redd for å bli det. Søndag morgen står han opp grytidlig og kaster seg på sykkelen nesten før jeg rekker å legge meg og kommer tilbake i det jeg er ferdig med frokost. Jeg er redd han så for seg at i det minste i år, når vi bare er to rundt middagsbordet, da skulle jeg kanskje henge meg på. Pøh.

Ja, ting kunne jo selvfølgelig vært verre. Jeg kunne for eksempel stemt Rød Valgallianse, droppet ut av skolen etter videregående, eller gått med røde lakksko til rosa bukser med pelskant. Sistnevnte hadde muligens fått mor til svime av på stedet. Med mindre det var moderne, men det blir det neppe på en stund (bank, bank!).

Til tross for at dette kan kategoriseres som bagateller, og ikke plager meg noe videre sånn i det daglige liv, det finnes de dagene hvor jeg føler jeg blir presset opp i et hjørne. Som når modern sender mail om at hun gleder seg til Taiwan, for da skal vi dra på Starbuck's sammen (mamma er en av de som ikke anser Frappaccino som kaffe), og like etterpå så kommer pappa og lurer på om jeg ønsker meg en ny sykkel til hjul. Som om det ville hjulpet på treningslysten.

Nei, takke meg til hjemme alene-julen '06, tekopp, og tven helt for meg selv. Det slår meg at ting nesten ikke kunne blitt bedre.

[Tine vil også vinne.]

Gyldne Q finale nuh. Her. Og vet du, nå føler jeg faktisk at det er min plikt som ekstremt selvsentrert å oppfordre folk til å stemme på meg. Det til tross for at den ene motstanderen min skriver om ting hun synes er pinlig og den andre motstanderen min har... penis. Harde kår.

Tre usaklige grunner:

• Jeg tok nesten oppvasken i går. Ok, så sa jeg at jeg kunne ta den om det var greit å utsette det til i morgen. Det viser uansett hvilket prakteksemplar av en datter jeg er. (En premiestemme er på sin plass.)
  
• Jeg er veldig søt om jeg bestemmer meg for det. (En attraksjonsstemme hadde ikke vært så dumt. Husk at jeg fortsatt er i faresonen for å pådra meg en spisevegring eller noe sånt.)
  
• Kristin og jeg har stiftet organisasjonen SNAUL (Støttende Nordmenn for Amerikanere Uten Lamaer- fordi i Norge så bryr vi oss). Grunnet valgt miljø og omgangskrets vil jeg vil si at jeg er daglig leder. (En klar ansvarsstemme er velfortjent.)
  
• Jeg skal være alene i Taiwan på julaften. Hele familien min drar i fra meg. (En sympatistemme hadde vært fint i det minste.)

Fire saklige grunner:

• Jeg er gudsjammerlig morsom om jeg får en sukkerbit eller tre.
• Jeg er gudsjammerlig morsom selv om jeg ikke får en sukkerbit eller tre.
• Daglig blir jeg utsatt for trakassering grunnet min hudfarge og nasjonalitet (Det er en veldig kjent japansk vikingtegneserie alle så da de var små. Vikinger er jo som kjent fra Norge.), men allikevel velger jeg å face dagen fordi jeg vet at mine lesere vil høre om mer.
  
• ...Ok, så kommer jeg ikke på flere grunner nå, men Tine skal nok komme sterkere tilbake.

Så stem i vei. Hvordan stemme? Det kan gjøres til høyre på denne siden. Og bare en gang, så pass på å velg det øverste alternativet, for man har kun en stemme.


P.S. Ja, nå har alle lov å linke. DET ER LOV sier jeg!

[Semi-i-vinden.]

I det siste har det skjedd litt forskjellige ting. Det slo meg for eksempel i dag at det kan hende jeg har vært litt for mye på kontoret for oss internasjonale studenter, når begge sekretærene sier "Hva skjer'a Baghera?" uten engang å se opp fra pult når jeg kommer inn. Det kan forøvrig hende at dette skyldes at jeg hadde omtrent hele Tunghais engelskavdeling etter meg for tiden. Forståelig til et visst punkt, om det hadde vært en kineser på besøk på kinesiskavdelingen på Blindern, kan jeg jo se for meg at det hadde vært relativt attraktivt samtaleobjekt, men allikvel. Jeg har virkelig ikke vært borti maken. Det begynte i går med at jeg møtte Happy som satt utenfor klasserommet mitt med en del andre og solgte Halloween-sjokolade for avdelingen hans. Jeg sa jeg hadde glemt igjen pengene mine hjemme, men lovet med kors på halsen og ti kniver i hjertet at jeg definitivt skulle huske det dagen etterpå. Som vitne hadde vi en hel hærskare med engelskstudenter som desperat prøvde å få min oppmerksomhet. Jeg presterte selvfølgelig å la lommeboken ligge igjen hjemme i dag også, og krysset fingrene for at de hadde glemt det. Det hadde de ikke, og til tross for at jeg dro hetten godt over hodet, var det ikke til å unngå å høre ropene som hjallet nedover bakken. Jeg løp opp, gravde femten NTD (New Taiwan dollar, tilsvarer omtrent tre kroner) fra bunnen av sekken og endte opp med en kopp knall oransje kyllingsuppe de hevdet var gresskarsuppe. Etter å ha holdt et lengre foredrag om meg selv -dette er faktisk fakta- slapp jeg unna, og søkte tilfukt på det internasjonale senteret. Litt oppmerksomhet er bare hyggelig, men det var virkelig ikke rom for å puste en gang.

Ellers har jeg blitt invitert i et bryllup i dag. En av de japanske jentene skal gifte seg med en taiwaneser, så hun har like så godt invitert hele avdelingen vår. Ingen av mine venninner har hørt om henne en gang, men vi tenkte ta med oss hver vår røde konvolutt med penger (i Taiwan er det gjestene som betaler for maten, disse pengene leveres i en rød konvolutt, en hung bao) og ta oss en tur innom. I alle tilfeller får vi ihvertfall praktisert kinesisken vår, hvilket gjør at festingen blir praktisk talt lekser!

