[Tine lærer bort kinesiske must-know ord II.]

I serien "Tine lærer bort kinesiske must-know ord" lærer hun, som tittelen sier, bort ord som enten er kule å kunne, eller veldig hendige for den som skulle kunne tenke seg å dra til Kina, enten på ferie, eller over lengre tid. Dagens ord er 某人[mǒu rén ], hvor 某 betyr "noe spesielt som er opplagt, men som du velger å ikke si" og 人 som betyr "person" eller "menneske." For å forklare dette ordet nærmere skal jeg stille dere et etisk spørsmål jeg i nyere tid har møtt på.

Hypotetisk sett, tenk om jeg hadde en ve.. en bekjent som tilfeldigvis gikk meg fryktelig mye på nervene, selvfølgelig uten å være klar over det selv. Jeg mener, enkelte mennesker kan jo ikke noe for at de sosiale antennene deres er så dårlige at det hadde rett og slett vært bedre om de ikke var der, da hadde vedkommende nemlig sluppet å stikke folk i øynene med dem. Det kunne være ting som at han går i gangene når han vet at alle har prøver og plystrer kjempehøyt "for å spre glede i en ellers grå hverdag," at han hver dag skryter av at han betalte 2 kroner for lunsjen sin, og at det er mye bedre enn å betale 6 kroner slik jeg gjorde (her ville jeg selvsagt holdt meg for god til å fortelle han at dumplingnudel-suppe er definitivt bedre enn bare ris), eller når han tilbyr seg å lage te på skolen, og bruker opp all den kjempedyre teen Lærer Fang har fått spesialtilsendt fra Kina fordi han trodde man skulle bruke så mye (han tenkte heller ikke på at kinesere ikke driver med noe slikt som "fellesen"). Dette mennesket ville gjort meg mentalt ulovlig voldelig når han brukte tjuefem kinesiske ordtak for å kunne fortelle meg at han la seg tidlig dagen før (det bør her nevnes at lett bruk av kinesiske ordtak i dagligtale blir sett på som noe veldig bra, men det skal være mer som et språklig krydder, ikke hovedsetningen. For det første så skjønner jeg ikke hva han sier, for det andre, så tar hver eneste setning en halvtime. Ikke er uttalen hans særlig bra heller). Da han kom tilskade for å få meg til å arrangere en tilstevning hos meg selv (det resulterte jo i at jeg måtte invitere han) for å så ankomme kort-og ølkvelden (med fokus på det siste) med to kilo papaya, fordi "papaya er det sunne alternativet," bet jeg meg selv i tungen for å ikke å fortelle han hvor mye jeg virkelig hater papaya. Det er også mulig at han foretrakk speedoes framfor badeshorts, og holdt daglige lange taler om hvor behaglig det var når det var litt... tight *påfølgende kinesiske ordtak- i flertall!*

Tenk om jeg hadde en bekjent som på klassefester gikk i kjøkkenskapet mitt og fant frem kakaoen enda vi er i midten av april (les: tett serr kjempevarmt, og delte rundt til alle fordi han ikke tenkte på at japanerene er for høflige til å si nei. At han skulle bruke alle kjøkkenkoppene våre enda vi ikke har oppvaskmaskin og at jeg derfor hadde kjøpt inn engangskopper for anledningen, det ville jo også vært en sann selvfølge. Denne vedkommende ville kanskje lært bort engelske ord ingen bruker lenger, i den tro at det er like morsomt som når jeg lærer bort ord (jeg mener for eksempel at mitt "What the hell is that smell?" er utrolig mye brukbart å kunne si enn "Sweet honey buckets!" men det er meg) og så gå rundt til alle de andre på språksenteret å skryte av det etterpå, uten at de egentlig skjønner hva han sier, da han bruker minst femtifire kinesiske ordtak på det.

