[Om å kunne hevde seg.]

Hun: Jeg har jobbet som modell det siste året, så det har blitt en del pendling mellom Milano og Paris og sånn.
Tine: Å ja. Jeg jobber på Hydro, men jeg bor i Taiwan da.

Av og til føles det jammen godt å kunne ha et ess i ermet.

[Om å være nattevakt.]

Fem over elve natt til lørdag kom det inn fire polakker på Hydro på Høvik. Ingen av dem kunne engelsk, men en av dem kunne nok norsk til å bestille cheeseburgere. Kvelden var kald, og etter en stund gikk de bort til Morten i kassen og bestilte kaffe også. Jeg smurte matpakker, radioen skurret noe som, hadde det bare vært en nyere radio, helt sikkert hadde vært NRK Mp3, men det var det ikke, og i stedet fylte den stedet med en salig blanding av Justin og noe enda uvisst. Ellers var det stille. Polakkene sa ikke stort, og Morten hadde nettopp fornærmet undertegnede meget ved å le unødvendig lenge da jeg fortalte at jeg følte jeg ofte hadde følelsen av å bli stemplet overdrevent Bærums-blond. Planen min var å tie lenge nok til at han skulle bli bekymret, da enkelte til stadighet hevder at at jeg snakker ganske mye når jeg først er i gang. Dette ville tatt omtrent fire minutter, og det hadde det nok også gjort, men før jeg rakk å komme så langt, hamret det kraftig på glassdisken til kasse 2. Jeg pekte fyren, viss var ansvarlig for ulyden, bort til den andre kassen, hvor Morten nå sto og gjorde ingenting. Bråkmakeren ristet på hodet, og maste på meg til jeg kom bort til kassen.

-Jeg skjønner faen meg ikke hvorfor dere gidder å servere slike polakkjævler som de i hjørnet der nede. Bare bråk og styr med dem alle sammen. Helvete heller, send dem hjem, sier nå jeg.

Jeg svarte ikke, men det virket ikke som at han lot merke til det heller. Istedet fulgte en lang bestilling om baguetter som skulle være grove-nei forresten, når han så på dem, så ville han ha fine allikevel. Og det skulle være på litt smør og mye majones, og tre osteskiver og to agurker, og kunne jeg begynne på en ny en, for den tomaten han ikke skulle ha hadde kommet borti skinken (han hadde bestilt ALT av "grønnsaksdill") og da jeg endelig var ferdig, så kom han på at det han i grunn ville ha bare var en enkelt grillpølse i brød. Så jeg la den opp, og slo det inn i.

-Femtitre kroner da. Det er med en halv liter drikke.
-JÆVLA HORE!
-Ehm... Unnskyld?

Morten så på meg og jeg så på han og ingen av oss skjønte egentlig hvor dette utbruddet skulle komme fra. Til tross for at kunden var unødvendig vanskelig så hadde ihvertfall vi holdt en ganske god tone med han. Og da han fikk sett ansiktene våre bare lo han kjempehøyt og pekte på en handsfree han hadde dinglende fra det ene øret.

-Er bare kameraten min som ikke er helt god.

Jeg ga han vekslepengene. Han ba oss gi dem til gutta i hjørnet, de var jo her for å ta pengene våre uansett. Og så fortalte han at vi bare måtte la pølsen ligge litt, "jeg må nemlig så jævlig drite." På vei til do mumlet han noe til Morten om dårlig service. Vi snakket ikke noe mer til han da han kom ut igjen.

Halv ett kom det inn to gutter som flørtet seg til fem sylteagurker på burgerne sine (det skal egentlig bare være to!). Da de gikk ut av butikken, påpekte Morten at det hadde vært litt av noen typer, noe jeg sa meg enig i. Så pågående for noen skarve sylteagurker som de bare kunne spurt om. Morten mente at sånn de hadde vært mot meg hadde vært barnemat i forhold til hvordan de hadde vært mot hverandre. To pakker kondomer hadde de også kjøpt.

