Da modern og resten av familien flyttet hjem, tok de (av praktiske grunner) med seg alt mamma anså som bra av møbler og diverse stæsj. Og dette er så absolutt ikke en klagepost, men det bør allikevel da sies at resultatet var at pappa og jeg nå sitter igjen med personlige eiendeler, typ klær, sko, og sminke (i mitt tilfelle) i tillegg til to sykler (begge i pappas tilfelle). I tillegg til dette har hun dessuten vært så hjertelig å la oss ha et komplett sett med plastservise, omtrent femti kilo med stearinlys, og tyve pakker servietter. Sistnevnte har blitt en stående vits på skolen min, da det er fint få steder man faktisk bruker ordentlige servietter i Taiwan, med unntak av mitt hus, selvfølgelig. Det er noen for enhver anledning, selv om vi enda sliter med juleserviettene, og hver gang jeg har besøk er det blitt tradisjon å spørre etter nettopp disse.
På lørdag satt vi hos meg og spiste KFC. Jeg hadde akkurat tent de siste lysene da en av de japanske jentene, i ekstase plutselig utbrøt "Å! Nå har jeg skikkelig julefølelse altså!"
Uerfarne asiafarere (eventuelt min konstantbedrevitende venn Lamagutten) ville konsekvent påpekt at det var jo opplagt, da vi både hadde telys og juleservietter på bordet, men jeg visste bedre, og sa at for det hadde jeg enda ikke hengt nok med henne for å mene. Det hun siktet til var KFC, det er nemlig det japanere spiser på juleaften. Så vet nå du det.
星期一, 四月 30, 2007
星期三, 四月 25, 2007
[Om å endelig kunne teste ut det vi har øvd på.]
Da jeg begynte studere kinesisk kunne han ikke et ord engelsk, det kan han nå, og godt er det, for det er virkelig ikke hver dag man møter på nye familiemedlemmer.
"Excuse me, I am Japanese. We must be twins. Can we take picture... together?"
星期二, 四月 24, 2007
[Om å møte på nye kjente.]
-Vi må jo få til noe når du først er her.
Taiwansk-norske Marianne (fra samme sted i Bærum som meg, av alle ting), taiwansk-danske Yvonne, og jeg var i Xi Men Ding (西門町) i Taipei, og var på vei til busstasjonen. For første gang siden Det Norske Selskaps julebord i desember var jeg tilbake igjen. Da var ryktene om at det var en norsk jente som hadde begynt på taiwansk videregående skole her ferske, og vi visste ikke annet enn MSN-adressen hennes. Nå hadde jeg snakket med henne litt, og vi hadde avtalt at om hun rakk det, skulle vi finne på noe. Problemet var bare at jeg ikke hadde mobilnummeret hennes.
-Og ikke jeg heller. Sjekk en gang til da.
Men jeg hadde virkelig ingen jentenavn på 'I' på listen min, og å satse på MSN var ikke noe å kunne stole på heller, da Mariannes PC var syk for tiden. Jeg sukket litt skuffet, uten at noen andre enn meg kunne legge merke til det. Xi Men Ding er et av de travleste områdene i Taipei, og spesielt om kvelden. Det er Taipeis svar på Tokyos Harajuku, med butikker på butikker fylt med J-pop, blinkende lys, bamser, klær, vesker, neglstøperier, te-sjapper, middagsrestauranter, og Mister Donut. Det er jenter i klikkende, høye hæler og fire tonn med "Made in Taiwan-"juveler som hviner høyt og mye, og Hip-hop gutter som sluntrer rundt på grunn av de hvinende jentene, og midt oppi det hele står det en stor tykk fyr på en scene og danser til walkmanen sin om du legger fire kroner i kurven hans. Den ruten som på dagtid ville tatt fem minutter tok femten grunnet alle menneskene (og en liten stopp av ren forundring over hvorfor noen skulle føle behov for å ta med seg katten sin på slik shopping. Damen gikk med katten sin på ryggen).
Og så, ut av det blå, hørte vi på den andre siden av gaten
-Du! Unnskyld, er du norsk?
Jeg gikk nærmere, lettere lamslått, Xi Men Ding er noe for seg selv, men dette hadde jeg virkelig ikke forventet. Jeg så på Marianne, Marianne så på meg, og så slo hun seg mentalt i ansiktet, og tilbake til reality.
-Ja, det er vi!
Og nå så den blonde piken som hadde ropt på meg virkelig forvirret ut, for Marianne så ikke ut som hun kunne norsk i det hele tatt, men hun hadde jo svart. På norsk. Vi løp bort til henne, og så hadde vi det kleine øyeblikket man har når man møter folk fra internett på ekte, og så lo vi av at jeg sa når, som om det skjedde til stadighet, og det ville jeg ikke svare på, og så var det ikke kleint mer. Så forklarte vi fort hvem vi var og hva vi gjorde, og hun sa hun husket meg fordi hun hadde sett MSN-bildet mitt, og alle fortalte om hvor overrasket vi hadde blitt, og hvilket sammentreff, og hvordan det ikke hadde skjedd om vi ikke hadde stoppet for å spise is for et kvarter siden eller at hun hadde tatt taxien hun hadde tenkt til hjem eller... hele greia var i grunn så usannsynlig at vi glemte litt å introdusere Mariannes taiwansk-danske venninne, og det var jo bare dust av oss, for hun skjønte jo mesteparten av det vi sa, og det hadde jo vært litt rart hvis ikke vi gjorde det. Så det ble gjort, og så dro hun for å spise middag og vi tok bussen hjem. Vi skulle nemlig møte den fjerde av taiwans norske unge piker (som forresten også er fra Bærum. Det er så absurd at jeg ikke tror det selv).