Og tenk om dette mennesket konstant gikk rundt og trodde at ethvert menneske i denne verden hadde en drøm om å en gang bli amerikaner. Jeg er redd at en slik personlighet fort ville trodd at selv The Viking Princess ("hvor mange ganger må jeg si det, det er bare greit å kalle med det om du ikke er oppvokst med å kunne sånne ord") hadde et ønske om å bli det, og gikk virkelig inn for å fortelle henne om den gjennomsnittlige amerikaners daglige liv, uten å tenke på at jeg sannsynligvis har sett fem ganger så mange serier som han i sitt liv, og da nok har et bedre overblikk enn han selv. At jeg opptil flere ganger daglig forteller at min interesser for Amerika nok begrenser seg til McFlurry, Starbuck's, Johnny Depp, og mulighetene det kan gi meg med hensyn til lønning, det blir glatt overhørt, da han nok ville vært midt i en setning om det siste store Amerika har gjort for resten av verden. Dette også helst gjennom uttallige kinesiske ordtak.

Så tilbake til mitt opprinnelige spørsmål, tenk om jeg hadde en venn som var alle de overnevnte tingene, og bevisst sendte meg bilder av han selv og hans familie i speedoes, og lamabilder fra en gård han tilfeldigvis eier. Om jeg da hadde kommet tilskade for å videresende disse bildene til resten av språkavdelingen, er jeg et dårlig menneske da?

Om svaret er ja, hva om han i tillegg, fortsatt helt hypotetisk sett, var Bush-tilhenger? Hva sier du om det?

[Tine lærer bort kinesiske must-know ord.]

Jeg innser at denne serien kommer noe sent i forhold hvor nærme det er til jeg flytter hjem, men like fullt, kinesisk er jo et fremadstormende språk, og skulle man ta seg en tur dit noen gang, er det enkelte ting som kan virkelig være hendig å kunne.

Dagens ord er 方便 [fāng biàn], som betyr betyr praktisk, hendig, eller lettvint, og er kanskje det ordet som blir mest brukt i Taiwan på en daglig basis. Om noe ikke er 方便 i Taiwan kan du vedde skjorten din på at det innen måneden er omme er en saga blott, og innen to måneder kan ingen en gang huske at det eksisterte. 方便 kan illustreres ved dette bildet her, av en sandal med flaskeåpner på undersiden:

Det motsatte av 方便 er 不方便[bù fāng biàn]. Dette kunne blitt illustrert av da jeg tidligere i dag sto i telefonen med en venninne og kunne informere om at jeg nettopp var kommet ut av dusjen og forferdelig 不方便 kledt for å forlate huset om fem minutter for å dra ut og spise, men for opplagte grunner blir det altså ikke det. I stedet kan vi la denne selgeren få gjøre sitt, det er forferdelig 不方便å sove på jobb når man kun er én og lever på provisjonslønn.

[Om å få lønn for strevet.]

I Taichungs blad for utlendinger står det denne måneden på kinesisk å lese at Baskin Robbins gir 31 prosent avslag på all iskrem hver 31. i de månedene det er det.

Endelig skjønner jeg hva de mener med at det er en investering å studere kinesisk.

[Om å ha manglende ordforråd.]

De japanske sto og snakket sammen og så ytterst bekymret ut da jeg kom på skolen på fredag. Jeg ble stående og høre på dem, og til slutt måtte jeg bare spørre:

Tine: Hva er dette oppstyret for noe?
Han: Det er han du egentlig skulle gått i klasse med i fjor, men som aldri kom til timene deres.
Tine: Å ja? Hva med han?
Han: Han...

Og så ble det fryktelig mye diskutering de tre japanske i mellom, før Han kremtet og fortsatte:

Han: Han var på skolen i sted og... hva heter det for noe igjen... spiste bare i reversj?
Tine: Bare i reversj?
Han: Bare i reversj.

Han ga meg et blikk som liksom skulle bety at jeg nå burde skjønne hva de snakket om. Selv ble jeg stående og klø meg selv i hodet litt, men japanere gjør ganske mye rart, og hadde han spist i reversj, så hadde vel vedkommende noen grunn til akkurat det. Noen ganger er det kanskje greit å ikke spørre.

En stund etterpå så kom han canadiske som studerer japansk i tillegg til kinesisk, og slik lærte jeg hva det japanske ordet for å kaste opp var.

[Om å ikke ha historiekunnskapene i orden.]

