[Kristoffer sier bra ting II.]

Å se på tv med Kristoffer gir meg så mange givende samtaler tilbake. Vi så på NRK, og det geniale programmet Ed Robinson.

Kristoffer: Gilmore Girls, they speak so fast, but they speak so true. On NSBN Thuesday and Saturdays, primetime live.
Tine: Hæh?
Kristoffer: Det er mulig de sier noe annet. Klarer jo ikke huske alt de sier da.
Tine: Da er det jo egentlig bare dust å si.
Kristoffer: Hva da?
Tine: De Gilmore Girls-greiene.
Kristoffer: Å ja. From four to six, except in fall.
Tine: What?
Kristoffer: Det er ganske fêtt, Lorelai.
Tine: Denne samtalen gir ikke mening.
Kristoffer: Nei... Enig. Da går jeg og legger meg, jeg.

Og så gikk han.

[SemiRisikabelt.]

Lamagutten sendte mail i helgen. Jeg er fortsatt litt for skeptisk til å tørre åpne, da han har en lei uvane av å sende bilder av seg selv med familie i matchende knøttsmå speedoer.

Jeg må ærlig innrømme at før det hendte meg, hadde jeg aldri trodd dette skulle bli et problem jeg skulle slite med.

[SemiBrydd.]

Vi skulle spise frokost og Benedicte kom busende inn på kjøkkenet, lettere anpusten.

Benedicte: Jeg må ha noe å drikke. Jeg er sååå tørst! Gi meg noe, nå!
Tine: Nei, du kan fint vente sååå lenge.

Det var jeg som hadde juicekartongen nemlig. Og jeg tok meg god tid. Det var jo lørdag og fri, tross alt.

Benedicte: Kom igjen da! Jeg er så tørst at jeg nesten har sånn...
Kristoffer og Tine: Ja?
Benedicte: Hva heter det? Sånn når man er kjempetørst, det begynner med 'D.'

Og det var her det begynte å bli bekymringsfullt. Kristoffer er nitten år i mai, jeg er tyve om en måned. Benedicte er snart tolv.

Kristoffer og Tine: Drittørst?
Benedicte: Man kan jo ikke ha det da. Det er en sånn ernæringssykdommer jeg mente.
Kristoffer: [Her skal det egentlig være en frekk og spydig kommentar, absolutt totalt uten at fakta er tatt til følge, så vi lar det være med det.]
Benedicte: Dust, du vet sånn bulimi eller anoreksia... Det var diabetes jeg tenkte på.

Kristoffer skrapte litt i tallerkenen. Jeg spurte om noen kunne sende meg en ren kniv enda jeg ikke hadde brukt den jeg hadde. Det ble stille et minutt.

Kristoffer: Men du er liten da.
Benedicte: Jammen...
Tine: Liten. Nemlig.

Vi skålte og flyttet tema inn på noe helt annet.

Hva kan jeg si? Det er jo vår plikt som søsken å trykke de mindre ned der vi kan.

[Livet i Barnehagen.]

Å jobbe i barnehage er ganske fêtt:

Barn 1 sitter og spiser ettermiddags-matpakken sin (som ble sikkert laget før klokken syv i morges) på samme bord som Barn 2 og Barn 3.

Barn 1: Hvem vil ha en baguettskalk-bit? Rekk opp hånden alle som vil ha!

Barn 2 og Barn 3 er de eneste som deler bord med henne. Begge rekker opp hånden, fort og intensivt. Barn 1 suger på baguettskalken sin.

Barn 1: Dere må rekke høyere opp hånden.

Barn 2 og 3 rekker opp hånden som om de skal flytte til himmelen. Barn 1 (som sitter og spiser på brødskalken hun nettopp har tilbudt 2 og 3) ser på dem med overlegent blikk.

Barn 1: Det er ingen av dere som vil det sånn ordentlig. Dere må vise at dere vil.

Barn 2 og 3 står nesten oppå hverandre. Barn 1 river små biter ut av den minimale biten hun fortsatt har i munnen, og sikkel og leverpostei, og sannsynligvis alt annet ugunstig renner også ut:

Barn 1: Værsågod. En til deg, og en til deg.

Barn 2 ser på henne med store øyne. Når hun endelig har fått igjen pusten sier hun: "Barn 1, du er min ALLER beste venn i hele verden."

Om verden hadde vært like enkel for oss som ikke er fire lenger, tror jeg vi hadde spart oss en del problemer.