Jeg kan ikke si annet enn at det var stor suksess og at 17. mai lover bra i år, det er ihvertfall sikkert.
Taiwansk-norske Marianne (fra samme sted i Bærum som meg, av alle ting), taiwansk-danske Yvonne, og jeg var i Xi Men Ding (西門町) i Taipei, og var på vei til busstasjonen. For første gang siden Det Norske Selskaps julebord i desember var jeg tilbake igjen. Da var ryktene om at det var en norsk jente som hadde begynt på taiwansk videregående skole her ferske, og vi visste ikke annet enn MSN-adressen hennes. Nå hadde jeg snakket med henne litt, og vi hadde avtalt at om hun rakk det, skulle vi finne på noe. Problemet var bare at jeg ikke hadde mobilnummeret hennes.
-Og ikke jeg heller. Sjekk en gang til da.
Men jeg hadde virkelig ingen jentenavn på 'I' på listen min, og å satse på MSN var ikke noe å kunne stole på heller, da Mariannes PC var syk for tiden. Jeg sukket litt skuffet, uten at noen andre enn meg kunne legge merke til det. Xi Men Ding er et av de travleste områdene i Taipei, og spesielt om kvelden. Det er Taipeis svar på Tokyos Harajuku, med butikker på butikker fylt med J-pop, blinkende lys, bamser, klær, vesker, neglstøperier, te-sjapper, middagsrestauranter, og Mister Donut. Det er jenter i klikkende, høye hæler og fire tonn med "Made in Taiwan-"juveler som hviner høyt og mye, og Hip-hop gutter som sluntrer rundt på grunn av de hvinende jentene, og midt oppi det hele står det en stor tykk fyr på en scene og danser til walkmanen sin om du legger fire kroner i kurven hans. Den ruten som på dagtid ville tatt fem minutter tok femten grunnet alle menneskene (og en liten stopp av ren forundring over hvorfor noen skulle føle behov for å ta med seg katten sin på slik shopping. Damen gikk med katten sin på ryggen).
Og så, ut av det blå, hørte vi på den andre siden av gaten
-Du! Unnskyld, er du norsk?
Jeg gikk nærmere, lettere lamslått, Xi Men Ding er noe for seg selv, men dette hadde jeg virkelig ikke forventet. Jeg så på Marianne, Marianne så på meg, og så slo hun seg mentalt i ansiktet, og tilbake til reality.
-Ja, det er vi!
Og nå så den blonde piken som hadde ropt på meg virkelig forvirret ut, for Marianne så ikke ut som hun kunne norsk i det hele tatt, men hun hadde jo svart. På norsk. Vi løp bort til henne, og så hadde vi det kleine øyeblikket man har når man møter folk fra internett på ekte, og så lo vi av at jeg sa når, som om det skjedde til stadighet, og det ville jeg ikke svare på, og så var det ikke kleint mer. Så forklarte vi fort hvem vi var og hva vi gjorde, og hun sa hun husket meg fordi hun hadde sett MSN-bildet mitt, og alle fortalte om hvor overrasket vi hadde blitt, og hvilket sammentreff, og hvordan det ikke hadde skjedd om vi ikke hadde stoppet for å spise is for et kvarter siden eller at hun hadde tatt taxien hun hadde tenkt til hjem eller... hele greia var i grunn så usannsynlig at vi glemte litt å introdusere Mariannes taiwansk-danske venninne, og det var jo bare dust av oss, for hun skjønte jo mesteparten av det vi sa, og det hadde jo vært litt rart hvis ikke vi gjorde det. Så det ble gjort, og så dro hun for å spise middag og vi tok bussen hjem. Vi skulle nemlig møte den fjerde av taiwans norske unge piker (som forresten også er fra Bærum. Det er så absurd at jeg ikke tror det selv).
Jeg kan ikke si annet enn at det var stor suksess og at 17. mai lover bra i år, det er ihvertfall sikkert.
星期一, 四月 23, 2007
[SemiSelvforskyldt.]
Jeg antar at jeg bare har meg selv å takke for at jeg fikk høre, "Wazzup niggah, you look like shit, are you OK?" da jeg i dag, for første gang, ankom skolen sminkeløs og i joggebukser. Vi hadde en lengre samtale om bruk av diverse uttrykk etter det.
星期三, 四月 18, 2007
[Om å være de menneskene ingen liker.]
Språkavdelingen på skolen min er ultimat uttenkt, med de som studerer engelsk, japansk, og kinesisk i samme hus. Alle er interessert i å kunne lære nye ord, få hjelp til lekser, og sosialt er det også. I dag satt japanske Venn (det er det navnet hans betyr på japansk) og jeg i felleshagen. Jeg spurte forbipasserende folk på japansk om de kunne stille oss et spørsmål, og når de gjorde det svarte Venn: If I told you, I would have to kill you.
Og sånn apropos sistnevnte, siste uken har det skjedd meg åtte ganger at jeg har gått inn i en butikk og de som jobbet der har spurt om jeg går på Tunghai, fordi de kjenner meg igjen, uten at jeg kan huske å noen gang ha sett dem. Det er jo et sikkert tegn på at man burde gjøre mindre ut av seg, er det ikke?
Og sånn apropos sistnevnte, siste uken har det skjedd meg åtte ganger at jeg har gått inn i en butikk og de som jobbet der har spurt om jeg går på Tunghai, fordi de kjenner meg igjen, uten at jeg kan huske å noen gang ha sett dem. Det er jo et sikkert tegn på at man burde gjøre mindre ut av seg, er det ikke?