Jeg sto og snakket med de i klassen da Han kom inn.

Han: Hei Potethue, Kimchi-boy, Cracker, og Mr. Kentucky!
Tine: Sushi-boy!

Og så ble den heftige diskusjonen om helgens happeninger fortsatt. Selv ble Han mistenkelig stille for å være Han, men vi skjønte fort at det var fordi for Han hadde nettopp latt merke til at Hun Tyske også sto der, og Han hadde egentlig ikke snakket med henne lenge nok til å kunne noe om henne som kunne være morsomt nok til at det var verdt å si. Resultatet var derfor at Han nå sto der og så svært betenksom ut.

Han: Er det noe spesielt man kan kalle tyskere egentlig?

Alle tidde, og Hun Tyske ga meg et litt kleint smil. Spørsmålet ble akkurat hengende i luften såpass lenge at det ble tydelig det var noe som burde bli sagt, bare at ingen sa det. Til slutt kremtet jeg, noe høylydt, selv for meg å være.

Tine: Tyskere? Tyskland? Vet du, det er faktisk ingenting jeg kan komme på når det gjelder tyskere. Helt seriøst altså.
Hun Tyske: Nemlig. Absolutt ingenting.

Vi så på han begge to og det gikk akkurat tre sekunder før han lyste opp i et stort "Å."

Han: Men... De spiser ganske mye pølser der også da?
Hun Tyske: Joda, vi spiser utrolig mye pølser.
Han: Bratwurst, bratwurst, bratwurst!

Og så senket freden seg igjen over språksenteret. Det kunne gått verre.

[Om Murphys lov.]

Hva er det med at det alltid er tomatsuppe og ikke mer praktiske ting, som for eksempel blomkålsuppe som blir sølt utover på klærne mine?

[Om å si ting som ikke er helt sant.]

Jeg innser at min arbeidsetikk i Taiwan er noe tvilsom, men som jeg sa til mamma, seriøst, alle gjør det. Jeg møtte en polakk for en stund siden med en helt uforståelig engelsk (vi endte faktisk opp med å snakke kinesisk til hverandre, da dette ga oss raskere fremgang i dialogen), uten at dette stoppet han i fra å undervise i det. Han hadde fortalt arbeidsstedet at han var britisk, derav de tidvise ukjente språket.

Selv har jeg jo en heller suksessfylt karriere bak meg som amerikansk engelsklærer på en videregående skole, hvor (nesten) ingen fattet mistanke. Denne jobben kan jeg gå god for at kanskje var noe tvilsom, det var en statlig skole, men jeg fikk mine lønninger overlever i hvite konvolutter merket "Lisa Venus" på 7/11 etter hver undervisningstime. Av frynsegoder kunne jeg nevne at jeg ble hentet av sjefen lørdagsmorgener, og at morgen-te og diverse snacks ble betalt av villige elever om jeg bare sendte med dem handleliste (mot at de fikk spise sjokkis i timen selvsagt). Det er faktisk litt synd at det gikk som det gikk når jeg tenker meg om, jeg jobber jo der ikke lenger. Klokken halv ett natt til en lørdag morgen (arbeidstiden min var svært tidlig lørdag morgen til tolv) ringte sjefen og sa jeg ikke trengte stå opp dagen etterpå, og siden har jeg ikke hørt noe mer fra dem. Jeg mistenker at de hadde funnet en ny lærer de ukene jeg var i Norge i kinesisk nyttår, men jeg var virkelig ikke i posisjon til å spørre om den virkelige grunnen.

Men nå digrerer jeg. Det jeg skulle fortelle var at jeg nå har funnet meg ny jobb, på en såkalt "Buxiban" ved siden av der jeg bor. En "Buxiban" er et asiatisk fenomen, en slags kveldsskole eller ekstraundervisning, bare at mange skoler baserer sin undervisning på at at elevene deres går til en slik skole ihvertfall to-tre timer hver dag, etter at de er ferdig med skoledagen klokken fem. På denne kveldsskolen får de selvsagt lekser, og prøver og alt det andre man får på en vanlig skole. Elevene mine er mellom åtte og fjorten år gamle. Vi har åpent til elve om kvelden. Jeg kan ikke si at jeg støtter denne undervisningsmetoden, det er drøye tilstander, men en jobb er da tross alt en jobb. Så får jeg heller se mellom fingrene når jeg oppdager at de gjør lekser i timen, og heller spørre om de trenger hjelp, istedet for å gi dem ekstralekser slik som enkelte andre lærere.