Jeg har nemlig all grunn til å feire. Jeg la ballen i kurven hele to ganger under gårsdagens basketballkamp, til tross for at jeg var mer eller mindre skrekkslagen over høye motspillerne var. Dessuten, så har jeg den glede av å informere deg om at du leser Norges Beste Kvinneblogg. Bevis:

...i det minste i følge Esquils lesere(en gratulasjon er allikevel på sin plass). I skrivende stund ser det ut til at lordX stikker av med seieren for herrenes del, så jeg vinner nok ikke finalen, men en semifinale er ikke dårlig å gå seirende ut av. Takk for de som stemte på meg, det er stor stas. Til dere som ikke stemte på meg, så vil jeg si... noe skikkelig frekt noe. (Hjernen min er tom.)

[SemiPassende.]

Jeg sliter med å huske navn. Norske navn og vestlige navn forøvrig går greit. Jeg vil faktisk si at jeg har et lite talent i det. Det er litt verre med de japanske, men det er ikke umulig. Kinesiske navn derimot, de er direkte leie å få memorert. Da jeg skrev meg inn på skolen bønnfalt jeg dem om et kinesisk navn jeg i det minste kunne uttale, og endte opp med et kjekt Wei Ti Na (韋提娜 for de interesserte). Jeg var såre fornøyd til jeg innså hvor komplisert tegnene egentlig er, og etter det følte jeg meg i grunn mer lurt enn heldig. Dette Wei-et er det vanskeligste tegnet jeg vet om til nå. Vel, uten om det for Wan (som i Taiwan) men nok om det. Jeg føler meg en smule lurt, men når jeg er blitt kjempeflink og ikke bruker to uker på å sjekke om jeg har alle strøkene jeg trenger, så skal det nok bli årnings på det meste.

Men tilbake til navn. Det er ikke bare jeg som har problemer med kinesiske navn, og om de ikke blir sagt riktig, men med feil tonefall blir det et helt annet ord, og den slags tar seg jo ikke ut. Løsningen på verdens problemer er at alle kinesere skaffer seg et vestlig navn (fakta!). Min venninne Jonas er et eksempel på dette. At hun ikke er av den feminine typen har gjort at jeg har innsett at navnet i grunn passer, til tross for min øyeblikkelige sympatifølelse. I min tid til nå nesten to-årige karriere i Asia har jeg vært borti mye rart, som Barbie, Rød Sirkel, Hel Firkant, eller Stort Tre. I skoleklassen til venninnen min hadde de både Pink og Floyd, så det var tydelig at noen hadde hatt det ettertrykkelig festlig før hun tok over.

I dag møtte jeg en fyr som het Happy, og selv om navnet skjemmer ingen så må jeg si at det var litt morsomt med hensyn til at han var nesten to meter høy, og når jeg tenker Happy, så ser jeg liksom for meg en liten hund av noe slag. Det beste var allikevel at han studerte engelsk. Jeg frydes over tanken på at han kanskje skal jobbe som tolk for et viktig fredsbevarende politisk prosjekt og det nederst på kontrakten skal stå "Translated by Happy Lee".

[SemiJapansk.]

Da jeg var åtte år gammel gikk jeg på tennis hver onsdag. Vi var ti norske småtråkk som ikke visste hverken opp eller ned på tennisrekkerten og en japaneser, som kunne fem ord på engelsk, og ellers bare japansk. Jeg og Yoshi (eller noe lignende) ble selvfølgelig bestevenner helt til vinteren kom, for tennisbanen vår hadde ikke boblehall. Året etter begynte jeg å spille tennis nedenfor der vi bodde, men det visste ikke Yoshi noe om, og interessen min for tennis sank betraktelig.

Da vi bodde i Oman hadde vi en japansk jente i klassen. Michiko var ikke så veldig flink til å snakke engelsk, men hun var heidundrandes flink til å tegne, og hadde alltid med seg Hello Kitty-godterier i sekken. Dessuten var hun kul og gikk med joggesko på 6. klasse-ballet, digget grønn paprika (jeg har enda ikke funnet noen andre som foretrekker grønn paprika) og var ikke helt sikker på hvilken religion hun hadde. Slikt imponerer en blåøyd nordmann på tolv. At hun syntes at Norge var fantastisk stillig fordi hun elsket sushi gjorde at vi ga hverandre bestevennkort, og delte lunsjpengene våre hver onsdag (i Oman er torsdag og fredag "helg"). Da jeg flyttet hjem fortsatte vi å skrive brev helt til MSN kom i niende klasse. Det skulle vise seg at hun på tre år ikke hadde blitt noe særlig bedre i engelsk og tegningene hennes var ikke så interessante lenger. I tiende klasse hadde vi Oslo-uken på skolen. Jeg oppdaget butikken i mitt hjerte, Shopgirl, og har ønsket meg selv inn i størrelse XL der siden (det er den eneste jeg i det minste kan håpe på, alle de japanske klærne selges nemlig i japanske størrelser).

At min familie skulle flytte til Sørøst-Asia var derfor ingen bombe for mitt vedkommende. Ikke så veldig ihvertfall. Ok, kanskje litt. Taiwan er ikke det mest omtalte området. Uansett, jeg endte opp med en japansk jente i klassen, og tre japanske i klassene under meg. Selvfølgelig snakket ingen av dem noe videre engelsk, og det blir faktisk et problem når man ikke lenger driver aktivt med sisten eller gjemsel, men faktisk skal pleie vennskap i siviliserte rammer i form av samtaler, og ikke har tid til å lære seg enda et språk. Etter sommeren fikk jeg to av dem i klassen min, og etter en hel sommer med skole for deres del hadde de lært seg nok engelsk til at det gikk an å kommunisere uten å være fysisk i nærheten av hverandre. Da begges foreldre flyttet tilbake til Japan adoptere de familien min av mangel på sin egen. Vi drakk grønn te og lo av etniske vitser, og i vårferien tok de meg med til Japan, noe jeg enda ikke kan slutte og snakke om.

På skolen min nå er omtrent åtti prosent av de som studerer kinesisk japanske, derfor blir "sopping" turene endt på steder som dette her:

Tine, Eiko, Yoko, og Yukiko (det blir lettere etterhvert)

Det verste er det at jeg reagerer mer til "Tina-Chan" enn "Tine" på skolen for tiden. Og kjærleiken er gjensidig. I morgen skal jeg lære Bucchi å bli sexy. I bytte skal hun lære meg å fri på japansk.