星期二, 四月 17, 2007
[Om å hate det taiwanske tollvesenet.]
Pause eller ikke pause, i dag er jeg sint og sinne har ikke godt av å holde seg inne.
For noen uker siden bestilte jeg sminke fra mamma. Nordisk hud i Taiwan er ikke en enkel sak når det kommer til sminke, skal jeg si dere, og med mindre du har lyst til å ende opp som et hvitt spøkelse, er det en god idé å hamstre opp et realt lager med pudder og dekkstift og alt som hører med før du drar. Erfaren Asia-beboer som jeg er, trodde jeg også at jeg hadde gjort dette, og det var et ikke akkurat lite personlig sjokk da jeg en vakker da i mars så bunnen i foundationkrukken min. Sant og si var det sekunder før jeg besvimte, men så kom jeg på at det neppe var til noen nytte, så jeg droppet det.
I stedet ringte jeg hjem, og snille mammaen min dro sporenstraks ut på Storsenteret (det er mulig akkurat denne delen ikke er helt sant, men at hun dro ut til slutt, det gjorde hun). I dag fikk jeg en tom konvolutt i posten poststemplet fra Norge. Pakken i posten var stygt teipet igjen med tykk, grønn "Denne pakken har blitt åpnet av sikkerhetsmessige grunner, takk for din forståelse"-teip. Inni lå det en del regninger (til pappa) og en konvolutt med "Tine" utenpå. Den var tom. Tro meg, det var godt jeg var alene da jeg oppdaget det, for det har virkelig ikke blitt vist noen forståelse. Opprinnelig hadde det ligget en helt ny foundationmousse der, av merket Maybelline. Nå lå det ingenting der. Hadde jeg lagt en krone i konvolutten hadde den samlede verdien av innholdet vært en krone. Én eneste krone, for utenom den hadde den vært tom. En ussel tollerjævel (unnskyld språkbruket, men igjen, dette er drøye greier) må ha knabbet sminken min, og ekstra bittert er det da og vite at den sannsynligvis ikke kommer til å bli brukt noen sinne, da min hudfarge ikke akkurat er "Ivory," navnet på foundationfargen du kan få kjøpt i Taiwan.
Etter dette følger det noen ufine gloser, men la oss for en gang skyld holde språket rent.
For noen uker siden bestilte jeg sminke fra mamma. Nordisk hud i Taiwan er ikke en enkel sak når det kommer til sminke, skal jeg si dere, og med mindre du har lyst til å ende opp som et hvitt spøkelse, er det en god idé å hamstre opp et realt lager med pudder og dekkstift og alt som hører med før du drar. Erfaren Asia-beboer som jeg er, trodde jeg også at jeg hadde gjort dette, og det var et ikke akkurat lite personlig sjokk da jeg en vakker da i mars så bunnen i foundationkrukken min. Sant og si var det sekunder før jeg besvimte, men så kom jeg på at det neppe var til noen nytte, så jeg droppet det.
I stedet ringte jeg hjem, og snille mammaen min dro sporenstraks ut på Storsenteret (det er mulig akkurat denne delen ikke er helt sant, men at hun dro ut til slutt, det gjorde hun). I dag fikk jeg en tom konvolutt i posten poststemplet fra Norge. Pakken i posten var stygt teipet igjen med tykk, grønn "Denne pakken har blitt åpnet av sikkerhetsmessige grunner, takk for din forståelse"-teip. Inni lå det en del regninger (til pappa) og en konvolutt med "Tine" utenpå. Den var tom. Tro meg, det var godt jeg var alene da jeg oppdaget det, for det har virkelig ikke blitt vist noen forståelse. Opprinnelig hadde det ligget en helt ny foundationmousse der, av merket Maybelline. Nå lå det ingenting der. Hadde jeg lagt en krone i konvolutten hadde den samlede verdien av innholdet vært en krone. Én eneste krone, for utenom den hadde den vært tom. En ussel tollerjævel (unnskyld språkbruket, men igjen, dette er drøye greier) må ha knabbet sminken min, og ekstra bittert er det da og vite at den sannsynligvis ikke kommer til å bli brukt noen sinne, da min hudfarge ikke akkurat er "Ivory," navnet på foundationfargen du kan få kjøpt i Taiwan.
Etter dette følger det noen ufine gloser, men la oss for en gang skyld holde språket rent.
星期日, 四月 15, 2007
Fyll inn selv.
Den siste uken har jeg vært på tå-hev. Muligens uten noe spesielt grunnlag annet enn at jeg følte jeg selv trengte det, og at det var derfor en lur ting å gjøre. Det har skjedd så innmari mye, og at det er søndag alt, det er faktisk helt fullstendig greit. Men det har skjedd gode ting også, jeg kan gi dere et kort summary.
Jeg har jobbet med skolesøknaden min for neste år. Søknadsfristen min var i går. Så mye mas og styr, og aller mest for mamma, for det var hun som fikk papirene mine. Flinke mammaen min.
Jeg har vært på besøk hos tanten til Marianne, som tilfeldigvis bor i Taichung. Mariannes foreldre er taiwanske, men selv kommer hun fra Bærum, sånn omtrent rett på andre siden av motorveien fra huset mitt. Verden er liten, jeg kjenner henne fra Taipei, det til tross for at vi har hatt samme lærere og nesten kjenner de samme menneskene. Broren hennes kjenner jeg også litt, men han møtte jeg på nettet. Kremt.