Denne skolen tror også jeg er amerikansk. Jeg troppet opp på skolen med t-skjorten hvor det står "USA" over hele brystet (at selv slike bomkjøp kan komme til nytte sier vel ikke annet enn at jeg er et geni) og alle spørsmål om nasjonalitet var overflødige. At pappa ringte midtveis i intervjuet mitt og snakket kjempehøyt på norsk var en strek i regningen, men jeg fikk vridd det til at de tror jeg snakker flytende tysk også. *Host*

Og alt har virkelig gått knirkefritt. Jeg har jobbet der en måned nå, og sånn bortsett fra ryktet om at jeg forstår kinesisk når de hvisker i timene, har jeg ikke noe utsette på stedet. Da jeg kom forsent var sjefen bekymret fordi hun trodde noe hadde skjedd, og når timen er ferdig har alltid noen vært ute og kjøpt te til meg. Det vil si, knirkefritt helt til i dag. Jeg hadde akkurat avsluttet siste time, og var på vei mot skoleporten da jeg møtte på Nancy, en av de som jobber på skolen min. Og hun kunne informere om at hun studerte engelsk. På Tunghai. Der hvor jeg går.

Det er bare én annen vestlig jente på min alder på skolen min, og hun har kort mørkt hår.

Dette lover ikke bra.

[Om å ha bordplassering ved siden av Lamagutten.]

Det er få ting som irriterer meg mer enn amerikanere som anser noe som verdenskjent fordi de har det i mer enn fem stater i hjemlandet deres, og som blir helt lamslåtte om jeg ikke vet hva det er.

Jeg er norsk for pokker.

[Om å tråkke skikkelig i salaten.]

Hos Mozon kan du lese om kreftsyke åtte år gamle Shane Bernier som ønsker å slå ny verdensrekord i antall mottatte bursdagskort. Dette er en kampanje jeg selvsagt støtter, og jeg oppmuntrer alle om å gjøre det samme, men da helst ved å sende et kort, i stedet for slik som Mozon selv har gjort det, ved å plassere en større reklame for ARCON hårkur ("-stopp hårtap og gir ny hårvekst hos 4 av 5 menn!") midt i artikkelen om han.

[Om å feire 17. mai i utlandet.]

Vi feiret 17. mai i år som best vi kunne. Pappa og jeg dro opp til Taipei for å møte Det Norske Selskap (oppmøtet var særs og meget bra, seksten stykker i alt-det inkludert taiwanske spouses). Som enhver 17. mai seg hør og bør, regnet det som bare det. Plommeregnet begynte i Taiwan i går, hvilket bare er kjempetypisk, men vi har vært så heldige med været ellers i våres at jeg ikke skal klage. Ellers kan jeg nevne én småhysterisk telefon fra mor som er hjemme med en sønn som er russ i år (fullstendig forståelig), 17. mai sløyfer, norsk laks, is i flertall, noe latterliggjøring av Lamagutten, språknerdig, og høye løfter om gjensyn innen hjemreiser.

Av en eller annen grunn er det utrolig mye bra som blir sagt på 17. mai.
Jeg kan nevne pappas i bilen på vei til Taipei etter at vi hadde kjørt feil tre ganger: "Det er merkelig en sak det der med skilting. I alle andre steder i hele verden, bortsett fra Taiwan, pleier skiltet til hvor veien går å stå før veien begynner."

Eller Mariannes: "Norge er jo helt klart mest kjent for eksport av laks. Det er faktisk overraskende få som vet at Norge faktisk er verdens tredje største eksportør av øl... ehm, jeg mener olje- SKÅL!"

Men min personlige favoritt er samtalen jeg hadde mens jeg sto i baren for å bestille:

Tilfeldig person: Du, unnskyld, kan jeg spørre om noe?
Tine: Ja, kjør på.