Skolen er faktisk så gøy for tiden at jeg nesten ikke har tid til å gå hjem.

[Pappa blir vill og vakker.]

Det er en tid og et sted for alt. Jeg tror allikevel ikke jeg hadde forutsett denne. Lamagutten var på besøk og skulle møte pappa for første gang.

Lamagutten: Hva heter du til etternavn igjen? Jeg vil gå opp og hilse på han.
Tine: Etternavn?
Lamagutten: Ja... Mr. Willsakvakker, er det det?
Tine: Willsavakker?
Lamagutten: Mailadressen din vettu.

Han siktet til min meget seriøse adresse villogvakker@gmail.com.

Tine: Villogvakker?
Lamagutten: Ja, det var det ja! Da går jeg opp og hilser på Mr. Villogvakker.

Jeg lo så mye at jeg ikke klarte stoppe han. Men pappa satt i en telefon, så han kom fort ned igjen. Jeg hadde ikke tenkt å si noe, men det var tydelig at noe ikke var som det skulle, så navnet ble aldri faktisk brukt. Heldigvis vil jeg si. Pappa er en rimelig jovial kar, men jeg tror at enkelte ting er å pushe det.


--------------------------------------------------------

Esquil vil forresten gjøre dyr ut av oss. Stem på Den Gyldne Q, for å stemme, det sier pappaen min at man skal gjøre.

[SemiKamel.]

Jeg vandret fredløst oppover bakken mot 7-eleven i dag da min venninne Jonas plutselig angrep meg:

Jonas: Tine! Jeg har funnet noe helt utrolig! Du kommer til å elske dette!
Tine: Fantastisk! Jeg kan nesten ikke stå rolig, så opphisset er jeg!
Jonas: Seriøst?
Tine: Ja! Dette er jo helt ubeskrivelig! Hvilken glede! Hadde jeg kunnet noen pusteøvelser så hadde jeg gjort dem! Om jeg hadde eid en "I LOVE LIFE" t-skjorte så ville jeg tatt den på meg!
Jonas: Hva har skjedd, hvorfor er du så glad?
Tine: Vet ikke, det var noe du skulle fortelle meg, jeg ble bare litt revet med.
Jonas: Ja nettopp, og så? Hva skjedde da?

Noen ganger er det veldig tydelig at Jonas ikke forstår hva jeg sier til henne. Dette var et av de øyeblikkene. Jeg har prøvd å si til henne at "Jeg skjønner ikke" ikke er uhøflig, men det er ikke alt som er så lett.

Tine: Nei... Du skulle fortelle meg noe?
Jonas: Å ja.
Tine: Så, kom igjen?
Jonas: Selvfølgelig. Ok, hold deg fast. Jeg har funnet en vanndispenser med kaldt vann!

I Sørøst-Asia blir i grunn ikke vann sett på som en drikk på linje med te eller juice. Om man allikevel mot all formodning skulle ønske å drikke bare vann bør det helst være varmt vann, da det er sunnere. Visstnok. Resultatet er at kaldt vann ikke er å oppdrive med mindre man kjøper en ny flaske, og det er dritt når det finnes så utrolig mange vanndispensere overalt. Jeg har derfor i lengre tid klaget min store nød over problemet, og Jonas har i det minste latt som hun har vært et forstående menneske, selv om hun er svært bekymret over at jeg ikke drikker mer varmt vann. I Taichung er det omtrent 30 grader i skyggen mens jeg er på skolen. Jeg drikker mellom fem og seks flasker i skoletiden. Som nordmann vil jeg anta at du derfor nå vil skjønne litt av gleden jeg følte.

Tine: Nei?! Jeg har faktisk ikke ord.
Jonas: Jepp. Følg etter meg.

Og så gikk vi hånd i hånd (nesten, for Jonas er i grunn så lite überfeminin at det ville vært litt... pinlig) til vanndispenseren, som var gjemt innerst og borterst på skolens hotell.

Elementært Jonas, var alt jeg hadde å si. Hvorfor har jeg ikke tenkt på dette før?

[SemiSmall.]

Om noen lurer så er ikke undertøys-shopping så altfor morsomt i Taiwan.
Vi gikk for å kjøpe is i stedet.

[Tine gleder seg til jul.]

Det er mange grunner til at familien min er best i verden. Her er ni gode eksempler:

1. De er rasende flinke til å kjøpe julegaver. For fire år siden for eksempel, da kjøpte Alexander (12) en lilla lipgloss, et lilla lommespeil, og en lilla lebestift til meg. Samme år fikk jeg en brent CD av Kristoffer, som han hadde fått i julekalenderen. (Jeg skulle egentlig fått den i kalenderen, men det skjedde en glipp. I stedet endte jeg opp med to viskelær.) At jeg i år skal feire jul mutters alene (ja, for tenk, selv pappa drar hjem til jul), håper jeg at gjør sitt for at de har fryktelig dårlig samvittighet, og pløyer butikkene før mamma og Benedicte setter seg på flyet nedover 6. november. Jeg har mine tvil, men det er da lov å håpe.
   
2. Benedicte har skaffet seg hjemmeside. En interessant fakta om Benedicte er at yndlingsmusikken hennes består hovedsaklig av Kaizers Orkester, Ashley Simpson, Red Hot Chili Peppers, og Christina Aguilera. Jeg føler på en måte at det ikke er nødvendig å kommentere dette ytterligere.
3. Pappa kom hjem med kvikklunsj. Muligens noe motvillig, men både modern og mummi (mormor) leser bloggen, så jeg har en følelse av at de har hatt en finger med i spillet.
4. Pappas opp-pakk var forøvrig meget bra. Jeg siterer: "Bukse, sko, belte. Resten av kofferten er ditt, så du kan godt ta det." Det verste er det at det stemte.
5. Tanten min sendte sko til mamma som jeg fikk. Tre par. Særs fine. Meget lykkelig.
6. Mamma sendte meg bøker. Favoritten er helt klart Blond Lotus, som handler om en lyshåret dame som flytter til Østen, og hennes konfrontasjoner med en verden som ikke er som hjemme. Fryktelig morsomt. Hmmm... Dette virker da veldig kjent.
7. Mummi som sender meg Krig og Fred og Religion og Politikk og Sånn, fordi tittelen i grunn er et ganske bra sammendrag av meg. Spesielt det siste tror jeg.
8. Benedicte satt på MSN i dag og slet med å få skrudd av popup-blokkeren:
   

   Tine: Spør noen av guttene da.
   Benedicte: Det er bare Alexander som er hjemme.
   Tine: Ja... Han er vel passe gutt han?
   Benedicte: Jeg gidder ikke spørre han. Han hev en av dine sko på meg bare fordi jeg sa "Gå ut!"
   Tine: MIN sko?
   Benedicte: BRA! Nå kan vi være sinte på han sammen.
   

