[SemiJul III.]

Lille Spire og jeg satt i stuen og gjorde lekser da det plutselig gikk opp for meg at det var lille juleaften.
"Shit, ja," sa Lille Spire, "hva gjør vi med det?"
"Vet ikke," sa jeg, og fortsatte å pugge gloser i et par minutter til.
"Kanskje vi skal invitere til julefrokost?" foreslo jeg etter en liten stund. Vi har alltid det hjemme hos oss, i dagene før og etter juleaften, og til tross for at samtlige søsken pleier å stønne høylydt over at det er mas å stå opp i en såkalt decent frokosttid (dvs ni) når vi har ferie, er det i grunn en veldig ålreit tradisjon. Vi pleier å ha lys og kakao og rundstykker og dessto mer jeg tenkte på det, dess mer innså jeg at det virkelig var noe jeg savnet sånn ordentlig, og jeg løp fort ut på kjøkkenet for å sjekke varebestanden i kjøleskapet. Svært lite sjokkerende nok, et deprimerende syn, men etter å ha søkt gjennom hele kjøkkenets øvrige skap og skuffer x-antall ganger, hadde Lille Spire også resonnert seg frem til at det hadde vært en hyggelig ting å gjøre på juleaften morgen, og at det ikke var annet å gjøre i å sette i gang planleggingen. Til vanlig pleier vi å kjøpe frokost på vei til skolen, og det er begrenset hvor mange dager på rad du føler at det er digg med risboller, speileggsandwich, eller pannekaker med ketchup, slik en taiwanesisk frokost ofte er. Skulle vi først ha julefrokost burde det være på den riktige måten.

Det var et nedslag at vi faktisk har skole på juleaften, men vi bestemte oss for å stå opp tidlig uansett. Vi lagde handleliste og jeg skulle inn på rommet mitt for å hente penger da jeg måtte hyle høyt. Det var en salamander på pulten min. Jeg syntes den var enorm, dyreelskende, vegetarianer Lille Spire syntes den var mikroskopisk, men hun nektet fortsatt å flytte den. Jeg truet med å spraye den til døde med insektsspray, men både hun og jeg visste at sannsynligheten for jeg var barsk nok til å kunne fjerne en død salamander var meget liten, og hun ville ihvertfall ikke ta i en død en. En halvtimes iherdig bruk av mine beste overtalelses evner senere sa hun seg til til å lokke monsteret inn i en papirpose, mot at jeg bar posen ut. Ti minutter etter hadde vi faktisk klart dette også. Lille Spire dro på seg sko, men jeg listet meg ut i trappeoppgangen på bare sokkelesten. Av gammel vane ble døren smelt igjen bak oss. Posen falt i gulvet og begge satte i hvert sitt panoramaskrik, først fordi monsteret pilte ut og oppetter veggen, deretter fordi ingen av oss hadde nøkler, og døren vår har smekklås. Mobilen lå på stuebordet, og naboene våre er vi fortsatt bare såvidt på hils med. Den tredje rom kameraten vår hadde nøkler, men hun var hos familien sin, på andre siden av byen og det hadde hun planer om å være til tirsdag. Svært lite praktisk.

"Dette er et problem, er det ikke?" sa Lille Spire.
Jeg nikket. Vi sank ned på hvert vårt trappetrinn og ble sittende å vurdere situasjonen. Vi kunne jo alltids ta første skritt med naboen. Veggene er så lydte at vi praktisk talt kjenner familien på fire, men det var nok noe annet å spørre om vi kunne overnatte, for vi hadde ikke nummeret til Romkameraten , og da jeg var uten sko var det få alternativer utenom. Et kvarter senere satt vi der fortsatt. Vi konkluderte med at det var best å få det overstått. Lille Spire trykket på dørklokken og stakk hendene i lommen. Da nabodamen åpnet døren sto med et bredt glis og spurte om hun kunne låne telefonen. Jeg prøvde å forklare at vi var låst ut, mens Lille Spire dro opp en papirlapp og sa at vi måtte ringe hun som hadde nøkler. Jeg så på henne, hun så på meg, og sa at hun hadde helt glemt at forrige gang hun hadde brukt de buksene var dagen Romkameraten vår flyttet inn.

En time senere var den traumatiske opplevelsen over. Kakao, brød, og pålegg ble kjøpt inn mens jeg sendte ut frokostinvitasjoner. Til sist sendte jeg modern en melding for å fortelle henne at tradisjonene hennes faktisk ble overholdt og at jeg frivillig sto opp i daggry i stedet for å prioritere beautysleep, fordi jeg tenkte at det nok ville være den beste julegaven om jeg ikke var der til å si vise det til henne selv.