[Om å ha nasjonalfølelse.]

Jeg har en amerikansk venn i Taiwan som mener han havnet her ved et uhell. Han started å vantrives etter en måned, men nå, halvannet år senere er han er fortsatt, og alt tilsier at han nok kommer til å bli boende her minst like lenge mer. For å bøte på kjedsomheten har han derfor begynt med slektforskning, av alle ting. Han har så langt funnet ut at han har røtter i Tyskland, Danmark, og Norge, og jeg får derfor daglig mer eller mindre nyttige fakta om vårt felles moderland. Norgesgeografi og ymse gloser blir pugget så det holder, og jeg pumpes for alt detellers skulle være verdt å vite. ("Var tegnefilmene dubbet på svensk da du var liten, ja? Interessant, meget interessant." *Notere, notere*) Heldig for han er jeg som nordmenn flest på dette punktet, og forteller gladelig til jeg ikke har stemme igjen. Vi satt og spiste julemiddag da han snudde seg mot meg.

Amerikaner: Tine, stemmer det at alle i Norge er dødsflinke til å strikke?
Tine: Jeg antar det? Er jo typisk norsk å være god. Eller... Vel, i grunn ikke.
Amerikaner: Er du dødsflink da?
Tine: Selvfølgelig.
Amerikaner: Kan du strikke meg en lue med et norsk flagg på?
Tine: Kan jeg vel. Hvor stort skal flagget være?
Amerikaner: Stort nok til at det er patriotisk.
Tine: Ok?
Amerikaner: Jeg vil at folk skal stoppe meg på gaten og si "Go back to Norway, bitch."

Harde kår for tiden, det kan jeg fortelle deg.