9. Fordi jeg kan gå i Taiwan i butikker og betjeningen kan peke på meg og le høyt før de slår av prisen, og først mange timer senere kan jeg komme på grunnen til hvorfor.

[SemiSWAT.]

Dørvakten min har taiwans definitivt kuleste visitkort.

[SemiGammel.]

Alderssamtaler i Taiwan er alltid så interessante.

Tine: Hvor gammel er du egentlig?
Kineser: Jeg er tjue.
Tine: Å ja.
Kineser: Vel, egentlig bare nitten, men det skal man ikke si.
Tine: Nei, det er sant, kinesisk aldersregning, selvfølgelig.

Kinesere teller fra unnfangelsen av, og alle er ett år når de blir født.

Kineser: Ikke sånn. Det også, men jeg mener, om du faktisk bruker alderen din og du har et ni-tall så ville det være å pushe det. Det er tross alt flere som dør når de har et ni-tall i alderen sin.
Tine: Ja, nittiåringer og sånn...
Kineser: Nettopp.
Tine: Jeg mente det ikke.
Kineser: Nei, men det gjør jeg. Et annet godt poeng er at ordet "ni" høres ut som det kinesiske ordet for død.
Tine: Det tenkte jeg ikke på.
Kineser: Men det er et veldig bra argument, ikke sant?
Tine: ...

----------------------------------------------------

Tine: Hvor gammel er du?
Kineser: 21.

Det ble stille. Jeg så i bakken, han i taket. Jeg klødde meg på armen, rettet på klokken, og han kremtet lett.

Kineser: Unnskyld om jeg sier noe som støter vestlige. Jeg er ikke så vant til å snakke med dere.
Tine: Slapp av, du gjør en bra jobb så langt.
Kineser: Vi har ganske forskjellige kulturer, ting som ikke er ment vondt kan bli oppfattet anderledes.
Tine: Det var jeg som kom til landet ditt, var det ikke? Det går nok fint altså.
Kineser: Jeg har lest i en bok at man ikke skal spørre vestlige jenter om alderen deres.
Tine: Det var hovedsaklig gamle damer før i tiden. Om du synes det er ekkelt kan du allikevel spørre om det er greit. Da blir det en vestlig vits. Noe klisjéaktig riktignok, men den funker fortsatt.
Kineser: Å ja.

Det ble stille enda litt til. Jeg begynte å grave i vesken min etter noe spennende. Foruten en handleliste fra for tre uker siden var det fint lite av interesse.

Tine: Så du har ikke lyst til å spørre meg hvor gammel jeg er?
Kineser: Så jeg får lov?!
Tine: Ja, jeg tar ganske lett på det med alder.
Kineser: Det hadde jeg aldri trodd jeg skulle få lov til å spørre en vestlig jente om.
Tine: Nitten. Tallet er nitten.
Kineser: Da sier vi tjue.

----------------------------------------------------

Min favoritt er enn dog da jeg møtte en av de japanske jentene for første gang.

Japaner: Hvor gammel er du?
Tine: Nitten.
Japaner: *Japansk, japansk, japansk* Nitten? Du er for sexy for å være nitten! *Japansk, japansk, japansk.*
Tine: Erhm... Ja. Vel.
Japaner: *Ringer venninne* *Japansk* Tine...sexy! *Japansk, japansk* *Legge på* Nitten? Nitten?!
Tine: Vet du, dette begynner å bli pinlig.
Japaner: Sexy, sexy, sexy!
Tine: Jeg tror ordet du mener er "ung"?
Japaner: Det er ordet!
Tine: Tenkte meg det.
Japaner: Nei, nei, sexy, sexy! Ikke ung.
Tine: Vi stopper der.

[Tine er i Fungyuan.]

Noen kinesiske venner av Lamagutten tok oss med rundt i Taichung her om dagen. Alt for mange inntrykk til at jeg kan sammenfatte det til et enkelt innlegg, så det ble en bildekavalkade.

"Vi skal til Fungyuan," sa de til meg. "Det er ute på landet."
Lamagutten og jeg konkluderte med at asiatere muligens har en litt annen oppfatning av "landet" enn det vi vestlige har. Jeg fortalte at i Norge var det ikke vanlig med ti-etasjers kjøpesentere ute på landsbygda. Da lo de.

Dette tempelet er kjempekjent, uten at jeg helt kan fortelle hvorfor.

Nonnen som sa jeg var pen da jeg ga henne penger. Hun hadde sminket seg. Sminkede nonner ser man ikke så ofte.

Å være ute med taiwanesere innebærer en hel del "spis dette." Jeg var først litt bekymret for at det kanskje var en manet, men det var det ikke. Heller ris, en slags jordbærlake, noe totalt udefinerbart, og noe kjøttdeig, tror jeg. Om jeg likte det? For å være helt ærlig, så har jeg faktisk enda ikke bestemt meg.

Etter Fungyuan, med mye spising, mye tempelbesøk, og litt arkadespilling ble det erklært at vi skulle på rekefiske. Jeg syntes det hørtes kjempegøy ut, Lamagutten var noe mer reservert. Det skulle vise seg at jeg hadde rett, og at han selv syntes det var ganske ålreit. Spesielt da en fyr kom bort med en masse reker han hadde fanget med hendene, og slengte dem oppi kurven hans, så han fikk flere enn meg (han hadde egentlig ingen).

De søte barna som hvisket "mei guo ren" ("amerikanere") da vi kom inn.