[SemiUnderforstått.]

Å møte folk du egentlig ikke har snakket med etter at du har sluttet på en skole, kan være kleint. Om du møter folk du egentlig ikke snakket med da du gikk der heller, men som du føler du må hilse på, gjør ting om mulig enda verre. Da kan man ikke gjøre annet enn å prise seg lykkelig når man allikevel kan være ærlige og gjøre ting så smertefritt så mulig.

Tiden er lørdag omtrent ettermiddag-ish. Tine er på H&M på Sandvika Storsenter da hun oppdager Henne. Tine tenker instinktivt "se ned i bakken, se ned i bakken. Lat som ingenting." men oppdager fort at den dårligste måten å late som ingenting på, er å stirre på gulvet i en klesbutikk. Spesielt når man står sånn nesten foran kassen og gulvet er ganske åpent.

Hun: Hei...Tine.
Tine: Hei... Du.

Jeg husker ikke navnet Hennes med en gang en gang. Pinlig. Vi står begge og bare ser på hverandre, sånn akkurat så lenge at det blir for lenge.

Hun: Lenge siden.
Tine: Stemmer. Shit ass.

Vi svelger. Jeg ønsker meg en klokke på hånden. Hun ønsker seg sikkert bort. Sist gang vi møttes var da jeg gikk på Nesbru. Det er tre år siden til sommeren. Sånn kun ut i fra utseende å dømme har vi ikke akkurat blitt likere over årene. Ikke for det, vi var ikke fiender eller noe sånt, vi bare snakket aldri sammen, grunnet en felles enighet om at det aldri var noe å snakke om.

Hun: Ja...
Tine: Mhm. Så hva driver du med for tiden?
Hun: Jobber i butikk.
Tine: Å ja. Fêtt. Gøy?
Hun: Nei. Du da?
Tine: Bor i Taiwan.
Hun: Oj. Gøy?
Tine: Ja.
Hun: Men du, jeg har litt lyst til å gå jeg.
Tine: Veldig enig.
Hun: Så... Vi sees vel sannsynligvis-
Tine: -Ikke i det hele tatt. Noen gang.
Hun: Det var akkurat det jeg skulle si! Ha et fint liv ihvertfall da!
Tine: Ja, du også!

Jeg møtte henne på CC Vest i dag (jeg vet! Av alle mennesker! Jeg er der i snitt under én gang i året!). Det var heldigvis en betydelig mindre beklemt seanse.

Tine: Morn.
Hun: Hei.
Tine: Kleint.
Hun: Ja. Jeg har dessuten aldri vært her før. Sammentreff.
Tine: Enig.
Hun: Hadet.
Tine: Hei!

[SemiInternt.]

I dag burde jeg egentlig skrevet en lengre post om hvor utrolig hyggelig det var i gårsdagens BRA-FOLK-middag hos denne damen her. Jeg kunne lagt ut de fantastiske bildene av noen av de tilstedeværende herrers fantastiske banandueller, eller hennes blånektelse av å bry seg noe nevneverdig om Luke Skywalker. Jeg burde da så absolutt nevnt at jeg har fått meg jobb i personalbarnehagen til Radiumshospitalet (seriøst, Kristins venner var virkelig hyggelige, bortsett fra de enkelte som hevdet at jeg hadde fått det feil og at jeg faktisk skulle begynne der selv. Med en slik omgangskrets er det kanskje ikke så rart at der også finnes mennesker som når jeg blir plassert tilsammens med resulterer i at vi blir kalt for "skilsmisseparet," og det etter kun skarve tre minutter etter at vi ble lagkamerater) og at jeg faktisk har trent i flerfoldige timer på Elixia i dag. Den siste vil jeg forresten gjenta: jeg har trent flerfoldige timer på Elixia i dag. (Ja, jeg rakk ikke komme hjem før jeg var stiv i hele kroppen, og dette er fakta. I have pain in my body, som det heter på godt norsk.)

Jeg burde ha okket meg noe veldig over at årets kanskje dårligst brukte penger gikk til den svindyre bildeautomaten på Sandvika Stasjons billettkontor, da jeg skulle kjøpe meg månedskort i dag, og mine tohundre passbilder (sånn omtrentlig ihvertfall) ligger alle igjen i Taiwan. At jeg i tillegg virkelig ikke ser ut i måneskinn på noen av dem (og spesielt de siste) gjør i alle fall ikke saken bedre.