Jeg har drukket ordentlig kaffe klokken halv åtte en morgen. Det får man ikke så mye av i Taiwan, så vennen min og jeg delte broderlig med dørvakten hans, i bytte mot at dørvakten fortalte (helt tydelig) usanne fyllehistorier fra den tiden han selv var ung. Selv er jeg ikke så veldig fan av kaffe, men dørvakten er noe for seg selv, og det var verdt hele kalaset alene.
Jeg har sittet til kvart over to en natt og drukket rødvin med tre av kinesisklærerne mine fordi alle de andre dro hjem allerede halv ni. I'm 2 cool 4 skool. Eller, det er jo nettopp det jeg ikke er.
Jeg har meldt meg ut av Facebook. Det som dro meg inn var at alle vennene mine gjorde det, trodde jeg, men de vennene jeg har her kan jo ikke engelsk nok til at de var der. Da jeg oppdaget at det var gått så langt at jeg hadde meldt meg inn i min egen barnehagegruppe, da ble det slutt. Jeg tar meg selv fortsatt i å sjekke om jeg har fått oppdateringer på mail da. Det er harde kår, og den siste uken beintøff. Jeg antar man kan kalle det abstinenser. Jeg har fått meg en real lærepenge, og lover å ikke bli narkoman. En gang på avvending er nok liksom.
Jeg har fått en ny venn. Han er bhutansk munk og studerer kinesisk på skolen min. Siden han nettopp har begynt kan han ikke kinesisk i det hele tatt, og ikke noe annet språk heller. Bortsett fra bhutansk, selvfølgelig*. Jeg husker ikke helt navnet hans, for det var veldig vanskelig, men det var omtrent Xiang. Xiang er veldig hyggelig og bukker hver gang han møter meg. Som regel pleier jeg å neie litt kokkett tilbake. De som går i klasse med han sier at han ofte faller i en slags transe når de har time, og at noen ringer mobilen hans til støtt og stadighet. Xiang har dessuten en Ipod. Den er blå og så har den et Dorimon-klistremerke på seg.
Jeg har lært et nytt kinesisk uttrykk. "King Kong Barbie." Det er en pen, men kraftig dame. Jeg er visstnok en slik en. Det er dårlig gjort når jeg blir brukt som eksempel.
Jeg har jobbet med engelsken til kameraten min. Vi leste "Dora the Explorer" og hun sa "I want to give my friend three gifts, could you help me?" Hvor på vennen min utbryter ekstatisk: "Ååå! Den samme 'Could you' som i 'Could you sleep with me?'"Selv slo jeg hodet mitt i bordet og sendte et stille takk til oven om at det ikke er jeg som skal til Canada til neste år.
Og så har jeg tenkt ganske mye på om jeg skal stenge av bloggen for en stund. Noe må jeg ihvertfall gjøre. Foreløpig har jeg sluttet å spise pommes frites. Det er jo nesten det samme. Ingen grunn til bekymring. Den slags har jeg prøvd på før, og den sommershortsen som ga utslaget den gangen, har aldri passet.
*I stand corrected. Etter nærmere research, innser jeg at det ikke er noen selvfølge at han snakker bhutansk. Sannheten er at det er heller lite sannsynlig, da bhutansk er et språk som ikke finnes.
Jeg har jobbet med skolesøknaden min for neste år. Søknadsfristen min var i går. Så mye mas og styr, og aller mest for mamma, for det var hun som fikk papirene mine. Flinke mammaen min.
Jeg har vært på besøk hos tanten til Marianne, som tilfeldigvis bor i Taichung. Mariannes foreldre er taiwanske, men selv kommer hun fra Bærum, sånn omtrent rett på andre siden av motorveien fra huset mitt. Verden er liten, jeg kjenner henne fra Taipei, det til tross for at vi har hatt samme lærere og nesten kjenner de samme menneskene. Broren hennes kjenner jeg også litt, men han møtte jeg på nettet. Kremt.
Jeg har drukket ordentlig kaffe klokken halv åtte en morgen. Det får man ikke så mye av i Taiwan, så vennen min og jeg delte broderlig med dørvakten hans, i bytte mot at dørvakten fortalte (helt tydelig) usanne fyllehistorier fra den tiden han selv var ung. Selv er jeg ikke så veldig fan av kaffe, men dørvakten er noe for seg selv, og det var verdt hele kalaset alene.
Jeg har sittet til kvart over to en natt og drukket rødvin med tre av kinesisklærerne mine fordi alle de andre dro hjem allerede halv ni. I'm 2 cool 4 skool. Eller, det er jo nettopp det jeg ikke er.
Jeg har meldt meg ut av Facebook. Det som dro meg inn var at alle vennene mine gjorde det, trodde jeg, men de vennene jeg har her kan jo ikke engelsk nok til at de var der. Da jeg oppdaget at det var gått så langt at jeg hadde meldt meg inn i min egen barnehagegruppe, da ble det slutt. Jeg tar meg selv fortsatt i å sjekke om jeg har fått oppdateringer på mail da. Det er harde kår, og den siste uken beintøff. Jeg antar man kan kalle det abstinenser. Jeg har fått meg en real lærepenge, og lover å ikke bli narkoman. En gang på avvending er nok liksom.
Jeg har fått en ny venn. Han er bhutansk munk og studerer kinesisk på skolen min. Siden han nettopp har begynt kan han ikke kinesisk i det hele tatt, og ikke noe annet språk heller. Bortsett fra bhutansk, selvfølgelig*. Jeg husker ikke helt navnet hans, for det var veldig vanskelig, men det var omtrent Xiang. Xiang er veldig hyggelig og bukker hver gang han møter meg. Som regel pleier jeg å neie litt kokkett tilbake. De som går i klasse med han sier at han ofte faller i en slags transe når de har time, og at noen ringer mobilen hans til støtt og stadighet. Xiang har dessuten en Ipod. Den er blå og så har den et Dorimon-klistremerke på seg.