Fiskebuddyen min og agnet jeg ikke turte ta i.

Jeg fikk tre reker. De var store. Og veldig skumle, men ikke så skumle at jeg ikke turte ta på dem. Da vi var ferdige med å fiske vasket vi rekene og slengte dem på grillet. De sprellet litt og jeg var ekstatisk og filmet fordi Lamagutten ble litt uvel av det hele. Lamagutten turde forresten ikke ta i rekene. Jeg sa jeg var barskest og han sa han skyldte meg en cola. Det sa jeg meg enig i.

Dette er toalettet. Jeg kan ikke finne på noe mer å si om det. Bildet taler liksom for seg selv.

[Tine blir voksen.]

I dag har jeg blitt voksen. Jeg har alltid trodd at alderdom er noe som kommer snikende på en, men det var faktisk ikke tilfelle for mitt vedkommende da det skjedde. Mer som lyn fra klar himmel, og jeg ble stående skjelvende tilbake.

Pappa er i Norge for tiden, hvilket gjør meg veldig alene hjemme. Da jeg var ung (vel, for omtrent to måneder siden da, ting blir liksom litt relativt når man først blir voksen) tenkte jeg at bare jeg var alene hjemme, da skal jeg skulle jeg lage cookies og spise deigen uten å steke den. Bare fordi jeg kunne, uten å måtte møte skuffede blikk fra mine høyst ernæringsorienterte foreldre. Da jeg sto opp i dag følte jeg at dette var dagen for å gjennomføre dette. Jeg tuslet derfor ned på kjøkkenet og satte i gang. Brunt sukker og hvitt sukker, babymarshmallows og smeltet sjokolade. Å lage cookies er egentlig en fryd, til tross for at man må vaske opp etterpå.

Jeg klarte tre te-skjeer før jeg innså at det var nytteløst. Jeg greide det ikke. Det var rett og slett for søtt, for mye sjokolade, og for lite av den nederste delen av næringpyramiden til at jeg kunne spise det til frokost. Jeg vil faktisk dra det så langt som å kalle det usunt. Det er bare voksne som innrømmer sånne ting ovenfor seg selv. Sjokkert slengte jeg deigen i kjøleskapet i håp om at jeg skulle få noen på besøk som ville ha cookies i nærmeste fremtid. Noen barn kanskje.

Det ble salat til frokost, for å gjøre opp for min plutselige dårlige samvittighet. Etterpå satte jeg på en vask med håndklær og ryddet skoene mine opp i skohyllen, sånn som andre voksne gjør, og det uten at det plaget meg noe videre. Min barndom var borte for alltid, og det hjalp ikke en gang at jeg prøvde å bøte på det hele ved å re opp sengen min med Prinsesse-Barbie sengetøyet mitt. Husarbeidet veide liksom opp for det.

Til sist vil jeg bare opplyse om en liten ting. Til tross for at jeg var noe vemodig over den plutselige alderdom, det kan også komme bra ting ut ifra det å være voksen. I dag leste jeg min første hele side bestående av bare kinesiske tegn! Ikke så rent lite stolt gikk jeg rolig og behersket ned trappene fra klasserommet. (Ok, så løp jeg relativt opphisset mens jeg ropte til venninnen min som var tre etasjer under at jeg hadde fått det til, men om noen lurer så må det ha vært noen andre.)

[SemiLama.]

(Olav, denne er spesielt til deg.)

At jeg har en venn med en lamafarm er den beste isknuseren jeg noen gang har hatt tror jeg. Kombinert med den japanske versjonen av "Kan du noen kule dyrelyder?" er den faktisk optimal. Noe mer akter jeg ikke å fortelle, annet enn at det var en ulovlig bra kveld, og at det etter dette kun gikk en vei.

[SemiSkuffelse.]

Kort fortalt feires månefestival i minne av en dronning som ofret seg selv for folket. Det var en konge som var kjempeslem. Folket sultet og han spiste kaker hele dagen lang. En dag befalte han tjenerskapet sitt at de måtte finne en medisin som kunne gi han evig liv. De lette og lette og etter lang tid så fant de det. Han skulle akkurat til å spise denne medisinen da dronningen, fullstendig klar over lidelsene til folket, snappet medisinen fra han og spiste den selv. Kongen ble rasende, men det var ikke så mye annet han kunne gjøre. Dronningen fløy nemlig opp til månen, og der har hun vært siden.

I følge Lærer Chang var USAs månelanding derfor en stor skuffelse for utallige kinesere. De hadde nemlig levd lykkelige i den tro at hun fortsatt bodde der oppe. Det gjorde hun tydeligvis ikke.

[Tine får en pomelo.]

Jeg har fått en ny venn. Vi fullbyrdet vennskapet vårt på torsdag ved at hun ga meg en pomelo. Så spiste vi lotusfrø i lake og drakk te.

Hvordan jeg ble kjent med henne? Det er en litt lang historie, så la meg ta det fra begynnelsen. Faren til en av japanerne var innom skolen vår og likte ikke standarden på klasserommene våre (jeg var fornøyd, men nye klasserom er nye klasserom, så jeg sier ikke nei takk) så han tilbød seg å pusse opp hele fløyen for oss. I det minste betale for det. Den eneste negative catchen er at vi derfor er blitt spredt utover hele skolen. Med over ti tusen elever er det en ganske stor skole, så jeg ser nesten aldri noe til de andre med mindre de har time før eller etter meg. Jeg har fri en time mellom første og andre time, hver dag. Før ville jeg sittet ute på gangen og forsøkt å kommunisere med japanerne (som selvsagt ikke kan et fordømt ord engelsk til tross for alle de engelske ordene som er innfiltrert i språket deres) eller kanskje spurt Lamagutten en haug med duste spørsmål i et desperat håp om at han kanskje skulle bli irritert. Nå kan jeg ikke det, så jeg sitter i stedet på restauranten ved 7/11.