Samtalen mellom meg og min mor for en kort tid siden, da hun faktisk ringte meg (jeg sitter på kjøkkenet, vi er i samme etasje) for å be meg bestille en broderikatalog var dessuten forøvrig festlig nok til at jeg ville kalt den bloggemateriale. La meg si det med en gang, NetComs Trådløse Familiepakke har ikke vært en god tilførsel i vår familie.

Men for å være helt ærlig, ingenting av dette blir noe av, da det faktisk er så fordømt kaldt for tiden at selv den nyoppladede ipoden min skrur seg av hver gang vi går ute sammen. Jeg har stått altfor mange ganger og ventet på bussen i dag (månedskortet er til for å brukes, og det til gangs!), og er hellig overbevist om at jeg har fått frostbitt på store deler av kroppen. Nå kan dere alle angre bittert på at dere ikke lagde et stort mennesklig skjold rundt meg, nå.

...Eller glede dere (hah! Der kom jeg deg i forkjøpet!), man vet jo aldri.

[SemiRagnarokk.]

Modern sukket, og skrudde på lokket på syltetøyet igjen. Rømmen var satt inn i kjøleskapet for en halvtime siden.

Det var rabalder hjemme igjen, av den typen vi gjerne har en tre-fire ganger daglig. Denne gangen fordi modern hadde laget vafler til guttene ("kom igjen da, mamma, det er så lenge siden forrige gang, jo!") og nå som de var ferdige var det ingen som ville ha. Guttene var fortsatt alvorlig mette etter middagen, og dessuten hadde de nettopp kjøpt X-BOX 360, og det var jo definitivt viktigere enn vafler, det burde jo alle skjønne. Uten at jeg har engasjert meg så voldsomt for å skjønne det, så er det sånn at det er koblet til internett, så de kan snakke til folk fra hele verden. Med mine brødres spesielle elsk for utlendinger, så kan det legges til at dette ikke går upåaktet hen.

Modern: Men kan dere ikke komme opp da?
Guttene: Nei... Vi er opptatt -tar du bare han til venstre der, så kan jeg ta disse alene. De pokkers tyskerne kan søren meg ikke et forbannet ord engelsk! Left!
Modern: Hmm?
Guttene: Vi orker ikke. -Ok, HJELP! Hjelp oss, din dust! Heeeeelp! Fucking... fuck. I would never have killed you. I would rather make love with you than kill you, and I do not want to have sex with a man. Vürstanden?
Modern: Er det noe galt?
Guttene: -Naaaaaaaaaaajs, good job, Adolph. JA! Neida. Vi bare vil ikke.
Modern: Men disse vaflene er jo ikke til meg! Hele slankekuren min blir jo ødelagt av dette her. Vi snakker tre plater allerede.
Guttene: -Spør om han kan joine oss. With us, yes? We give you wienersnitzel with bernaisesauce, ja?
Modern: Vil dere virkelig ha en sånn mor?
Guttene: -YES!
Modern: Det er ikke morsomt. Det er liksom som om dere ikke hører på hva jeg sier!
Guttene: -Neeeeeeeeeeeeeeeeeeeeei.... God damn, you are on our side! Quizling!
Modern: Det var da voldsomt til innlevelse for noen vafler?
Guttene: -Faen! Hvor ble det av han? Seriøst, om han kommer frem igjen, så må du bare drepe han. What? No, I don't like you any more, you manwhore!
Modern: Dere snakker kanskje ikke til meg?
Guttene: -Skyyyyyyyyyyyyyyt! What? I hate you because you killed me!
Modern: Unnskyld?
Guttene: Well, I don't know! You killed me! Two times! I hate all of your people! You speak a stupid language! You suck at Grand Prix! Eat shit and poop wienersnitzel!

Og dermed innså også jeg at det var kun opp til meg å gjøre en datters plikt, jeg tok min kjære mor med ut på tur for å forbrenne vaffelkaloriene. Det ble forsøkt å ta med seg powerstaver, men da dette er noe flaut å bli sett med, ble dette slått hardt ned på. Refleksvesten var derimot umulig å bli kvitt, men jeg kunne jo på en måte medgi at det kanskje var noe i den da.

I det vi forlot huset kunne vi såvidt høre eldstebror sverge død og pine over samtlige innbyggere av land hvor de brukte mark og pund og euro og faen, og jeg begynte å lure på hvor ordet "hjemmekoselig" egentlig kom i fra.