Han pekte på det store norske flagget som hang på veggen ved siden av bordet vårt.

Tilfeldig person: Du kunne ikke fortelle meg hvor det flagget er i fra? Jeg vet at det er skandinavisk, men...
Tine: Det er skandinavisk, det stemmer ja.
Tilfeldig person: Jammen da hadde jeg rett i det i det minste. Da må du nesten fortelle meg om det er svensk eller finsk. Jeg bodde et år i Finland, men det er en fem-seks år siden nå så...
Tine: Det er norsk. Amerikansk du eller?
Tilfeldig person: Ja, hvordan visste du det?
Tine: Bortsett fra aksangen? Vill gjetning vil jeg si.

[SemiTrygt.]

Vi var ute med jobben til pappa på en restaurant kalt "Store Fruktbare Gås," og det var i grunn det de i hovedsak serverte også. Hverken pappa eller jeg hadde smakt gås før, så i tillegg til gåsen var det bestilt en mengde andre ulike retter, noe bedre enn annet.

Kollega: Denne suppen har jeg bestilt spesielt for deg!
Pappa: For meg?
Kollega: Ja, det er sjømat hotpot. Fiskeboller og slikt, det er du jo vant med fra Norge. Det er trygt. Bare forsyn deg!

Og pappa fylte suppeskålen sin hjertelig før han sendte øsen over til meg. Jeg fisket opp noe som minnet mistenkelig mye om sjøpølser (noe jeg har heller dårlig erfaring med, uten at vi trenger gå noe nærmere inn på det).

Tine: Og hva er så dette?
Kollega: Å det? Det er grisetarmer, men suppen i seg selv, den er god!

Jeg sto over.

[SemiGjennomsiktig.]

Jeg tror sommeren 2007 blir bra, i det minste om jeg får endret dato for avreisen til Norge. Da kan nemlig blant annet få plass til en tur til Japan. Chihiro og jeg diskuterte hva vi skulle gjøre når jeg kommer.

Chihiro: Japanske talkshows-kvelder! Og Shibuya!
Tine: Ja! Og sushi og Harajuku og te-kvelder med moren din!
Chihiro: Og endelig noen jeg kan sole meg med! Og så kan du få... hmm, nei, jeg vet ikke om du kan være med på skolen min når jeg tenker meg om. Du skiller deg på en måte litt ut.
Tine: Det er nok en overhengende fare for det, ja.

Her er fjorårets klassebilde. Aner virkelig ikke hva hun snakker om.

[Om hvorfor vi ikke spiser nesehorn.]

Jeg klager ikke på utdannelsen jeg har fått så langt, men det er klart, det er jo ikke å komme utenom enkelte hull her og der. Som for eksempel spørsmålet om man spiser neshorn eller ikke, og om de ikke gjør det, hvorfor det. Neshorn er jo som kjent yndlingsdyret mitt, og det er jo derfor greit å vite om det er noen fare for at noen skulle ønske å spise det, skulle jeg en vakker dag gå til anskaffelse av et slikt et. Som den dyreelskeren jeg er *host* er jeg svært opptatt av at man neshorn virkelig får den respekten det fortjener.

Derfor, la oss ta oss en to-minutters beundringsrunde. Adjektivsytringer er på sin plass, jeg velger ordet "Grasiøst."

Men tilbake til om man kan spise dem eller ikke. Jeg vet jo at hornet er brukt i kinesisk medisin, og onde tunger i Taiwan skal ha det til at en kineser kan like så godt slenger hele kolossen i gryten mens han først er i gang, men det er nok bare en slik greie som svenskene driver med nordmenn og hvalfangst (om det nå skulle hende at dette fenomenet er totalt ukjent så tar jeg det på min kappe. Jeg vet med meg selv at jeg ihvertfall ville slengt litt med leppa hadde jeg vært svenske og naboene mine kunne fråtse i hvalfangst uten at jeg fikk så mye som se på en harpun!). Når det kommer til bruk av neshorn bortsett fra selve hornet, så kommer jeg til kort. Det slår meg at neshorn ikke akkurat faller inn under kategorien "nyttedyr," men allikevel?