Med min flaks får jeg selvfølgelig fritime midt i det verste lunsjrushet, og med taiwans absolutt totale mangel på køkultur er det å finne et ledig bord en fysisk umulig oppgave. Heldigvis er jeg ikke så sjenert som de fleste kinesere, så jeg pleier å spørre om jeg kan få dele bord med noen. Om jeg er heldig, og det er jeg på dette punktet som regel, så blir kineserne nysgjerrig på hva jeg driver med, og de hjelper meg med tegnene mine. Jonas mener at de fleste studentene på skolen ønsker seg en vestlig venn, og det kan være noe i det, for om jeg spør kommer det vanligvis en bråte med kinesere som er keene på å hjelpe. Det var nettopp dette som skjedde i forrige uke. Plutselig hadde jeg delt ut msn-adressen min til sikkert ti stykker. Og så gikk jeg til timen. På onsdag dumpet det en lunsjinvitasjon ned i innboksen min. Angsten grep tak i meg. Jeg var faktisk en smule skrekkslagen. For å være helt ærlig, det skal ikke så mye til for å gå i surr i hvem som er hvem, så en uke senere var det litt blåst for meg hvem vedkommende faktisk var. Oddsene for at hun husket meg var enn dog relativt bra, så jeg møtte opp til avtalt tid.

Flaks for meg så var det en av hjelperne mine som jeg hadde likt best. Hun hadde med seg en pomelo, som har julemarsipan-status på denne tiden av året. For sikkerhets skyld hadde hun også tatt seg bryet med å skrive en lengre forklaring på hva det var og hvorfor den var viktig og sånn. Det er jo bare... fêtt.

Vi hadde en utmerket ettermiddag, jeg fikk praktisert kinesisken min, selv om engelsken hennes var upåklanderlig. Faktisk så glemte vi tiden helt og måtte beine til hver vår time hele strekningen som det vanligvis tar ti minutter å gå. Denne dagen brukte vi tre, og læreren min lo av meg fordi jeg hadde så "fantastisk" kondisjon, og satte meg like så godt opp på samtlige øvelser på idrettsdagen om en måned. Jeg kan nesten ikke vente.

[Pappaen min er for kul.]

Pappa er dratt til Taipei. I morgen tidlig drar han til Norge.
Dette er derfor meg for tiden:



...Ihvertfall nesten.

I går satt jeg og pappa og lagde liste over ting han skulle ta med seg ned igjen.

Pappa: Nå?
Tine: Det brune skjørtet mitt. Og gullskoene, begge par.
Pappa: Hva skal du med to par gullsko?
Tine: Tenk om det skulle oppstå en nødsituasjon hvor man blir fanget i en labyrint og eneste mulighet til å komme seg ut er at man må utlevere et par gullsko. Da er det jammen bra om jeg har et reservepar.
Pappa: Selvfølgelig. Godt poeng. Et par gullskooooo, saaaaamme hvilke. [Han noterte]
Tine: Også genseren min med ører. Du vet den som liksom har sånne...
Pappa: Jeg vet hvilken.
Tine: Serr?
Pappa: Utrolig nok.
Tine: Og ost.
Pappa: Norvegia, knekkebrød, pålegg, brød... Noe mer?
Tine: Hmmm... Kvikklunsj?
Pappa: Dårlig forslag, Tine. Virkelig dårlig forslag.
Tine: Mener du det?
Pappa: Dårligste jeg har hørt i mitt liv. Vil du ha leverpostei?
Tine: Med hensyn til at jeg i mitt nittenårige liv fortsatt har til gode å smake på leverpostei vil jeg kanskje påstå at det var et hakket verre forslag.
Pappa: Leeeeveeeer....postei. [Han noterte mer] Det er nemlig jeg som skal til Norge og du som ikke skal det.

Snille, kule, hippe, trendye pappaen min.
Kinesisklæreren min mener jeg burde få han til å kjøpe parfyme for meg i stedet.

-------------------------------------------------------

Chihiro, meg i genseren med ører og... DSG.

[SemiKremjournalistikk.]

Joda. Det er ikke så rart taiwansk politikk ikke har så stor plass i norske medier. Avisene bugner jo med eget lokalstoff.

Dessuten vil jeg si at jeg vil ha meg frabedt alle mistanker om at mine brødre har noe som helst med dette å gjøre. En simpel engangs-hendelse og de blir stemplet for livet. Pft.

[SemiRevolusjonstrengende.]

I dag var kinesisklæreren min rasende. Da jeg hadde fått konstantert at det ikke var på meg spurte jeg "Wheshenme?" så forsiktig jeg kunne. Lærer Chang pleier være ganske kul til tross for hennes noenogseksti, men nå så hun ganske oppgitt ut. Hun slengte en kinesisk avis på pulten min. Jeg tenkte for meg selv at om det ikke fulgte noen forklaring ville dette bli litt vanskelig.

Det gjorde det heldigvis.

Det er månefestival til helgen. Det vil si at vi har fri på fredag, lørdag for de som egentlig har skole da, og tirsdag. Klønete, jeg vet. Jeg antar at det er nettopp derfor at presidenten mente det var en god idé å la mandag bli offentlig fridag også, så man kunne slå det sammen til en langhelg. Lurt, President Chen Shui-bian. Det som kanskje ikke var fullt så lurt var å gjøre opp for det ved å gjøre lørdagen etter til arbeidsdag. Det sier seg selv at dette ikke er så kjempepopulært blant oss elever som vanligvis har fri på lørdager, men det faktum at det først ble bestemte dette i går gjør at folk virkelig raser. Det sto nitten sinte gifteklare par utenfor presidentpalasset i Taipei i morges. Tilfeldighetene skal nemlig ha det til at nettopp denne spesifikke lørdagen, 14. oktober, skal være en spesielt heldig dag for å inngå avtaler av alle slag. Å velge riktig dato for bryllup er ekstremt viktig, og for folk som har vært sent ute har det praktisk talt vært umulig å finne lokaler. At lørdag nå er blitt arbeidsdag er derfor fatalt, da gjestene ikke kan komme.

I avisen til Lærer Chang var det et lengre intervju hvor følgende ble sitert fra en av demonstrende: "Om ikke presidenten gjør om på det han har gjort, så kommer jeg og kjæresten min til å hate han så lenge vi lever." Selv skulle Lærer Chang arrangere datterens forlovelsesselskap den fjortende, så hun avlyste alle timer først som sist.