[SemiUsagt.]

-Hvordan er det å være hjemme igjen?, sa hun i telefonen. Jeg hadde prøvd å ringe farmor kvelden før, men hun hadde vært hos en venninne som var syk, og nå hadde hun ringt meg opp igjen. Det var ikke så mye å si om bygda, og tema flyttet seg raskt over på meg, uten at jeg helt kunne si hva jeg syntes om akkurat det.

-Joda, det er sånn det er det, sa jeg, og ristet kraftig på hodet. Det er liksom det som er fordelen med telefoner. Om du ikke vil at ting skal komme gjennom, så er det mye lettere å avverge det når du ikke kan sees.

-Så bra, sa hun, og tenkte sikkert at jeg hadde det som plommen i egget, sånn som man pleier å tenke om personer som har fri når alle andre mennesker er opptatt med jobb og skole åtte timer om dagen.

-Mhm, sa jeg. "Sånn det er" hadde betydd at folk er de samme, de har bare sluttet å snakke med noen, og begynt å snakke med noen andre, og jeg som har vært borte, ser ikke helt de sosiale linjene fordi grensene er flyttet på, uten at noen helt kan forklare hvorfor. "Sånn det er" hadde også betydd at det var is på vannet, for det er jo januar, sneen har lagt seg flere ganger, og blitt sånn ekkel og hard som den første sneen aldri er, og at det faktisk er et år igjen til neste jul, og det merkes på hele befolkningen, som har kost seg så mye de siste ukene at det i grunn ikke er nødvendig å gjøre det i januar. I tillegg, tenkte jeg litt for meg selv, så er det jo ingen som har bursdager i januar (vel, nesten) og da er det jo enda mindre å si, enn at ting er akkurat "sånn det er."

-Hva skal du gjøre nå som du er hjemme da? Det var dette spørsmålet jeg hadde håpet farmor ikke skulle spørre om. Om det er venner eller en kul onkel som spør, så kan du liksom le litt kjekt tilbake å si at så langt har du ikke kommet enda, men når det er farmor, da vil du jo gjerne ikke sitte der å være det fortapte barnebarnet, for du vet at om du gjør det, da ødelegger du de neste fire kortkveldene med briefing om hvem som har best avkom. Jeg kremtet litt og hostet opp noe om en jobbsøknad som var blitt sendt inn, men at den bare ikke var blitt besvart helt enda.

-Å... sa hun. Litt skuffet, jeg hørte det nok. Jeg tegnet en stjerne inni boksen jeg hadde tegnet på avisen foran meg.

-Dessuten så har jeg tatt med meg bøkene mine, språk er jo noe som du liksom må holde vedlike, da, sa jeg fort, og både hun og jeg pustet lettet ut. Krise avverget.

-Så flink du er, Tine, men du må passe på å ta det med ro også. Du har jo ferie, sa hun på den måten bare bestemødre kan, som om det var jeg som hadde tråkket rundt på seter i over sytti somre, og overlevd hus uten innlagt vann, og krigen, og slag og alt sånn som bestemødre har bedrevet livet med. Balansen var dermed gjenopprettet, vi fortsatte.

-Joda, det er nok å fylle dagene med i alle tilfeller, det er helt sikkert. Jeg tenkte på husmordagene mine, hvor jeg våknet tidlig (grunnet jetlag, det verste har heldigvis roet seg, men allikevel, det er nedtur å våkne åtte sharp når du vet at du ikke har program før klokken fire), så på Lost (såpeopera fra det tjueførste århundre, vil jeg tørre påstå) til det ble så skummelt at jeg bestemte meg for å gå tur, og det gjorde jeg like så godt helt til jeg visste at det var folk hjemme, for da slapp jeg å ta stilling til om at lyden bare var en vanlig "nå er huset tomt-" lyd, eller noe helt annet. Og når jeg kom hjem lagde jeg middag, og fikk juling av "mannen" i huset, Kristoffer, fordi det var akkurat sånn det burde være, og det skulle bankes inn, så jeg husket det.

-Men du, takk skal du ha for at du ringte i går, du får hilse alle så mye, og passe ordentlig godt på dere selv, så snakkes vi vel. Og så ga jeg en tilsvarende hilsen tilbake og så la jeg på, og tenkte at det var akkurat sånn det var, og at det i grunn er litt synd at man ikke kan gjøre noe med akkurat det.