Ymse orakler har blitt utspurt, og et kunne fortelle at om man dro paralleller til tradisjonelt norsk jordbruk, så kunne man påpeke at gamle dyrs kjøtt smakte i grunn som gamle dyr, og med hensyn til at neshorn kan bli førti år gamle, så er det nok i seg selv til å anta at man nok ikke spiser så veldig mye neshorn at det gjør noe. Nå skal det være sagt at denne konklusjonen er tatt etter at Google kunne informere at "Søket på - "neshornoppskrifter" - fant ikke samsvar med noen dokumenter," og jeg tror ikke det er nødvendig å si at det derfor er en undersøkelse jeg ikke tar svært seriøst.

Som du forstår, spørsmålet har opptatt meg lenge, men nå har det faktisk endelig blitt besvart. Jeg mottok dette bildet i innboksen min her om dagen:

Utdrag fra mailen det var vedlegg til: "this came up in my reading packet for the ancient civilization class....
'most species are useless to us as food... ex. ... dangerous to hunt (rhinoceroses).'"

Der, nå reddet jeg nattesøvnen din. En takk er så absolutt på sin plass.

[Om å ha ulike bekymringer.]

-Er det ikke innmari kaldt i Norge om vinteren?

Jeg hadde sittet helt begravd i egne tanker om helt andre ting enn tegnene som jeg visstnok skulle kunne skrive korrekt til neste time. Spørsmålet var fjernt nok i seg selv, vi satt på det datarommet på språksenteret med den dårlige air conditionen, og vinduene var på vidt gap for i det minste få litt sirkulasjon i den tunge luften. Det vil si, alle vinduene bortsett fra det som ledet ut mot fellesområdet for språkbygningen. Det skal liksom ingen enda ta på folk som skal stikke hodet inn og høre om vi ikke trenger hjelp med lekser, eller om vi kan være venner, eller hva det skal være. Selvfølgelig, det er nok aldri så velmenende, men det er blitt en uskreven regel blant oss hjelpen er ment for at det kanskje er best om vi bare lar akkurat det vinduet forbli lukket igjen og gardinene trukket for. Uansett, resultatet var selvfølgelig at luften var tykk som noe skikkelig tykt noe, og vinter og snø og kulde var det siste som ville falt meg inn akkurat da. Derfor ble spørsmålet hengende litt for lenge, og hun så seg nødt til å gjenta seg selv:

-I Norge, når det er vinter, er det ikke kaldt?

Hun var fra Okinawa helt i sør av Japan. Der blir det ikke kaldt noensinne, og jeg visste at uansett hva jeg svarte, så var det nok bare et svar hun ville godta. Jeg nikket derfor bekreftende.

-Jo, det var omtrent femten minus da jeg dro tilbake etter kinesisk nyttår nå sist.

De brune øynene hennes ble store. Hun ble stille noen sekunder, og så utbrøt hun:

-Men, men... Da kan ikke hvite bjørn sove!

[Om kulturforskjeller og sånn.]

The lesson of the day for oss begge var da jeg snakket med koreaner-vennen min, og jeg kunne fortelle at i Norge, og gjerne i vesten forøvrig, var det veldig viktig at kjærester og slikt ikke skulle komme i veien for vennskap, hvor på han parerte med at i Asia, Sør-Øst Asia i det minste, der var kjæresten din beste venn, og sånn var det med det. Men vi skålte allikevel, og sa at så lenge slikt var stadfestet fra starten av, så var det i grunn ikke så farlig. Dessuten, som det også ble påpekt, vi var da tross alt homies, og hverken Norge eller Korea hadde noen etikette på akkurat det.

[SemiMorsomt.]