Taiwans president er ikke så veldig populær, snarere tvert i mot. Dette er dråpen som har fått begeret til å renne over for mange, og man leser daglig om større demonstrasjoner. Både hans kone og svigersønn har det siste året "på mystisk vis" klart å bli frikjent i rettsaker som var soleklare "skyldig og minst fire års fengsel." Selv er han kjent for å være uhyre korrupt og ha sekkevis med penger bortgjemt på kontoret. Det mens det finnes en stor gruppe med barn som går sultne på skolen fordi hverken foreldrene eller staten har råd til å gi dem en bolle med ris. Om ikke dette var nok går han hardt inn for å ødelegge den skjøre freden mellom Kina og Taiwan ved blant annet å donere bort masse penger til fattige land som uken etterpå stiller seg bak Storebror Kina igjen. Selvmordsraten har økt kraftig (i takt med den stadig økende arbeidsløsheten) etter at han kom til makten, og jeg har til dags dato til gode å finne noen som støtter han.

...Men alt dette her er selvfølgelig totalt uinteressant for den vestlige halvkule. Bare man har litt peil på hvor Kina ligger og at Kina er slem og at Nord Korea er enda slemmere, da er det viktigste i Sør-Øst Asia nevnt, gidder noen hente mer potetgull før filmen begynner?

[SemiKompleksfremkallende.]

Jeg har begynt å se på kinesisk tv. Ikke så mye da, hovedsaklig bare i pausene mellom de amerikanske filmene på HBO, men fra å være totalt uforståelig har ting plutselig begynt å gi mening for moi. Jeg kjenner igjen tegn og uttrykk, selv reklamene gir meg et lite kick. Dessuten er det ikke bare idioti de viser heller, selv om det er veldig mye tvshop ute og går. I går viste de for eksempel et matprogram hvor kokken tilberedte helstekt boa (eller noe tilsvarende) i en kjempewok.

Det er selvfølgelig unntak som bekrefter regelen om at det alltid er unntak. Det å se på slankeprogram på tv er liksom ikke så underholdende lenger når det stakkars 1,70 meter over bakken høye fedmeofferet veier 58 kilo ved sesongstart. Det gikk plutselig opp for meg hvorfor jeg blir sendt til herreavdelingen når jeg skal kjøpe bukser i Taiwan.

Her er meg dagen før sist det skjedde, dere kan jo få dømme selv.

For ordens skyld, ja jeg droppet resten av frokosten.

[Tine underviser, del II: Mitt liv som lærer.]

Å undervise? Med fare for å forlate mitt vanlige beskjedne ytterskall vil jeg faktisk dra det så langst som å si at jeg er som skapt for det. Det kan nemlig ikke være en annen grunn for det som skjedde. En reaksjon totalt utenfor min særs brede fatteevne. Det bør legges til først som sist at dette faktisk er basert på fakta, og at dette ikke en gang er rent subtilt, utrolig nok.

Elevene mine forgudet meg fra første stund. Da jeg lurte på hva guttene i hjørnet hvisket om på kinesisk, skrev en jente på en lapp at de beundret meg, men at de syntes det var flaut å si det. Ja, det er en mulighet at de ikke gjorde det, men jeg lot det gå. Skulle det ikke være tilfelle så håper jeg de ligger våkne og tenker på det om natten. Uansett, samtlige fire klasser jeg underviste nektet å forlate klasserommet da timen og det påfølgende friminuttet var ferdig. De flokket seg rundt meg, desperate etter å kunne fortelle meg enda en liten ting de hadde glemt å si mens jeg herjet som verst. At jeg attpå til skal få betalt for tilbedelsen er et mirakel. (Av det kan du godt få trekke slutningen om at jeg er guddommelig om du vil, det er opp til deg.) Selv holder jeg nesten pusten i frykt for at om jeg skulle puste ut vil noen komme løpende og fortelle meg at det er skjedd en glipp og at denne lykken ikke var egentlig skulle være unnet meg men noen som faktisk skulle fortjene det.

Jeg var tidlig ute. Herman og jeg hørte på U2 og fordelte ark i ulike hauger. Jeg skulle ha fire skoletimer, og ideen var at jeg hovedsaklig skulle snakke med dem. Om hva var ikke så viktig så lenge det ble snakket på engelsk, men jeg kunne bruke stensilene om jeg sto fast. Jeg bladde fort igjen. Temaene "Ikea," "James and Linda Goes Shopping," og "Huge and Dangerous Animals," fremsto ikke for meg som noe å kaste hatten over, men greit nok.

Skoledagen gikk over all forventning. Jeg tullet mye, snakket mer om meg selv, og littegranne om brødrene mine. Historier som den om ninjadrømmen, den stjålne rullestolen, og om den flyvende sofaen over verandaen fra andre etasje, er alltid sikre vinnere. De lo masse og jeg lo enda mer, det var gjensidig kjærlighet til tross for at jeg bare gjorde de samme duste tingene som jeg hatet at mine lærere gjorde mot meg, og ingen merket at timen var over før en ny klasse sto på døren.

Vi begynte med en enkel opplagt spørrelek av typen "Er det lov til å spille piano i naturfagstimen?" Nei. "Er det lov til å jobbe med kinesiskleksene i mattetimen?" Nei. "Burde det da være lov å snakke kinesisk i engelsktimen?" Nei. Jeg foreslo at vi hadde regelen at jeg var den eneste som hadde lov til å snakke kinesisk, bortsett fra når de sa "Jeg skjønner ikke, vakre lærer Tine." De fleste var enige om dette, og om det var noen som ikke skjønte det så sa de iallefall ikke ifra. Ellers informerte jeg dem om at jeg også var keen på å ha det gøy, det var jo tross alt lørdag, så om de syntes temaet vi snakket om var kjedelig, så kunne det selvsagt bli gjort noe med det, men da måtte de ha noe annet å bytte med.

Dagens høydepunkter? Jiiz, hvor skal jeg begynne?

• Jeg tok en gutt i å gjøre mattelekser. Jeg tok arket og ba han lære klassen hva han gjorde på engelsk. Han klarte ikke det. Jeg skjønner godt at han gjorde mattelekser i engelsktimen, for han trengte virkelig å jobbe med cosinus og sinus, det så selv jeg.
• Jeg spurte de kule jentene som satt helt bakerst og kniste om de satt og snakket om gutten med brillene på første rad og om de var forelsket i han. Det stemte at de snakket om han, men ikke på den hyggelige måten. Vi skiftet raskt tema.
  