[Kristoffer sier bra ting.]

I den nye serien "Kristoffer sier bra ting:"

"Vet du, Tine, om du tar ordet 'Taper,' T-A-P-E-R, også tar du bort 'tar' så det blir bare 'E-R' og så legger du på 'Kristoff,' da får du faktisk 'Kristoffer,' og det, det er ganske utrolig."

Målløs. Jeg.

[SemiHjem II.]

Da vi kom hjem måtte jeg først en tur innom Centra. Begge guttene jobbet nemlig. Ting er staselig når du kommer hjem og sjefen til Bror 1 og Bror 2 kommer bort med et blikk som sier "kondolerer." Men ikke for det altså, sjefene til guttene er visstnok ganske så ålreite. For å sitere Kristoffer:

"NN er egentlig en bra kar. Han ga meg ikke en gang skriftlig advarsel da jeg jobbet en halvtimes overtid fordi jeg dreit på ansattdassen. Jeg måtte riktignok love å ikke gjøre det igjen (han luktet det skjønner du), men det sier jo bare litt om han da, at han lot meg slippe unna altså. Jeg pleier å spørre han om damer og slikt, men jeg tror det er lite med det, for da blir han ganske sint. NN er kanskje ikke så glad i meg, men jeg, jeg er glad i han."

Jeg hadde med meg litt av hvert. Det ble en braksuksess, og guttene dro liksom på seg alt sammen på kjøkkenet med en gang. Bortsett fra sokkene er alt nytt. Boxeren til Kristoffer var forøvrig litt liten, men det gjorde visstnok ingenting, "Tine, du vet det, damene liker slikt," sa han og bøyde seg ned for å kjenne på leggmusklene sine. Alexander la til at Kristoffer jobber med å få rykte på seg at han er playah, og har derfor fokusert all trening den siste tiden på nettopp disse musklene, uten at jeg helt ser sammenhengen.

Det er jo en kjent sak at ulike kunder er opptatt av ulike ting når de handler varer. Jeg var for eksempel opptatt av å finne farger og størrelser som jeg trodde ville passe guttene. De var mer opptatt av at de ikke var prompesikre, "Tror'ru vi har lyst til å gå med all den gassen mot huden eller?". Det var boxerne ikke, så vi spiste middagen på stuen den kvelden. Her er et bilde fra utprøvningen. Merk dere forresten ansiktsuttrykket til Alexander (venstre). Benedicte kunne fortelle at hun har, etter dager med øving i romjulen, også lært teknikken hans. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare, så jeg lot være. Allikevel, det er liksom sånne ting som gjør at all tvil utelates, jeg vet at jeg er hjemme.

[SemiHjemme.]

Da er Tine hjemme igjen. Reisen gikk forsåvidt bra. Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk på forhånd når det kom til flyforing, Jeg skulle fly Eva Air, et taiwanesisk flyselskap. Taiwansk flycateringmat hørtes ikke akkurat ut som tidenes gourmetmåltid, hvilket i grunn er nedtur, da spising er mitt favoritttidsfordriv mens jeg er i luften (det er jo en ærlig sak). Allikevel vel, tiltross for disse baktankene, maten var i grunn helt ålreit.

Reisen gikk først fra Taipei til Bankok. Jeg hadde sett litt frem til akkurat dette, for da kunne jeg briljere med kinesisken min til mine fremtidige medpassasjerers begeistring. Jeg så for meg hvordan det skulle o-es og a-es i flerfoldige timer, og jeg skulle få stjernestatus. Det ble ikke helt sånn. Det skulle nemlig fort vise seg at denne delen av reisen var brukt av koreanske charterturister på vei til Kambodsja. Jeg tror faktisk ikke det er noen overdrivelse om jeg sier jeg var den eneste på flyet som ikke var koreansk. Nedsig. Men, jeg er jo et sosialt lite dyr, og hun som satt ved siden av meg like så, så synd på meg var det ikke. Eva Air bød på fantastiske filmer som den lite spennende, og desto mindre anerkjente dokumentaren "Beyond Medicine" som tok for seg mennesket, hår, og hårets oppbygning. Etterpå viste de kvalitetsfilmen "Accepted," en film jeg egentlig aldri har hatt noe som helst ønske om å se.