Syv ravende fulle jenter svaiet inn på stasjonen rundt ett for å låne toalettet. Halvparten la an på Morten, resten la an på meg. Jeg tror det var mest av praktiske hensyn, det kan jo bli litt mye for en mann også.

Halv to spanderte en drita trønder kaffe og burgere på alle på stasjonen. Han la vekt på at han bare skulle ha selve burgeren og brødet på sin egen, og da jeg gjentok ordet "uten" noe senere, ropte han høyt

-Uten klær?

akkurat i det en noe eldre dame gikk forbi han på vei til brusskapet. Hun var tydelig sliten etter en lang biltur. Han fortalte henne at hun ikke var noe digg, så noe pulings i dag var det bare å glemme. Stilfullt.

Litt senere kom en dame i bikini, kort skinnskjørt, og nettingstrømper innom og så på CDer i halvannen time før hun forsvant ut til en dobbelt så gammel mann i en lekker BMW. Vi hadde besøk av "kule" femtiåringer som var ute med "gutta" og like gamle damer som skulle finne disse "gutta." Morten mumlet noe om at dette kanskje ikke var stedet å lete, men fikk lite medhold, annet enn fra meg.

Klokken ti på halv syv ble den første matpakken solgt. At det da bare var førti minutter igjen av vakten min var helt greit. Det er nemlig ikke bare polakker det kan være bråk og spetakkel med.

[SemiFasjonabelt.]

Bikbok har fått inn Palestina-skjerf med hjerter på- i pastellfarger.

Jeg klarer ikke å ta et standpunkt i Israel-Palestinakonflikten. Den er altfor komplisert og jeg vet for lite om det til at det skal være mulig for meg å gjøre, og noe sier meg at jeg ikke er alene om nettopp det. Derfor blir Palestinaskjerf som et moteklessplagg litt for dumt føler jeg.

[Om å være dårlig i jobben sin.]

Det er en ærlig sak at jeg kanskje ikke er havnet helt på rett hylle når det gjelder denne bensinstasjonbransjen jeg har forvillet meg inn i. Aldri har jeg tanket på en bil, jeg aner ikke hva "billig" bensin tilsvarer, og jeg klarer ikke en gang å late som om jeg vet hvilken olje du bør ha på bilen*. Det sier seg vel derfor selv at jeg kanskje ikke er så altfor dyktig til det jeg driver med. Allikevel, i dag tror jeg kanskje jeg hadde et av mine mest tilbakestående øyeblikk på Hydro.

Kunde: Hei, jeg bare lurte... Har dere en knipetang jeg kan låne?
Tine: Eh... Nei? Dette er jo ingen fødestue.
Kunde: ...
Tine: Var det noe mer?
Kunde: Vet du hva en knipetang er?
Tine: Å.

Jeg vet ikke hva jeg tenkte på, så vennligst ikke spør.

*men jeg er en kløpper på gjette om du kommer til å kjøpe kyllingbaguett uten majones, stor bacon-cheeseburger, eller en wiener i lompe. Ikke det at det er noen status egentlig.

[Om å ha fadderuke.]

Det er jo fadderuke for tiden, og jeg tenkte at til tross for at jeg nå går andre året mitt, så er det jo idé å melde seg på det. Møte litt nye folk, og aller helst kinesiskstudenter (det skal jo være så mange av oss). Så langt har den ene andre kinesiskstudenten på faddergruppen vår glimret med sitt fravær, men jeg har allikevel hatt det ganske så morsomt. I går for eksempel, så var det pub-til-pub runde. Jeg var i storform og snakket sikkert like mye til meg selv som alle som gadd å høre på da jeg sto i køen. Allikevel, jeg må innrømme at følgende samtale satte en demper på stemningen i sånn tre minutter:

Tilfeldig fyr i køen: Har du naturlig så rødt hår?
Tine: Det er... blondt?
Tilfeldig fyr: Jammen det er bra.
Tine: Å ja.
Tilfeldig fyr: Studerer du for noe da?
Tine: Kinesisk.
Tilfeldig fyr: Fêtt. Kung-fu og sånn.
Tine: Ikke akkurat. Men jeg må gå nå, cheers.
Tilfeldig fyr: Hadet da, Elefant-Jenta.