Jeg har lært et nytt kinesisk uttrykk. "King Kong Barbie." Det er en pen, men kraftig dame. Jeg er visstnok en slik en. Det er dårlig gjort når jeg blir brukt som eksempel.
Jeg har jobbet med engelsken til kameraten min. Vi leste "Dora the Explorer" og hun sa "I want to give my friend three gifts, could you help me?" Hvor på vennen min utbryter ekstatisk: "Ååå! Den samme 'Could you' som i 'Could you sleep with me?'"Selv slo jeg hodet mitt i bordet og sendte et stille takk til oven om at det ikke er jeg som skal til Canada til neste år.
Og så har jeg tenkt ganske mye på om jeg skal stenge av bloggen for en stund. Noe må jeg ihvertfall gjøre. Foreløpig har jeg sluttet å spise pommes frites. Det er jo nesten det samme. Ingen grunn til bekymring. Den slags har jeg prøvd på før, og den sommershortsen som ga utslaget den gangen, har aldri passet.
*I stand corrected. Etter nærmere research, innser jeg at det ikke er noen selvfølge at han snakker bhutansk. Sannheten er at det er heller lite sannsynlig, da bhutansk er et språk som ikke finnes.
星期四, 四月 12, 2007
[SemiNordmann.]
Jeg er blitt headhuntet. Ikke nødvendigvis på den kule måten, som i på grunn av noe jeg har gjort, men heller fordi jeg er utenlandsk. Allikevel føler jeg at det ikke er noe annet ord enn headhuntet som beskriver dagens happening.
Som den eneste blonde jenta ut av omtrent tyve tusen elever på Tunghai er det ikke å legge under en stol at jeg skiller meg betraktelig ut. Faktisk såpass mye at de to jentene hadde snakket med noen som hadde snakket med noen som kjente noen... (du skjønner greia) og slik hadde de altså fått nummeret mitt. Om jeg kunne tenke meg å ha lunsj med dem en dag, så de kunne hjelpe meg med kinesisken og kanskje lære dem litt engelsk? Fêtt nok, tenkte jeg, og i dag hadde vi altså vårt første møte. Stor suksess, til tross for at de hadde vært aldri så nervøse på forhånd. Tilfeldighetene skulle ha det til at de hadde tatt med seg en tredje venninne som var besatt av norsk musikk. Lene Marlin var den store helten, men De Nye Gitarkameratene var også ganske høyt oppe på listen. Halvveis i dagens nudler (det går en del av de for tiden), fortalte hun meg at hun kunne si "takk." Det hadde hun lært av en nordmann hun hadde møtt i Taipei. Etter en mindre diskusjonsrunde kunne vi stadfeste at jeg kjente han. Jenta var i ekstase. Norge var definivt det kuleste landet noen gang, og jeg fortalte at jeg hadde møtt den norske prinsen også. Om misunnelse var et dyr tror jeg det hadde bitt armen av meg (jada, historien om veterinæren i Kaohsiung fronter avisene her også). Planen var å studere norsk, men de tilbyr ikke det på universiteter i Taiwan, utrolig nok, så da ble det japansk i stedet, noe hun angret til støtt og stadighet på. Da vi hadde spist og skulle til å gå, sa hun at hun kunne et ord til på norsk:
"Venn."
Tsunami-sangen "Venn" var nemlig yndlingssangen hennes.
Jeg er redd jeg tiltrekker meg freaks. En skam forsåvidt, for sånn ellers var hun temmelig ålreit.
Som den eneste blonde jenta ut av omtrent tyve tusen elever på Tunghai er det ikke å legge under en stol at jeg skiller meg betraktelig ut. Faktisk såpass mye at de to jentene hadde snakket med noen som hadde snakket med noen som kjente noen... (du skjønner greia) og slik hadde de altså fått nummeret mitt. Om jeg kunne tenke meg å ha lunsj med dem en dag, så de kunne hjelpe meg med kinesisken og kanskje lære dem litt engelsk? Fêtt nok, tenkte jeg, og i dag hadde vi altså vårt første møte. Stor suksess, til tross for at de hadde vært aldri så nervøse på forhånd. Tilfeldighetene skulle ha det til at de hadde tatt med seg en tredje venninne som var besatt av norsk musikk. Lene Marlin var den store helten, men De Nye Gitarkameratene var også ganske høyt oppe på listen. Halvveis i dagens nudler (det går en del av de for tiden), fortalte hun meg at hun kunne si "takk." Det hadde hun lært av en nordmann hun hadde møtt i Taipei. Etter en mindre diskusjonsrunde kunne vi stadfeste at jeg kjente han. Jenta var i ekstase. Norge var definivt det kuleste landet noen gang, og jeg fortalte at jeg hadde møtt den norske prinsen også. Om misunnelse var et dyr tror jeg det hadde bitt armen av meg (jada, historien om veterinæren i Kaohsiung fronter avisene her også). Planen var å studere norsk, men de tilbyr ikke det på universiteter i Taiwan, utrolig nok, så da ble det japansk i stedet, noe hun angret til støtt og stadighet på. Da vi hadde spist og skulle til å gå, sa hun at hun kunne et ord til på norsk:
"Venn."
Tsunami-sangen "Venn" var nemlig yndlingssangen hennes.
Jeg er redd jeg tiltrekker meg freaks. En skam forsåvidt, for sånn ellers var hun temmelig ålreit.
星期三, 四月 11, 2007
[SemiKulturforskjell.]