Da vi landet i Bankok måtte alle ut av flyet, hvilket jeg bare fant irriterende, da klokken var tre på natten, jeg ikke hadde sovet noe nevneverdig det siste døgnet, og jeg skulle ha den samme plassen da vi kom tilbake.

Hele Bankok flyplass sov. Jeg misunte selv de filipinske damene som lå henslengt på pappesker under rulletrappen, og enda mer muslimene som sov på bønnemattene i bønnerommet (det var jo litt morsomt, da). Ekstra dust følte jeg at denne mellomlandingen ble da jeg oppdaget til min store forskrekkelse at jeg hadde mistet boardingpasset mitt. Jeg skyndtet meg derfor mot gaten, og var så fokusert på målet at da foten min ikke ville flytte seg mer satte jeg i et ganske høyt hyl, før jeg lå langstrakt utover marmorgulvet. Den ene skolissen min hadde satt seg fast i rullegangen, og i et bisekund så jeg livet mitt passere revy, dubbet av min stakkars sykepleiermors formaninger om å være forsiktig i rulletrappen, "Husk, jeg jobbet i akutten, og da så jeg så mange avkuttede lemmer!". Jeg kom over den verste redselen da jeg skjønte at jeg var for tung til at jeg skulle bli dratt noe nærmere selve kanten, men det var jo ganske klønete å ligge sånn i lengden, så jeg begynte å spørre forbipasserende om hjelp, uten at det var til noen særlig nytte, da de besto uten unntak av koreanere som kunne like mye engelsk som jeg kunne koreansk. Jeg har tidligere følt at "Help please" var et ganske så universalt, spesielt om jeg minutter tidligere har falt ganske så dramatisk, og sakte blir dratt mot rullebane og en sikker undergang. Etter en lengre periode med folk som stimlet rundt meg og lo (det var virkelig ikke noe å le av, noe jeg mente selv at jeg fikk poengtert ganske klart, men også her var det intet medhold) kom jeg meg selv løs på egenhånd.

Jeg kom meg til slutt på flyet, denne gangen fylt til randen med solbrente nederlendere i skinnende nye klær av typen "Levise" og "Daisel." Kvalitet med andre ord.

Det er mange gleder med å fly med familiecharterturister man kan for eksempel våkne opp klokken fire, kinesisk tid, av at små barn krabber under bena på deg, og det enda du ikke sitter nærmest midtgangen. Jeg svertet, men ikke så veldig høyt at noen andre hørte det, og avskrev alle videre håp om søvn. I stedet prøvde jeg å fokusere på filmene Eva Air hadde å tilby på denne reisen: folkefavoritten "Beyond Medicine," deretter den meget givende filmen "Accepted," og til slutt "The Illusionist," som forøvrig faktisk var veldig bra.

Da jeg kom til Amsterdam møtte jeg en kompis av meg fra Norge, (planlagt) og sammen dro vi inn til Amsterdam sentrum, hvor jeg handlet mye og så enda mer. Vi snakker sko (i flertall), klær, og ost. Meget bra.

Her er bilder fra mellomlandingen. Høvelig, vil jeg da si.

il

Dette er en junk food automat. Fast food fikk liksom en helt ny mening. Jeg var mektig imponert.

Jeg fikk også sett en slaktebil med bilde av en ku som sa "Glad to meat you!" hvilket var så genialt at det gjorde høydepunktet på turen. Deretter dro vi til flyplassen, og jeg fikk overtalt min gode venn til å bytte turistklassebilletten min mot businessklassebilletten min. Klapp på skulderen? Velfortjent.

Da vi ankom Gardermoen sto mor og søster og mormor og ventet på oss, og så dro vi hjem for å spise Grandis, slik det seg hør og bør etter etter lengre opphold i utlandet (mer om dette følger i et senere innlegg).

Uansett, jeg er ihvertfall hjemme, og her planlegger jeg å være mer eller mindre til 23. februar.

P.S. Har noen en jobb å gi meg mens jeg er hjemme, så sier jeg takk til det, forløpig har jeg nemlig... ingenting.

[SemiTreffende.]

Noen beskrivelser er bare for treffende.

"A bowl of rice with some other food put on top of it"- noe vi garantert ikke finner noen andre steder i Taiwan...

[SemiFeiring II.]