Og jeg var med et fly forbannet, og ga han mitt styggeste nå-ble-jeg-skikkelig-fornærmet-blikk, hvorpå han reagerte med å bare se totalt uforstående tilbake på meg. Jeg satte nesen i sky og travet rett tilbake til fadderbordet vårt for å snakke om det med det jeg antok ville være absolutt hundre prosent forstående faddergruppemedlemmer. Men de bare lo og sa "å ja, på grunn av den?" og pekte på kjedet jeg hadde rundt halsen, og da var det hele ikke så uhøflig lenger.

Merk anhenget på halskjedet her.

Dette er fadderne mine lengst til venstre, og han til høyre er han som skal studere serbisk fordi han skal bli politi (humre, humre).

Posers? Vi? Næsj.

En noe mer naturlig pose... visstnok.

Den hyggelige trønderen som mente at han var så vant til å snakke om seg selv fordi det var den eneste muligheten til å få hevdet seg i sin egen familie. Jeg sa jeg visst nøyaktig hva han mente. Og så hun som jeg ble så god venninne at alle trodde vi hadde kjent hverandre siden barneskolen, og ikke i en halvtime. Prima mennesker.

Til slutt, det beste av alt, hun som gjorde sønnen sin flau da hun sa hun skulle til universitetet for å dra på pub-til-pub runde (han skulle nemlig ikke selv).

----------------------------------------------

And this one goes out til Morten, som leser bloggen min, men som hittil har vært for lame til å kommentere. Han var tilfeldigvis på en faddergruppe med en venn av meg (men den vennen leser ikke bloggen min) og så glad jeg er i å snakke om meg, så er det jo klart vi ble stående å snakke en stund om akkurat det. Gjenkjent to dager på rad? Det er nesten så jeg må begynne å ta betalt for dette kjenner jeg...

[Om å bli gjenkjent.]

Jeg tror alle som noen gang begynner å skrive en så utleverende tekst som det en blogg kan være, ønsker å bli lagt merke til, i større eller mindre grad. Jeg er selvfølgelig intet unntak, og det er kanskje ingen hemmelighet heller.

I dag tror jeg kanskje var Hydro på Høviks travleste dag hittil i år. Jeg løp bokstavelig talt hull i de allerede tynnsålede made-in-Taiwan converse-skoene mine, og det gikk surr i både pølser og vafler og baguetter og det som verre var. Det var kø til nesten utenfor døren store deler av tiden, kaffemaskinen var i ustand, vi var gått tomme for salsa (midt i en kampanje for diverse salsa-wraps!) og den ene kassen var konstant i ustand. Dette resulterte selvsagt i sure kunder, en meget uheldig kombinasjon med at vi i tillegg hadde vi en ny jente på opplæring, og en annen dame på jobb som jeg er for redd for til at jeg tør spørre henne om noe. Dette til tross, det var i grunn litt synd at sjefen ikke var der, for i dag har jeg ihvertfall jobbet meg opp to lønnstrinn, om ikke mer (det skal her være sagt at jeg er lønnet lavest på hele stasjonen, uten at det nødvendigvis betyr at de andre tjener spesielt bra de heller). Midt opp i dette her, så kom det to personer inn og kjøpte en Japp, en Snickers, og en pose Twist. Hele dagen hadde vært så surrealistisk med hensyn til at alt som hadde kunnet gått galt faktisk hadde gått galt at jeg ikke reagerte med en gang på at slikt sjeldent skjer to dager i samme uke. Da jeg endelig gjorde det måtte jeg sjekke atter en gang.

Det var sant.

Og da sa jeg selvfølgelig, "Japp, det var Snickers og Twist," slik jeg har lagt meg for vane å si i det siste.