Boken vår, "Bli kjent med Taiwan" spør om så mye rart jeg aldri i verden ville sett på som et problem før jeg kom hit.
Problemstillingen: Det er meldt veldig sterk sol, men du har lovet din utenlandske venn å dra til parken med han. Hva gjør du?
Japaner: Først så ville jeg nok foreslått at vi skulle gjort noe annet i stedet, men om vedkommende fortsatt ville så hadde jeg først smurt på meg et veldig tykt lag med sminke, av de typen med solfaktor i. Og solkrem er et must. Selvsagt ville jeg iført meg en bredbremmet hatt og store solbriller. Dessuten en langermet genser, og noe som ihvertfall går til over knærne. Og så ville jeg tatt med meg en paraply. Muligens en parasol, om vi skulle vært lenge ute.
Tine: Jeg ville tatt på meg bikini, jeg.
Problemstillingen: Det er meldt veldig sterk sol, men du har lovet din utenlandske venn å dra til parken med han. Hva gjør du?
Japaner: Først så ville jeg nok foreslått at vi skulle gjort noe annet i stedet, men om vedkommende fortsatt ville så hadde jeg først smurt på meg et veldig tykt lag med sminke, av de typen med solfaktor i. Og solkrem er et must. Selvsagt ville jeg iført meg en bredbremmet hatt og store solbriller. Dessuten en langermet genser, og noe som ihvertfall går til over knærne. Og så ville jeg tatt med meg en paraply. Muligens en parasol, om vi skulle vært lenge ute.
Tine: Jeg ville tatt på meg bikini, jeg.
星期二, 四月 10, 2007
[SemiFremskritt.]
Se på meg. Hele kroppen min har road kills (peker på et arr fra en klatreulykke for noen år siden) og nesen min har traffic jam. Jeg er ikke akkurat Hollywood movie i dag.
-Japaner, har snakket Chinglish med meg i to måneder.
Så lenge meningen kommer gjennom er ikke ordene de viktigste.
星期一, 四月 09, 2007
[Om grunnen til at man er mer enn bare venner.]
Mennesker er forskjellige.
Forsøk #1:
Tine: Du vet han ABCen* fra Texas?
Kamerat*: Ehm... ja?
Tine: Han er tett kristen, ikke sant. Til jul snakket han med språksenteret om å holde en slags julesamling for å fortelle om det.
Kamerat: Å?
Tine: INGEN KOM!
Kamerat: Så kjipt da. Han hadde sikkert forberedt seg masse og..
Tine: Nemlig. Nå drepte du det morsomme.
Kamerat: Stakkars fyr.
Tine: Ja. Slutt.
Forsøk #2:
Tine: Du vet han ABCen fra Texas?
Bestevenn: Jepp, hva med han?
Tine: Han er tett kristen, ikke sant. Til jul snakket han med språksenteret om å holde en slags julesamling for å fortelle om det.
Bestevenn: Haha, sinnsykt bra.
Tine: Mhm! Men INGEN KOM!
Bestevenn: HAHAHAHAHAHAHAHAHA! Si det en gang til!
Tine: INGEN KOM!
Bestevenn: Hahahahahahaha!
*ABC=American Born Chinese
Forsøk #1:
Tine: Du vet han ABCen* fra Texas?
Kamerat*: Ehm... ja?
Tine: Han er tett kristen, ikke sant. Til jul snakket han med språksenteret om å holde en slags julesamling for å fortelle om det.
Kamerat: Å?
Tine: INGEN KOM!
Kamerat: Så kjipt da. Han hadde sikkert forberedt seg masse og..
Tine: Nemlig. Nå drepte du det morsomme.
Kamerat: Stakkars fyr.
Tine: Ja. Slutt.
Forsøk #2:
Tine: Du vet han ABCen fra Texas?
Bestevenn: Jepp, hva med han?
Tine: Han er tett kristen, ikke sant. Til jul snakket han med språksenteret om å holde en slags julesamling for å fortelle om det.
Bestevenn: Haha, sinnsykt bra.
Tine: Mhm! Men INGEN KOM!
Bestevenn: HAHAHAHAHAHAHAHAHA! Si det en gang til!
Tine: INGEN KOM!
Bestevenn: Hahahahahahaha!
*ABC=American Born Chinese
星期日, 四月 08, 2007
[Om å ha den ultimate drømmesamtalen.]
B: Ja, det kan nok stemme, jeg jobber som modell.
A: Hvor da?
B: Jeg er Washlet-piken '07.
Det har ikke skjedd ennå, men det er lov å håpe.
星期二, 四月 03, 2007
[SemiGourmet.]
Jeg har endelig fått meg i husmorsform nok til å lage pizzaen jeg snakket med Brille om å lage for godt over en måned siden. Og riktignok kom jeg til skade for å lage bunnen noe tykkere enn vanlig (oppimot syv centimeter enkelte steder) men den smakte godt allikevel, og det var jo det viktigste. Faktisk var den så god at det bare var et bittelite stykke igjen (men igjen, vi snakker en unormal høyde), akkurat passe stort til lunsj for meg. Til vanlig pleier jeg kjøpe lunsj i kantinen på skolen. Rød Skog (紅林) er et stort hus med tette restauranter inni som lager helt grei mat. Fordelen er at middagen der blir billigere enn om du lager den selv, ulempen er at man blir veldig fort lei smaken av slik mat. Jeg gledet meg faktisk til lunsj allerede etter første time.
Uansett, så vi var på Rød Skog. Guttene så bekymret ned på den lille matboksen min og lurte på om pengemangelen min (jeg jobber jo ikke lenger) hadde endelig virkelig nådd bunnen. Jeg svarte at det var ingen grunn til bekymring, dette var selvvalgt fra min side, og at de ikke visste hva de gikk glipp av.
