[SemiFerie.]

Det føles litt drøyt å si det, men å skaffe meg en svart venn i Taiwan har gjort livet mitt så mye mer anonymt enn jeg noen gang jeg trodde var mulig her nede, og det er noen dager hvor man trenger nettopp det.

[Om å ikke ta et hint.]

Ja, det er kanskje dårlig gjort, for det er jo vel ment, men jeg klarer bare ikke fyren. Personlig føler jeg at jeg selv er veldig flink til å gi soleklare hint, men noen ganger vil de tydeligvis bare ikke gjennom.

Tine (til venninne): Familien min kommer på besøk på fredag.
Lamagutten (absolutt ikke med i samtalen): Å? Kommer brødrene dine også da, eller?
Tine: Ja. (Fortsetter så samtalen med venninne)
Lamagutten: Jeg gleder meg.
Tine: Du har aldri møtt dem.
Lamagutten: Vet du, jeg kunne godt tenkt meg å se brødrene dine spise ørevoks sånn som på bildene dere har på kjøleskapet ditt. De bildene er forresten veldig koselige.
Tine: De er der ikke for å spre glede, heller bare for å gi en prevantiv antispise-effekt. Dessuten var det bare en bror, og poenget med den historien er jo nettopp at ørevoks ikke var noe særlig. (Forsøker så å gjenoppta samtale med venninne.)
Lamagutten: Men, hva skal de da gjøre når de kommer til Taiwan? Jeg kan godt vise dem rundt om du vil?
Tine: Nei da, de har nok bodd her lenge nok til at den tourguidingen de trenger klarer jeg å gjøre alene.
Lamagutten: Så, hva skal de da?
Tine: Sikkert handle klær, henge med venner, bade...
Lamagutten: Kan jeg være med og handle klær? Jeg trenger en kvinnes mening om de før jeg kjøper dem.
Tine: Du liker jo bare klær kjøpt i Amerika, og dessuten har du en kjæreste som kan gjøre den jobben for deg.
Lamagutten: Ja. Men hun er taiwanesisk.
Tine: Sant nok, men du bor jo i Taiwan, så litt taiwansiske klær burde gå bra. Jeg er jo norsk. Norge er ikke USA.
Lamagutten: Men så... Hva med det du sa om bading?
Tine: Det er ikke noe annet å si enn at de nok vil bade. Nå kjenner jeg jo badevakten (aka White Speedo grunnet hyppig bruk av verdens minste speedo. Når det er sagt, han er upåklanderlig ellers) og jeg tror de kommer til å like han også.
Lamagutten: Ja, jeg tror jeg kunne kledd et bilde av han i sin hvite speedo og jeg i min regnbuefargede.
Tine: Nei.
Lamagutten: Ikke?
Tine: Nei.
Lamagutten: Så, skal vi bare ringes når de kommer da, eller?
Tine: Definitivt. Men ikke ring meg, jeg ringer deg.

[Om å ha en bra dag.]

• Ut av huset kvart over syv.
• Kjøpe te på skolens te-sjappe.
• Snakke om lærers nye flamme lenge nok til at han skal bli så pinlig berørt at han glemmer å sjekke leksene.
• Begynne å filme den såkalte "Filmen om Tines Liv" (eventuelt promoteringsfilmen til Tunghai Universitetet for utlendinger som vurderer å begynne her. Den er kjent under det førstnevnte da, det er ikke jeg som bare er innbilsk!).
• Lage risdumplings (stekt ris og noe kjøtt pakket inn i bambusblader) i anledning dragebåtfestival til helgen, og påfølgende punkt.
• Sommeravslutning for språksenteret. Dette innebar som vanlig en Lamagutt som erklærte seg full etter to kopper med te-og spritpunsj (ærlig talt, det var fire stykker som drakk, og de tre andre merket ingen ting. Det var morsomt første gangen, nå, etter et helt skoleår, er det ikke like underholdende), en "La oss alle gjøre narr av Tine fordi hun er så utrolig glad i slike leker"-oppvisning (egg var her en sentral ingrediens, vi sier ikke mer), og utallige fototagninger. Det var også enkelte "Jeg har tenkt på dette lenge, men ikke hatt mulighet til å si dette til deg..." samtaler, og det er jo ofte ganske så overraskende. Den siste jeg hadde endte med en lettere forvirret meg som utbrøt "Men han er jo homo!?" for eksempel.
• Engelsk samtalegruppe på skolen. At jeg får betalt for å sitte med fire stykker på min egen alder og snakke om meg selv skjønner jeg ikke, men greit nok. Jeg har da alltids en historie å fortelle.
• Undervisning på engelskskolen min. Jeg begynner virkelig å kjenne barna nå, og da er det jo ikke så ille det heller, men det skal sies at jobb er en jobb, og sånn er det med den saken.
  