Så var semesteret over, og Tine har begynt sin syv ukers lange kinesisk nyttårsferie. Alt for lenge spør du meg, behovet for ferie er faktisk lik 0, om ikke lavere. Siste skoledag hadde nok alle gått litt rundt og vært lei seg, hadde det ikke vært for at en av lærerene hadde... vel, piffet opp avslutningslunsjens fruktpunsj et par hakk (og merkbart enda mer utover ettermiddagen). Den begynte som en slags tykk appelsinjuice, og plutselig kunne man jaggu se bunnen av koppen sin. Kanskje like greit. De ikke-fullt-så-kule ble med ett betydelig mer underholdende.

Om jeg mente de på forreste eller bakerste rad kan du velge selv.

Saken er det at når vi kommer tilbake fra ferien så er praktisk talt alle av de japanske vennene mine dratt. Sant og si er det bare oss igjen:

...og selv om det kommer nye, er jo det ganske merkbart.

Dette bildet syntes jeg bare var veldig fint, jeg har ingen annen grunn til å legge det inn (han til høyre er han som liker sokkene mine, forresten! Ah, da ble det relatert. Balanse i sjelen).

Alle de koreanske blir heldigvis igjen, og det gjorde at jeg ikke var totalt sønderknust. For anledningen bestemte plutselig en av de seg å gå rundt og snakke engelsk. Da engelsknivået hans er omtrent på fransknivået mitt da jeg flyttet hit (minimalt, nå er det ingenting igjen) er dette kanskje noe av det nydeligste jeg har hørt på lenge. Det viste seg nemlig fort å være bare en samling av mine mest brukte uttrykk. Jeg snakker tydeligvis ikke særlig damete.

Tror jeg må slutte å se negerkomedier blant annet. Han så på dette som et alvorlig problem, derav ansiktet. For ordens skyld, vanligvis ser vi mer sånn ut:

Jeg fikk også se tidenes partytriks. Jeg er grønn av misunnelse, for jeg fikk det ikke til (ikke kelnerene heller, merk dere dem i bakgrunnen).

Senere den dagen dro vi på en restaurant og spiste avskjedsmiddag. For en gangs skyld gjorde vi noe praktisk og plasserte de vestlige på den ene siden av bordet, da vi ikke er store fans av å finne ting som dette her i grytene:

Om det skulle være noen tvil, dette er et andehode, med liksom nebbet pekende oppover.

Er man linselus så er det viktig å velge bordplassering med omhu. Dette er faktisk det viktigste. Setter man seg på enden, for eksempel, er du sikret betydelig mange flere bilder enn om du setter deg midt i, da det alltid er en større gruppe mennesker som ønsker bilde kortsidene.

Her har vi smilt syv minutter i strekk, da japanere er like, og om en skal ha bilde skal alle ha bilde. Veldig bra.

Det blir ingen fest uten karaoke. Jeg prøvde å overtale noen til å synge denne, men det var ingen som ville. Pussige greier.

Uansett, ferie it is, og jeg synes det bare er dumt (er tydeligvis en første gang for alt, gitt).

[SemiHyggelig.]

-Det kalles "love handles" i Norge.

Jeg pekte på resultatet av litt for mye overspising i julen. Vi hadde akkurat vært ute og handlet inn varer til å lage middag. Ute var det kjempekaldt, og spesielt for meg, for genseren under jakken min hadde glidd oppover magen, til omtrent det nivået som var kult da Mel C drev og gjorde saltoer på tv, og jeg manglet tre fortenner. Han lo, og gjentok, "love handles."

En stund senere sto jeg og slet med å få ned noe fra en hylle.

Han: Love handles.
Tine: Nei.
Han: Love handlis?
Tine: Nei.
Han: Love hanlos?
Tine: Nei.
Han: Sikker på at det ikke heter love handles?
Tine: Det gjør det. Men det er bare greit å si når jeg sier det.
Han: Så det er en dum ting?
Tine: I grunn.
Han: Å ja. Jeg trodde det var sånn koselig å si til vennene sine.
Tine: Vel, en komplimang er det ihvertfall ikke.
Han: Fillern. Du har fine sokker da.
Tine: For sent. Virkelig. Og sokker?
Han: Det var kanskje litt dumt sagt?
Tine: Det var kankje det.

[SemiFristende.]

Vi var og spiste på en japansk restaurant. Han bestilte, alt annet ville jo vært dumt, for han er jo japansk, og jeg er jo strengt tatt ikke det, enda så mye jeg liker å late som. Restauranteieren snakket også japansk, alt gikk fryktelig fort, og plutselig lå det to hele frityrstekte småfisk på bordet, skinn og bein, hode og alt. Jeg svelget tungt og prøvde å ikke se for mye på dem, i håp om at de skulle gå bort av seg selv. Etter en stund ble det ganske tydelig at det ikke var den minste mulighet, og verre ble det da han tok den ene og spiste den hel.