Og så sa de, at det, det visste de. For de var Karoline (ja, som i Karoline som forstår) og Kristoffer som var navnebroren til broren min, og de leste bloggen min hver dag, og at de hadde vært på Hydroen min en gang før, men at jeg ikke hadde vært der da, og da ble jeg så satt ut at jeg ikke en gang HUSKET prisen på twist, så jeg måtte løpe for å sjekke (den slags tar seg ikke ut, sånn egentlig, men igjen, jeg ligger jo nederst på lønningslisten). Og de var fra Kongsvinger og skulle bare inn for å si hei, og jeg sa (eller prøvde ihvertfall å si, men jeg ble jo litt satt ut) at det var kulest i verden, og så sa de takk for kaffen de fikk, og så dro de og jeg ble stående igjen og var kjempekry helt til kunden i kassen kremtet over at han enda ikke hadde fått hverken vekslepenger eller kyllingsalsa-wrappen, og da kom jeg på at jeg fortsatt bare jobbet på Hydro på Høvik, og da kom jeg meg ganske fort ned på jorden igjen, for å si det sånn.

På veien hjem regnet det også.

[Om å være på fest edru.]

Jeg skulle egentlig på jobb syv om morgenen dagen etter, men så tenkte jeg at jeg kunne ihvertfall ta turen innom allikevel:

Hun: Hvor har du schøpt de buksene?
Tine: Taiwan.
Hun: Å ja. De var litt fine egentlig.
Tine: Takk.
Hun: Menneh... Hvor i Thailand da egentlig?
Tine: Taiwan?
Hun: Ja, hvor er det?
Tine: Om dette liksom er Kina, så ligger det sånn... der.
Hun: Å ja. Hvordan blir det da?
Tine: Nord for Filippinene og sør for Japan og Korea, sånn omtrent?
Hun: DET vet jeg hvor er! For atte, jeg var sånn litt på dealern med en fyr som flyttet til Filippinene. Danser. Og litt sanger. Fryktelig travel han da, vettu. Han ligner forresten litt på han fyren som sitter der borte, men ikke helt, for han der borte ligner litt på en annen jeg holdt på litt med også. Han såret meg fryktelig, og han der ligner sånn, hva synes du jeg skal gjøre med det? Du skjønner hva jeg mener?

Det var da det slo meg at det kanskje hadde vært best om jeg hadde blitt hjemme.

[Om å ha en once in a lifetime opplevelse.]

Så har det endelig skjedd, det som jeg har gått og gledet og håpet på helt siden første dag på Hydro. Vi har vært nærme mange ganger, men, ja, så skjedde det faktisk. Jeg gliser av det fortsatt, enda det er hele syv timer siden det skjedde (hva er det jeg sier, det var et kick nok for en hel uke!).

I dag kom det en mann inn på Hydro og kjøpte sjokoladekombinasjonen som gjorde at jeg kunne blidt utbryte:

Japp, det var snickers og twist.

For kult. Ja, det synes jeg da virkelig.

[SemiKontrast.]

Søster og jeg har vært på besøk hos besteforeldrene mine i Måndalen, like ved Åndalsnes. Det er ganske anderledes fra Taichung, det er ihvertfall sikkert, men alt har sin sjarm, og vi har hatt noen ganske så deilige dager, (til tross) for episoder som dette:

Tine: Au. Jeg er så mett det gjør vondt.
Farmor: Ta en brødskive til.
Tine: Farmor, jeg har spist seks brødskiver.
Farmor: Ta en til, og så spiser vi kake om en time.

Og så reiste hun seg opp og skar like så godt opp fire skiver til med samme.

Innimellom spisingen (det er i grunn det jeg i all hovedsak gjør der oppe) har jeg fått gå amokk i en klesbutikk som resulterte i en haug tilsvarende en hel Amerika-koffert (dette er faktisk ingen overdrivelse, snarere tvert imot), jeg har spist kaker, jeg har klappet en sau, jeg har spist middag klokken to... og klokken åtte, jeg har vært på hyttetur, jeg har spist boller, jeg sett masse hester, jeg har takket nei til is, men blitt fóret det allikevel, løst kryssord, og jeg har gått ganske mye i fjellet.

[SemiLykkelig.]