Jeg tror at noe skjer med deg det sekundet du blir en forelder. Du kan endelig begynne å miste det håret som har begynt å bli tynt det siste året. Du kan begynne å legge deg tidlig, og ha sære meninger om utetider og alkohol og gutter med skinnjakker og mopeder og alt det andre som tydeligvis kan være livsfarlig for folk som har foreldre. Du får et kjempebehov for å begynne enhver historie med "Da jeg var ung..." (ikke minst, du kan faktisk erindre en periode som var "Da du var ung"). Det blir dessuten bare sååå festlig å gå ikledd helt håpløse klær bare fordi barna dine ikke synes det er det minste morsomt, og av samme grunn pleier også behovet for å synge, eventuelt også rope, i tide og aller helst i utide å melde seg. Høyt og sjingrende er som regel stikkord for denne sjangeren handlinger. Ord som "pliktoppfyllende, "altfor høyt støynivå" og i enkelte tilfeller "ulydig" flytter plutselig inn i munnen din og blir en naturlig del av ditt daglige vokabular, uten at du helst skjønner hvor de kom fra. Men det verste er at du faktisk når et punkt hvor du ser på alt dette som positive ting, og du er regelrett stolt av det.

De øvrige nevnte eksemplene er bare begynnelsen. Humoren er i en sjanger for seg selv. Man kan for eksempel synes at ting som dette her er vanvittig morsomt å sende døtrene sine:

Og så legge ved en hilsen man avslutter med "P.S. Håper 17.mai-serviettene faller i smak."

Mamma, ærlig talt.

[SemiEtterlysning.]

Jeg hadde "japansk-time" med to venner av meg. Vi snakket om ting som ikke var pent å kalle folk fra andre land og om de med et annet utseende enn vårt eget (ja, jeg får uendelig mye igjen for disse timene føler jeg). Ord som "Jap," "Kimchi-Boy," og "Niggah" var selvfølgelige, og de ble kort etterfulgt av "Yellow Monkey," "Blondie," og "Biscuit." Så ble det stille og jeg oppdaget at de begge så på meg.

Japaner I: Tine, hva kaller man sånne som deg?

Jeg så på dem tilbake i et tafatt forsøk på å virke uforstående.

Tine: Sånne som meg?
Japaner II: Ja, sånne mennesker fra Norge.
Tine: Vikinger, antar jeg, men det ville enhver nordmann bare sett på som en komplimang.
Japaner I: Hmm, nei det er jo ikke spesielt virkningsfullt da. Det bør være noe som sitter liksom.
Tine: Nei, det er jo ikke det. Vi er ikke så mange i Norge, vet dere, og ikke er vi spesielt uttagerende heller.
Japaner II: Særlig, Tine, vi har kjent deg noen måneder nå.
Tine: Jeg mente mer sånn... æsj, dere vet hva jeg mente. Uansett om dere vil virkelig vite kan jeg jo alltids høre litt rundt?
Japaner I og II: Ja! Mer enn gjerne!

Det er oppgaven folkens. Gled to japanske gutter og hjelp meg med den, for jeg er virkelig blank.

[Om å ha barmhjertighet.]

Tine trenger sommerjobb.

Er:

• Tjue år gammel og ganske voksen for alderen, det er helt sant.
  
• I Norge og absolutt totalt uten planer i det hele tatt fra omtrent i midten av juli og utover.
  
• Veldig positiv. Skolebokeksempelet på dette er at jeg er sterkt troende på at dette er måten å søke jobb på.
  
• Kyndig nok i kinesisk til å snakke med noen som bare kan kinesisk.
• Kyndig nok i japansk til å få noen som bare kan japansk til å slappe av om de er hysteriske.
• Innehaver av en høy ekspertise når det kommer til sørøst-asia forøvrig.
  
• Arbeidsvillig som få.
  
• Underholdende (muligens noe subjektivt, men det er da en god ting å kunne le av sine egne vitser).

Arbeidserfaring:

• Garantert over seks hundre timers aktivt barnepass både privat og i barnehage.
  
• Engelsklærer både for enkeltpersoner, og for hele skoleklasser.
• En tidligere strålende karriere innenfor oljebransjen, med gode attester.
  

Tilleggsinfo:

• Lite suksessfull søknad fra i fjor.

Alt av interesse.

I bytte kan jeg (i tillegg til betaling) tilby deg en forklaring på hvordan man skriver kinesisk på PC (tro meg, det er verdt så absolutt verdt det).

Kontakt meg på villogvakker@gmail.com
Om du ikke vil ringe meg på +886912866195