Tine: Dessuten så pleier vi ikke spise så store lunsjer i Norge, uansett.
Lamagutten: Ikke? Hva spiser dere da? Jeg ser for meg syltet sild og poteter. Kanskje en kjeks eller tre.
Tine: Du vet, at selv om vi hadde potetprester i Norge og spiser poteter ganske ofte, så får det være grenser. Kalde poteter i matboksen er lite stas. Og kjeks er noe som tradisjonelt sett ikke finnes i det norske kjøkken.
Jeg angret atter en gang på at jeg nevnte dette med potetprester. Jeg tror sjeldent de har fått større oppmerksomhet fra noen utenfor landegrensene våre enn de får av Lamagutten i disse dager. Det er nesten så jeg tror dette er hevn for all oppstandelsen jeg har skapt rundt lamaene hans.
Lamagutten: Men dere spiser fisk til alle måltider?
Tine: Nei.
Lamagutten: Hva med svenske pannekaker da?
Tine: Jeg er norsk. Hva er svenske pannekaker?
Lamagutten: Jeg er neimen ikke sikker selv. Jeg bare sa det fordi jeg vet du har fortalt at skandinavere har tette bånd.
Stillhet. Jeg håpet at det gjorde det kleint for han, men han satt der som en liten unge ventet på is. Til slutt måtte jeg svare.
Tine: Uansett, vi pleier å spise brødskiver pakket inn i papir. De er som regel svette og litt ekle, men flertallet av norges befolkning gjør det, og det er liksom en greie man blir vant til.
Lamagutten: Med syltet sild da?
Tine: Heller som regel med ost, kanskje skinke.
Lamagutten: Men det hørtes ut som en dårlig kombo med syltet sild.
Tine: Nettopp. Det er hovedgrunnen til at vi ikke spiser det til lunsj. Hadde syltet sild og ost og skinke funket bra sammen hadde jeg nok spist det hver eneste dag. Garantert.
Jeg så på han at han virkelig ikke tok ironien min i det hele tatt. Han pleier sjeldent å gjøre det.
Lamagutten: Det norske kjøkken høres fascinerende ut. Hvorfor finnes det ikke norske restauranter utenfor Norge?
Tine: Nei, kan du forstå, dere utlendinger har jo så godt bilde av norsk mat...
Nevnte jeg forresten at en av dagene Chihiro og jeg ble invitert ut på middag, var det til en veldig sær taiwanesisk restaurant som bare serverte sopp i alle mulige former. Chihiro har vært der før og slet med å få ned noe som helst, enda hun virkelig ikke er pirkete når det kommer til mat. Klok av skade takket hun pent nei til invitasjonen, under påskudd av at jeg var norsk, og at nordmenn ikke kan spise sopp av religiøse grunner. Dermed dro vi på spansk restaurant i stedet. Chihiro er kul.
Uansett, så vi var på Rød Skog. Guttene så bekymret ned på den lille matboksen min og lurte på om pengemangelen min (jeg jobber jo ikke lenger) hadde endelig virkelig nådd bunnen. Jeg svarte at det var ingen grunn til bekymring, dette var selvvalgt fra min side, og at de ikke visste hva de gikk glipp av.
Tine: Dessuten så pleier vi ikke spise så store lunsjer i Norge, uansett.
Lamagutten: Ikke? Hva spiser dere da? Jeg ser for meg syltet sild og poteter. Kanskje en kjeks eller tre.
Tine: Du vet, at selv om vi hadde potetprester i Norge og spiser poteter ganske ofte, så får det være grenser. Kalde poteter i matboksen er lite stas. Og kjeks er noe som tradisjonelt sett ikke finnes i det norske kjøkken.
Jeg angret atter en gang på at jeg nevnte dette med potetprester. Jeg tror sjeldent de har fått større oppmerksomhet fra noen utenfor landegrensene våre enn de får av Lamagutten i disse dager. Det er nesten så jeg tror dette er hevn for all oppstandelsen jeg har skapt rundt lamaene hans.
Lamagutten: Men dere spiser fisk til alle måltider?
Tine: Nei.
Lamagutten: Hva med svenske pannekaker da?
Tine: Jeg er norsk. Hva er svenske pannekaker?
Lamagutten: Jeg er neimen ikke sikker selv. Jeg bare sa det fordi jeg vet du har fortalt at skandinavere har tette bånd.
Stillhet. Jeg håpet at det gjorde det kleint for han, men han satt der som en liten unge ventet på is. Til slutt måtte jeg svare.
Tine: Uansett, vi pleier å spise brødskiver pakket inn i papir. De er som regel svette og litt ekle, men flertallet av norges befolkning gjør det, og det er liksom en greie man blir vant til.
Lamagutten: Med syltet sild da?
Tine: Heller som regel med ost, kanskje skinke.
Lamagutten: Men det hørtes ut som en dårlig kombo med syltet sild.
Tine: Nettopp. Det er hovedgrunnen til at vi ikke spiser det til lunsj. Hadde syltet sild og ost og skinke funket bra sammen hadde jeg nok spist det hver eneste dag. Garantert.
Jeg så på han at han virkelig ikke tok ironien min i det hele tatt. Han pleier sjeldent å gjøre det.
Lamagutten: Det norske kjøkken høres fascinerende ut. Hvorfor finnes det ikke norske restauranter utenfor Norge?
Tine: Nei, kan du forstå, dere utlendinger har jo så godt bilde av norsk mat...