• Hentet av kompis for å dra på en spådomskafé. Spåkonen kunne fortelle at jeg hadde vært en bareier i et tidligere liv, men at jeg nok likte litt for godt å drikke selv til at den gikk så veldig bra. Min elsk for alkohol overskygget tidvis kjærligheten for min egen kone (ja, jeg var en mann!) uten at jeg så noe problem med det da. Hun kunne også fortelle at jeg måtte passe spesielt godt på februar neste år, da det kunne skje noe som gjorde at jeg kom til å gifte meg, noe jeg helt tydelig ikke vil (det stemmer ganske bra). Om jeg ikke gifter meg til neste år, kommer det ikke til å skje før jeg er fylt tretti. Spåkonen fortalte også at jeg var veldig impulsiv, likte nye mennesker, nye steder, og ikke kom til å bli noe sted for lenge noen gang. Det kan hun ha rett i, jeg har gått på fem ulike skoler de siste fire årene, og det gjør jo noe med deg, enten du vil det eller ikke.
• Is på veien tilbake, og lange samtaler ute i en park om slikt som man bare forteller folk du tenker du om litt ikke kommer til å møte igjen, men som du har delt så altfor mye med til at du skal kunne fatte at det faktisk er slik.
  

[Om å si ting som ikke tar seg ut.]

Kapittelet vi holder på med for tiden handler om Kina-Taiwan konflikten. Vi snakker en snart seksti år gammel feide, som fortsatt står såpass sterkt at den overskygger all annen politikk, i disse valgtider. Folk vet knapt nok hva årets presidentkandidater mener om offentlige skoler, men de har fullstendig kontroll på om de er for eller imot sammenslåing. Grunnen er at flesteparten av taiwans befolkning er etterkommere etter Chiang Kai-sheks soldater, som kom hit etter at Mao Zedongs Røde Armé jaget dem ut av Kina. Da mange av disse forlot alt de hadde, i mange tilfeller selv ektefeller og barn, er det mange sjebnehistorier ute og går, da det gikk nesten førti år, før Kina og Taiwan åpnet seg for muligheter for kontakt seg i mellom. Som du skjønner, situasjonen er fortsatt så absolutt dagsaktuell, og er du heldig å kjenne en person som min Lærer Fang, så kan man spørre forsiktig om hennes families historie.

Og det gjorde vi. Hun fortalte om hvordan foreldrene hennes hadde vært soldater under borgerkrigen. De hadde flyktet sammen til Taiwan, hvor hun selv hadde blitt født noen år senere. Da hun var blitt voksen kom moren en dag til henne og fortalte henne at hun hadde en eldre bror i Kina. Han hadde vært fire da moren hadde reist fra han. Besteforeldrene til Lærer Fang hadde vært for gamle til at de orket reisen, og hadde derfor måttet bli igjen i Kina. Planen var at han skulle passe på dem, bare han ble stor nok. Faren hennes hadde på denne tiden bodd i Hong Kong, og hadde aldri sett sin eldste sønn, så tapet hadde visstnok ikke vært så stort for han, men det var tøft for moren, og hun ønsket derfor at Lærer Fang skulle dra til Hong Kong for å møte han.

Noen måneder senere satt Lærer Fang på fly til Hong Kong. Storebror satt på et tog fra Beijing. Hun påpekte hvordan forskjellen allerede her var ikke så rent lite forskjellig- hennes reise tok halvannen time, hans tok tre dager. Da hun kom til Hong Kong hentet en venn av faren hennes henne på flyplassen og kjørte henne til hotellet. Hun var kjempenervøs, for likledes med at kineserne hadde blitt hjernevasket i flere tiår om den one kapitalismen i Taiwan, hadde jo hun blitt indoktrinert med hvor grusomme kinesere fra fastlandet var. Og nå skulle hun møte en på ekte. Det var like før hun gikk da det banket på hotellromdøren. Da hun åpnet sto han der, og de så lenge på hverandre uten å vite helt hva de skulle si, før han lurte på om de ikke skulle ta seg en kopp te for å roe ned nervene (Lærer Fangs tekjærlighet er viden kjent, og hun sa at det var da hun visste at de virkelig var i familie).