Han: Du! Spis.
Tine: Jeg spiser! Ris! Kjøtt! Disse tofugreiene.
Han: Spis denne!

Han pekte på fiskekadaveret som gliste til meg.

Tine: Jeg kan ikke.
Han: Det er veldig godt.

Han veivet den litt sånn "morsomt." Det var ikke noe videre morsomt for det var meg den ble veivet foran. Jeg gjorde en stilig grimase som gjorde at kelneren forsvant ut på kjøkkenet med latterspasmer.

Tine: Jeg kan seriøst ikke.
Han: Joda. Jeg kan jo.
Tine: Du teller ikke. Du er japansk.
Han: Poeng.
Tine: Ta den du.
Han: Om jeg tar av hodet, kan du spise den da?

Han bet av hodet. Nå hadde vi bare nesten en hel hel-frityrstekt fisk å slite med, uten at det gjorde saken noe særlig bedre. Den lå på tallerkenen mellom oss, og jeg ba en stille bønn om at den i det minste kunne sprelle litt med halen sånn at jeg slapp å ta noen videre stilling til ting.

Han: Sånn? Bedre?
Tine: Nei. Virkelig.
Han: Greit. Men neste gang?
Tine: I så fall spiser vi pizza neste gang. Det er helt sikkert.
Han: Hmm. Ok, men det er bare fordi jeg vet at vikingene var tøffe en gang i tiden. Det har jeg sett på tv.
Tine: Ja. Noe sånt, ja.

[Pappa kommer hjem.]

Pappa kom hjem i dag. Han hadde med julegaver fra guttene, og jeg må si at det er enkelte ting jeg ønsker å skyte meg selv i foten for ikke å ha tenkte på at jeg ønsker meg selv. Jeg kjenner jeg sliter litt med å bestemme meg om votteklypene fra Alexander (også to sett da! Da kan jeg jo variere, mikse, og matche!) eller de fantastiske DVDene fra Kristoffer med de særs spennende titlene "DVD-Fireplace" og "DVD-Aqvarium" er den beste gaven. "DVD-Fireplace" er vel kanskje spesielt hendig, da man kan bestemme om man vil ha "knitrende peislyd" eller "klassisk musikk," alt etter humøret. Hvilket lykke, det beste er at at det er "Special Limited Edition," jeg er en av få utvalgte som har noe slikt. Det er jo sosial status på film, det.

Brødrene mine er så omtenksomme at det er rørende. Virkelig.

[SemiTrist.]

Enkelte ting setter større inntrykk enn andre. At faren din eier 140 lamaer setter for eksempel et ikke fullt så dypt inntrykk på meg (godt forsøk, enn dog) som det å gå til skolen og se begravelsesbiler. I Taiwan skal man lage bråk ved den døde, for å skremme bort onde ånder. Begravelsesfølget består som regel først av selve begravelsesbilen, overdådig utsmykket med papirsløyfer, plastblomster, og et større bilde av den døde, så kommer en bil med trommer og bjeller, og til sist kommer en slags tempelbil. På astronomisk sett såkalte "gode dager" å kremere den døde på, kan jeg se opptil ti stykker på min halvtimes lange spasertur til skolen. Selv om det kan virke som en vanesak (det er veldig mange mennesker i Taiwan, det er sikkert) så blir det jo til at man tenker litt, da. I dag spesielt.

Først kom det en bil med et fint bilde av en godslig kar på omtrent søtti, og jeg tenkte at det var trist, for han så ut koselig bestefar. Rett etter kom det en bil med et bilde av et lite barn. Jeg svelget, for det var i samme følge. Og så kom enda en bil med et bilde av et annet barn, denne også i samme følge som de to forrige, og tanken på at jeg hadde lakket neglene mine utover bordet i dag morges virket med et så mye mindre trist. Jeg tenkte at det sikkert hadde vært en trafikkulykke, det er et par titalls i Taichung hver dag, så det ville ikke overrasket, men allikevel.

Tenn lys i mørket og hver glad for at dere har hverandre. Hjertet mitt var litt tyngre da jeg kom på skolen i dag, og det er helt sant.