Det er mange grunner til at livet mitt ganske enkelt er fantastisk i disse dager. Akkurat nå sitter jeg for eksempel ute og worker tænen. Det er kjempevarmt og kjempedeilig, og de som har sittet hjemme og klaget over dårlig vær i sommer, de er noen whinere, for den siste uken i Norge har i grunn ikke vært så ille. Og litt solings, det kan jeg gjøre med god samvittighet, jeg har nemlig jobbet mine åtte timer på Hydro for i dag og føler meg absolutt velfortjent til en klapp på skulderen. Jeg begynte seks. En annen grunn til at livet er skjønt er at jeg skal hoste vinkveld i aften, og det blir stas, for av de inviterte er de mange jeg ikke har sett siden jeg var hjemme i kinesisk nyttår. Det er også deilig å vite at Kristoffer er blitt armyboy og trives mer enn noen annen. At jeg ikke kommer til å være hjemme første gang han drar hjem på perm, det er desto deiligere tanke.

Men det beste av alt, det er at jeg får dra ned til Taiwan igjen! Jeg får godkjent et halvt år utenlandsstudier til av Universitet i Oslo! Å få godkjent kinesiskstudier i Kina var noe av det vanskeligste som man kunne få til, men med en gang jeg troppet opp på Blindern, da var alt i orden. Jeg er meget fornøyd, og turen går nedover igjen sånn rundt 15 september. Denne gangen blir det til januar, og så flytter jeg hjem for godt for å fortsette kinesiskstudiene mine i Oslo. Livet mitt har liksom en egen tendens til å ordne seg selv føler jeg, og på slike dager som dette her, da må man jo nesten bare lene seg tilbake og nyte akkurat det.

Sånn for å feire det hele, så kan vi jo slenge inn bildet av da Koffe fant frem bildet av den såkalte "SemiFamilien" min, som hadde bodd i huset hans før, noe jeg selvsagt satte stor pris på.

[Om å komme fra Bærum.]

Vi snakket om studenthybler:

Bærumsvenninne: Egentlig så hadde jeg tenkt til å søke om sånn studenthybel.
Tine: Mhm?
Bærumsvenninne: Men så snakket jeg med en bekjent av meg som hadde gjort det, og hun sa det var innmari lite fresht. Ikke pusset opp på tretti år liksom, og da tenkte jeg at da får jeg heller betale litt mer i måneden for en ordentlig leilighet. Jeg er glad i parketten min, jeg ass.

Hovne og fine? Aner ikke hvor du tar det fra, jeg.

[SemiLivsoppdatering.]

Jeg har ingen klær. Nada. Jeg er faktisk så klesløs for tiden at om jeg for eksempel søler te på meg selv, skifter, og så søler igjen, så er pysjbukser (greit, eller prinsessekjolen) det eneste resterende alternativet. Det vil si, om de ikke også er til vask allerede da, noe sannsynnligheten er ganske stor for, kjenner jeg meg selv rett. Og slik kommer det til å være til januar, sånn omtrent. Hvorfor? Fordi jeg har flyttet hjem til Norge, og flyttelasset ikke kommer før det. Delte følelser? Ja. Veldig. Taiwan er jo noe det er vanskelig å få gjort fra seg, noe siste "impulsår" er et bevis for.

Allikevel, nå er det blitt bestemt, og interessant vil det bli, for Asia blir fort en livsstil for den som bor der, og når man deretter flytter rett til Volda, da kan litt av hvert skje. Jeg drar allerede om syv dager til Vestlandet, for å studere mediekunnskap et år.

Sånn kan det gå. De siste fem årene har jeg gått på fem ulike skoler, nå står en ny for tur. For at jeg lettere skal komme overens med de andre barna har modern gitt meg en microbølgovn. "Micropop hos meg i kveld," lism. Personlig mente jeg at Power Rangers-drakten nok ville vært en bedre hit, og foreslo at hun i stedet fikk den sendt med illpost hjem, men når man plutselig er blitt fattig student, da må man jo nesten si ja til alt som er gratis.

Fra spøk til alvor, jeg antar det jeg prøver å si er at det hele har virkelig ikke gått opp for meg enda.