• Jeg spurte eleven Bob om han hadde sett på Byggmester Bob. Det hadde han ikke. Denne delen her var det i grunn ikke så mange andre enn meg som lo av.
  
• Jeg kjørte en runde hvor de skulle fortelle meg hva de het og hva de likte. En av jentene sa at hun ikke visste hva hun likte. Jeg ba henne reise seg opp. Jeg ba henne sette seg ned, reise seg opp igjen, og sette seg ned enda en gang. Da hun hadde gjort dette en del flere ganger lot jeg henne stå nesten hele resten av timen fordi hun ikke kunne gi meg en grunn til å sette seg ned. Lettlurte kinesiske skolebarn. Det hadde aldri skjedd i Norge. Hadde hun sagt at hun var sliten hadde det vært grunn god nok for meg. På slutten av timen kom hun bort og spurte om jeg hadde MSN, så jeg antar at det betyr vi er venner.
• Da vi hadde snakket om Ikea en liten stund spurte en av guttene om vi kunne snakke om noe annet. Ja, selvfølgelig, svarte jeg, men hadde han da noe bedre å komme med? Resultatet ble en lengre og meget oppbyggende samtale om Playboy og klassens forbruk på sengelektyre av slikt kaliber. Jeg ble imponert over hvor mye dagens fjortenåringer kunne om emnet. Du kan kalle det en icebreaker.
• Vi snakket om Texas da Herman var en tur innom. Ingen visste hvor det var hen, så jeg spurte om noen visste hvor George Bush kom fra. Etter noe hvisking om det fra bakerste benk: "From hell!" Flinke, flinke elevene mine. Jeg ga han pluss og meget bra, og Herman applauderte undervisningsmetodene mine.
  
• Da timen var over fikk jeg alle til å line opp ved døren og gi meg en engelsk setning før de fikk gå ut. Noen løp inn igjen fordi de hadde mer på hjertet. Den meldingen som virkelig smeltet hjertet mitt var følgende utsagn fra den minste og mest sjenerte gutten i hjørnet:
  

  Lærer, lærer, jeg elsker deg og playboy.
  

Jeg som tenkte at jeg hadde vært så streng første skoledag.

--------------------------------------------------------------

Om du synes denne posten ble litt for skrytete så kan du trøste deg med at jeg faktisk brente frokosten min i dag, og at jeg var så svett på ryggen da jeg kom på skolen at jeg ikke turte ta av meg sekken før jeg kom inn i klasserommet. Dessuten lastet jeg ned hele det første albumet til Backstreet Boys i går. Men altså, før du sier noe, la den som er uten synder kaste den første steinen.

[Tine underviser, del I: Mitt møte med rektor.]

Jeg ble hentet halv åtte om morgenen. Å stå opp halv åtte en lørdag morgen hadde selv jeg, til tross for min uendelige mengde med positivitet og pågangsmot (høhø) whinet ganske mye over, hadde det ikke vært for at jeg hver dag ellers i uken kan stå opp ti (til og med halv elve om jeg vil!). Vi kjørte til skolen og jeg fikk hilse på rektor. Det gikk som følger:

Mr. Lee: Velkommen til skolen vår, mitt navn er Mr. Lee, du heter....?
Tine: Tina. Med a. Sånn som de staver det i Statene vet du. Ti-nA.

Herman og jeg hadde blitt enige om at det nok var en fordel at jeg skulle si jeg var amerikansk om temaet kom opp. Men pokker også, hvorfor måtte jeg terpe på det?

Mr. Lee: Ja, nemlig. Du er derfra hører jeg Herman fortelle. Hvor i USA?
Tine: Joda. USA, det er meg. Definisjonen på The American Dream for å være eksagt.

Men hvor? Tenk fort, tenk fort. Stat i USA. Disney Land, Israel, Sri Lanka, Hiroshima... Amerikanske stater...

Tine: Oregon. Det er hjemstaten min. Ja. Gotta’ miss that state back home. Hehe… Faen.
Mr. Lee: Ååå, hvilket sammentreff. Vi har en annen lærer fra Oregon som jobber her. Hvor i Oregon er du fra?

Jeg vet knapt hvor Oregon ligger på kartet, langt mindre byer. Hvor er det alle Nike-menneskene kommer fra?

Tine: Beaverton. Det er et ganske lite sted. Er ikke sikkert du har hørt om det. Sånn midt-østvest omtrent.
Mr. Lee: Interessant. Jeg får spørre henne når hun kommer inn om hun kjenner noen derifra. Så, hvor gammel er du?
Tine: Nit... Ehem, tjueto.

Hadde Mr. Lee kunnet engelsk litt bedre enn så og si ingenting så hadde han sannsynligvis begynt å undre seg over en del ting når man var kommet til dette punktet her. Det kunne han heldigvis ikke.

Mr. Lee: Ååå.. Så du er ferdig med college? Meget bra.
Tine: Ja, deilig å være ferdig.

Smile, smile, smile. Mr. Lee smilte tilbake. God ting.

Mr. Lee: Hva studerte du?

Panikk. Hva studerte jeg igjen? La oss gå over personlig interesseliste for øyeblikket: Johny Depp? Nei. Fransk manikyr? Nei. Frappuccino? Sørge for å gifte meg med en rik mann og eget kredittkort? Huh? Ærlig talt, nei, nei, nei. Hjernen min hadde på dette tidspunktet krympet til rosinstørrelse. Jeg glemte mitt eget navn et kort øyeblikk. Dette gikk virkelig strålende. Jeg så på Herman, Herman så på meg. Jeg så på plakaten bak Herman som fortalte viktigheten av kommunikasjon og etter fem sekunders iherdig nistirring slo det meg:

Tine: Svaret er: "Hva er kommunikasjon?"
Mr. Lee: Fantastisk. Da kommer vel ikke dette til å bli et problem. Første time har du nemlig trettifem elever du skal lære opp til å kommunisere med deg.

Dette lo vi alle av i cirka to minutter. Alle bortsett fra meg. Jeg svelget tungt.