Etter at teen var kommet på bordet, begynte han å fortelle sin historie. Foreldrene i Taiwan var for gamle til å reise selv, men de hadde sendt med Lærer Fang en båndopptaker, så de kunne få med seg alt allikevel. Han fortalte om et liv som ikke hadde vært enkelt. Kombinasjonen av at besteforeldrene en gang i tiden hadde hatt store rikdommer, og at foreldrene hans hadde flyttet til Taiwan, gjorde at han alltid hadde måttet sitte bakerst i klasserommene på de dårligste skolene, og at han siden hadde måttet jobbe som vannkjører i femten år. Arbeidsdagene hadde ofte vart femten timer i strekk, og det var forferdelig tungt. En kunne skjønne på yrket til folk hva slags familiebakgrunn man hadde og en vannkjørers var som regel verste tenkelige. Lønnen var så lav at hele familien hans hadde måttet dele et lite rom med jordgulv, og delt kjøkken med omtrent hele nabolaget. Han var allikevel ikke bitter, og da de forlot hverandre etter tre dager, var det med et høytidelig løfte om gjensyn.

Åtte år senere ankom han og familien hans Taiwan. Lærer Fang fortalte ikke så mye om møtet mellom han og faren. Hun nevnte kort at vi måtte huske på at det var første gangen, og et forhold mellom far og sønn trengtes å utvikles over tid. Broren hadde kommet tilbake til Taiwan igjen for fire år siden, men da var foreldrene hennes allerede borte.

Da hun var ferdig med å fortelle, lurte hun på om noen ville ha en kopp te til. Jeg nikket, men den amerikanske misjonæren i klassen min ristet på hodet. Sånne historier gjør noe med deg, tenkte jeg, med tanke på at han for en gang skyld holdt munnen sin lukket- han har det nemlig med å si ting fullstendig i utide.

Det gikk akkurat to sekunder før jeg skulle innse at jeg dessverre ikke kunne tatt mer feil. Som vanlig, helt ute av det blå, begynte han:

Misjonæren: Ordet "utlending" er et ganske festlig ord.
Lærer Fang: Å ja?
Misjonæren: Ja, er du utlending?
Lærer Fang: Jeg er jo født i Taiwan da, så i grunn ikke akkurat nå, nei.
Misjonæren: Du er jo utlending.
Lærer Fang: Du mener, om jeg drar til Amerika for eksempel?
Misjonæren: Nei, nå, i dag.
Lærer Fang: Jeg skjønner ikke hva du sikter til helt, jeg.
Misjonæren: Jeg mener at vi alle er utlendinger.
Lærer Fang: Nja, du har vel på en måte rett i det, men var det noe spesielt du tenkte på?
Misjonæren: Siden du spør, så ja, faktisk. Jeg mener at vi alle er utlendinger på livets pilgrimsferd til Guds Paradis.

Og så ringte det ut til friminutt. Jeg takket Lærer Fang og skyntet meg ut, vel vitende at om jeg ble stort lenger kunne jeg komme til skade for å si ting som ville sikre meg en lang omvei mot det såkalte målet.

[Om å være litt like allikevel.]

Han: Kan man gjøre sånn i Norge?

Jeg så på bordet Han pekte på. Gjestene som hadde sittet på bordet hadde spist sjømat, og nå lå det skjell og rekeskall utover hele bordet. Spisepinner, engangsbeger, risboller, og servietter like så. For å være et land med så sterk matkultur, blir jeg alltid like overrasket av hvordan spisetikette ikke akkurat står i fokus. En korkløs flaske som tidligere hadde inneholdt grønn te lå på bordet, og selv om flasken nok hadde vært tom da den ble lagt sånn, var det allikevel samlet seg en dam stor nok til å flyte bortover til matrestene på det dukløse bordet. Jeg tok albuene av vårt eget.

Tine: I grunn ikke. Muligens McDonalds, men da er det som regel ikke voksne mennesker heller.
Han: Tenkte meg det. Ikke i Japan heller.
Tine: Den tap av ansikt-greia?
Han: Det, og at det rett og slett er uhøflig.

[SemiKulturforskjell II.]

Forskjellen på å gi en gave i Vesten i forhold til Østen, er at vi håper mottakeren liker gaven, i motsetning til for eksempel i Japan, hvor de opplyser om at det er kjedelig gave de er i ferd med å gi bort. Jeg antar det er en viss logikk i det, som venninnen min sa, "Da blir de jo ikke skuffet om de ikke liker den. Jeg har allerede informert om at den er dårlig."

[SemiJenteprat.]

Barnebarnet til Reidar (fra nå av B.R.) og jeg satt på bar. Etter øl nummer tre snudde han seg mot meg og sa han hadde noe og fortelle. Ok, sa jeg, kjør på. Han svelget litt, kremtet, og sa:

B.R.: Jeg er homofil.
Tine: Bombe.
B.R.: Jammen... Ja?
Tine: Tro meg, den eneste jenta som ville prøvd seg på deg er kjæresten til Lamagutten, og hun tar alt som er født i vesten. Men, dette er egentlig helt fantastisk, for jeg har alltid ønsket meg en homo-venn!