Nevnte jeg forresten at en av dagene Chihiro og jeg ble invitert ut på middag, var det til en veldig sær taiwanesisk restaurant som bare serverte sopp i alle mulige former. Chihiro har vært der før og slet med å få ned noe som helst, enda hun virkelig ikke er pirkete når det kommer til mat. Klok av skade takket hun pent nei til invitasjonen, under påskudd av at jeg var norsk, og at nordmenn ikke kan spise sopp av religiøse grunner. Dermed dro vi på spansk restaurant i stedet. Chihiro er kul.
星期一, 四月 02, 2007
[SemiHjertegave.]
Jeg hadde venner på besøk. De amerikanske kom noe for sent, men hadde med seg blomster som plaster på såret.
Tine: Å takk! Så fine de er.
Kompis: Hehe, ja nei, det er ikke store greiene. Sant og si så er det begravelsesblomster. Ser du liljen her?
Tine: Å ja?
Kompis: Det har vært så fint vær i det siste at antall dødsulykker har gått ned. Jeg fikk en bra deal på dem.
Tine: Hmm.
Kompis: Men som sagt, det er begravelsesblomster, så egentlig er de ikke til deg, men til forfedrene dine.
Tine: Du innser at du greide å drepe den siste lille gnisten av glede jeg hadde?
Kompis: Er du skuffet?
Tine: Ja.
Kompis: Lei deg?
Tine: Ja. Minst.
Kompis: 35 sekunder! Der ser du, all min erfaring sier at blomster til jenter er bare mas! Pay up!
Irritert kone: 200 dollar. Her. Fornøyd?
Jeg hater når vennene mine leker med følelsene mine.
Tine: Å takk! Så fine de er.
Kompis: Hehe, ja nei, det er ikke store greiene. Sant og si så er det begravelsesblomster. Ser du liljen her?
Tine: Å ja?
Kompis: Det har vært så fint vær i det siste at antall dødsulykker har gått ned. Jeg fikk en bra deal på dem.
Tine: Hmm.
Kompis: Men som sagt, det er begravelsesblomster, så egentlig er de ikke til deg, men til forfedrene dine.
Tine: Du innser at du greide å drepe den siste lille gnisten av glede jeg hadde?
Kompis: Er du skuffet?
Tine: Ja.
Kompis: Lei deg?
Tine: Ja. Minst.
Kompis: 35 sekunder! Der ser du, all min erfaring sier at blomster til jenter er bare mas! Pay up!
Irritert kone: 200 dollar. Her. Fornøyd?
Jeg hater når vennene mine leker med følelsene mine.
星期日, 四月 01, 2007
[SemiPåske.]
Pappa og jeg sto på kjøkkenet.
Pappa: Vi har fått post.
Tine: Å ja. Fra hvem?
Pappa: Fra mamma. Hun snakket om at hun hadde sendt kort, men denne konvolutten er da betydelig større enn et postkort.
Tine: Jøss. Hvorfor har hun gjort det?
Pappa: Jeg vet ikke. Du får åpne konvolutten.
Og der datt jammen meg påskesjokolade og påskekort og påskehilsen (og helt sikkert påskeservietter også, hadde det ikke vært for at jeg har klaget min store nød om at jeg umulig kan greie å bli kvitt alle jule-, kaffe-, te-, kjøkken-, stue-, bursdags-, voksen-serviettene hennes før i 2050) utover hele bordet. Vi så på hverandre og plukket opp det gule kortet.
Tine: Dette var da rart.
Pappa: Ja, veldig.
Tine: Er ikke påske...
Pappa: Det er i det minste på denne tiden av året.
Tine: Men det kan da ikke være allerede?
Pappa: Sjekk på internett du.
Og jammen var det ikke nettopp det det var. I Taiwan har vi ingen påskeferie, men vi får noen dager fri i forbindelse med gravopprydningsdagen på torsdag (vi rydder graver i Norge også, det er bare det at i Norge er det "noen" som gjør det for oss. I Taiwan er de etterlatte selv ansvarlige for å rydde gravene). Denne dagen pleier jo å være sånn rundt påske. Om ikke annet så burde jo tatt det på det.
Uansett, god påske til dere!
Pappa: Vi har fått post.
Tine: Å ja. Fra hvem?
Pappa: Fra mamma. Hun snakket om at hun hadde sendt kort, men denne konvolutten er da betydelig større enn et postkort.
Tine: Jøss. Hvorfor har hun gjort det?
Pappa: Jeg vet ikke. Du får åpne konvolutten.
Og der datt jammen meg påskesjokolade og påskekort og påskehilsen (og helt sikkert påskeservietter også, hadde det ikke vært for at jeg har klaget min store nød om at jeg umulig kan greie å bli kvitt alle jule-, kaffe-, te-, kjøkken-, stue-, bursdags-, voksen-serviettene hennes før i 2050) utover hele bordet. Vi så på hverandre og plukket opp det gule kortet.
Tine: Dette var da rart.
Pappa: Ja, veldig.
Tine: Er ikke påske...
Pappa: Det er i det minste på denne tiden av året.
Tine: Men det kan da ikke være allerede?
Pappa: Sjekk på internett du.
Og jammen var det ikke nettopp det det var. I Taiwan har vi ingen påskeferie, men vi får noen dager fri i forbindelse med gravopprydningsdagen på torsdag (vi rydder graver i Norge også, det er bare det at i Norge er det "noen" som gjør det for oss. I Taiwan er de etterlatte selv ansvarlige for å rydde gravene). Denne dagen pleier jo å være sånn rundt påske. Om ikke annet så burde jo tatt det på det.
Uansett, god påske til dere!
訂閱：
文章 (Atom)