Og etter det tok samtalen litt av. Jeg tror jeg ble mer glad enn han da han fortalte meg det, sant og si var jeg helt i hundre. Da han så reaksjonen min, ble han så beroliget at han like så greit erklærte oss for bestevenner for livet. Og så snakket vi om gutter, og jenter, og hvorfor gutter var det å foretrekke.

B.R.: Det er så utrolig mange usexy jenter i Asia. De er så tynne!
Tine: Hehe, ja, som 12-åringer! Gi barna kake!
B.R.: Jeg tror det er få ting som er en større turn-off for meg enn sånne jenter. For hver gang jeg ser en slik jente blir jeg liksom bare mer homo.

Og han har bodd i Asia i snart fem år, for å si det sånn.

[Om Barnebarnet til Reidar Bitch.]

Jeg fikk en ny venn på lørdag. Han var egentlig en venn av en venn, men etter at det ble klargjort at jeg var norsk, og hans besteforeldre like så, ble vi bestevenner. Han fortalte om hvordan bestemor hadde lært han en norsk barnesang med "underbukser" som refreng, og jeg fortalte at bestefaren hans nok het Reider og ikke engelske "Radar" (med søkelyder kort etterfulgt). Dette så han seg muligens enig i, men at Reidar hadde endret det tidligere etternavnet "Bitch" til noe annet, da han emigrerte til USA , det var ihvertfall grunn nok til at han sannsynligvis hadde fått den siste delen av navnet rett.

New York Pizza serverer Taichungs beste pizza, og fordi jeg bestiller derfra omtrent en gang i uken, slenger eieren alltids inn en boks kyllingvinger, pommes frites, eller noe annet inn i prisen, som fra før av ligger på omtrent leveringsgebyret i Norge (brus inkludert). På grunn av denne uskrevne dealen, pleier vi som regel å ha pizzakveldene hos meg, i dag intet unntak. Av de inviterte var også Barnebarnet til Reidar, og jeg rakk akkurat å nevne for pappa hans norske aner, før han selv hylte ut "Bergen power!"

Og jeg som trodde vi var venner.

En annen interessant ting å si om Barnebarnet til Reidar er forresten at han har en bror som drømmer om å bli politimann i Finland. Han er allerede godt på vei, vi snakker finsk-studier på andre året i Helsinki.

[Om å vente på noe godt.]

Det var fredag kveld, og som vanlig ble det markert med en bråte med japanere, Han Canadiske, og meg. De to sistnevnte var tidlige ute da vi, som vanlig (i følge noen, som et hint om at jeg ofte er sen), møttes på 7/11, men vi bestemte oss for å gå inn allikevel. Stamstedet vårt er ikke akkurat det du vil kalle lekkert, snarere tvert i mot. Det er vanskelig å finne, og renholdet er av den typen at om du mister noe på gulvet lar du det som regel bli liggende. Men, bortsett fra det, stedet duger jo så absolutt til sitt formål, og man blir jo vant til det meste. Det skal allikevel være sagt at det i hovedsak er det stamstedet vårt fordi prisene er lave, vi får gratis snacks (smak type lettsaltet pappkartong enn dog, men etter to kvelder, så går du faktisk selv og spør etter påfyll), og da taiwanesiske studenter flest ikke går ut i helgen, er det som regel tomt bortsett fra oss og enkelte lærere. Det kan dessuten være mulig at vi er der såpass mye fordi det er "kjøp to- få en gratis"-kveld hver kveld.

Etter en halvtime dumpet fem av jentene inn lettere andpustne, og kom med to hundre unnskyldninger som ble mindre og mindre sannsynlige for hver gang en av dem åpnet munnen. Til slutt ble det poengtert av Han Canadiske at denne gangen "var selv Tine punktlig nok til å rekke 7/11-møtet," etterfulgt av hånlig latter helt til noen sparket han hardt under bordet, som et hint om at den samme noen ikke ønsket at det skulle bli snakket om mer. Temaet ble hurtig endret til hva de hadde i posen. Han pekte på den overfylte posen, og hun som holdt den i hånden la den på bordet.

Japaner: Å, vi ble sultne på veien så vi kjøpte bare med oss noen småtterier.

Hun la posen på bordet og fisket opp syv sett med spisepinner, før hun spurte om vi var sultne også, det var mer enn nok til alle.

Tine: Litt, hva har du kjøpt?
Japaner: Hmm, litt forskjellig egentlig. Kylling-deler liksom.
Tine: Kylling-deler?
Japaner: Jepp, tunge, føtter, innvoller, rumpe... Du vet, den slags ting.
Tine: Fantastisk.

Man skal virkelig ikke snakke stygt om maten til andre, men noen ganger er det vanskeligere enn andre ganger. Jeg svelget derfor tungt flere ganger for ikke å spørre om hva som skjedde med vanlige chicken nuggets, da ser man ihvertfall ikke hva man egentlig spiser.