[Om å bli lurt.]

Det slo meg i dag at det kanskje er noe i Postgirobyggets "Lei av å bli lurt."

Amerikaner: Å Tine, så brun du er. Har du vært ute å reist eller?
Tine: Bare vært i regn den siste måneden før jeg kom tilbake. Men, jeg har gått til skolen et par ganger denne uken, og det pleier jo å hjelpe litt.
Amerikaner: Ja, det er jo klart, men det er jo imponerende allikevel.

Jeg var så hjertens enig. Og så tenkte jeg for meg selv at det hadde nok ingenting å gjøre med de tre lagene med selvbruningskrem, mørk shimmering-krem, foundation, litt for mørkt pudder, solpudder, og så det mørke shimmeringslaget på toppen jeg hadde brukt de siste to timene på å legge. *Host*

Men alt kommer jo for en dag. Om ikke dette kan kalles hasteforfall, så vet ikke jeg.

[Om den egentlige grunnen til ikke å tråkke på plenen.]

Ja, det stemmer, du leste riktig.

Jeg har i grunn ikke noe mer å legge til.
__________________________________________

Eller jo, forresten. Gå hit og gjør din plikt.

[SemiKul.]

I dag begynte skolen igjen etter ferien, og med fare for å falle noen titalls trinn på den sosiale rangstigen, det kan umulig være mange som gleder seg så mye som meg til skolestart. Spenningen var faktisk så stor at jeg ikke fikk sove før klokken var over fem, noe som var litt upraktisk, da jeg skulle opp halv syv. Allikevel var det litt greit også, jeg rakk å se nesten ferdig alle Scrubsepisodene, nå har jeg bare tolv igjen av siste sesong (hulk!). Og spenningen med god grunn. Jeg var nemlig på førskolestart/månefestivalgrillings på søndag, hvor det var en del nye mennesker som jeg ikke hadde møtt før. Av de som stakk seg ut mest (det være seg med unntak av han japanske som ser ut som et lykketroll--bilde kommer, og han andre som drakk en hel flaske fra en viss Mr. Daniels på styrten og ble knallgod med rockering) er å nevne en amerikaner, som jeg i god Scrubs- ånd velger å kalle JD, da det var en slik type han var. Første møte gikk som følger.

JD: Hei, jeg heter "JD." Du er ny?
Tine: Nei, jeg har bare ikke vært på skolen i sommer. Jeg heter Tine.
JD: Å Emm Ge. Tine? TINE? Du er Tine!
Tine: Ehm... Ja?
JD: Du er jo kjent!
Tine: Å, du vet, kanskje en smule. (Beskjeden falsk hoste her.)
JD: Nei, men jeg mener- du er Tine! Jeg har hatt alle dine gamle lærere i sommer skjønner du. Jeg vet alt om deg allerede.
Tine: Ja?
JD: Vi kommer nok til å bli bestevenner.
Tine: Jeg kan nesten ikke vente.
JD: Alt annet er bare å glemme. Du skal få en hugzy* med en gang.
Tine: Strålende.

*Jeg var solgt. Han visste til og med at jeg det er det jeg elsker mest med JD i Scrubs. Å Emm Ge liksom.

Hva kan jeg si? Dere vet jo hvor lett jeg faller for smiger. Og ettersom kvelden utartet seg, hvor jeg blant annet fikk lurt han til å spise atten av moren til Lærer Qings syltete plommer for å sjekke hvordan fordøyelsessystemet reagerte på det, tror jeg faktisk vi kan bli bestevenner. Vi har studert kinesisk like lenge, men jeg er best, og da er jo alt ganske satt for at vi kan ble nettopp det.

Så over til i dag altså. Jeg har fire skoletimer hver dag, à to sett klasser. I den ene timen er det en hyggelig, men også ganske kjedelig fyr jeg kjenner fra før av. Jeg kom til skade for å la hans kone overhøre at jeg dro i babyshoweren deres bare for kakenes skyld, og siden har forholdet vårt vært litt anstrengt, men det bedret seg iallefall litt da jeg kjøpte en enorm Tussi til dem da datteren ble født en stund senere. Ellers er det to franskmenn (eller en sveitser og en franskmann) som kan så lite engelsk at vi må snakke kinesisk for at de skal skjønne noe, og meg. La oss summere fort, sånn for ordens skyld: Tre gutter og meg. Og klassen var i det hele tatt veldig ålreit, til læreren begynte å spørre meg ut om sommeren min. Jeg skulle akkurat til å legge ut om Japan og Thailand, da dette skjedde:

Lærer: Så... Over til noe viktig. Har du funnet deg noen kjæreste enda?
Tine: Nei.
Lærer: Ikke en eneste?
Tine: Nei! Tenk på det!

Og før jeg visste ordet av det skjedde det fatale. Jeg har enda ikke bestemt om det skyldes at jeg tar flest timer på hele språksenteret, stress, søvnmangel, eller all of the above, men bare følg godt med på hva jeg fortsatte med:

Tine: Og det er bare å spre ordet, for det er nå eller aldri, ikke sant?

Det stemmer. Jeg var desperat selv før jeg hadde testet hvor landet lå.
Å Emm Ge.

[Om å ikke dra så altfor langt for å møte andre kulturer.]

Bare en liten Hydro-historie til, og så skal jeg gi meg.

En av de faste ansatte hadde nettopp kommet fra ferie.
Tine: Ååå! Så hyggelig å se deg igjen! Har du hatt en fin sommer?
Fast Ansatt: Ja, veldig.
Tine: Hva har du gjort?
Fast Ansatt: Nei, vi tenkte å gjøre noe litt anderledes i år da...
Tine: Å ja? Hva da?
Fast Ansatt: ...Så vi solgte campingvognen og kjøpte oss bobil i stedet.
Tine: Jeg forstår.
Fast Ansatt: Ja, veldig anderledes altså, men en veldig morsom opplevelse.

[Om falske rykter.]

Jeg var midt i en heftig bursdagsfeiring da jeg møtte på det kasakhstanske paret.

Tine: Så, Kasakhstan, ja? Interessant. Familien min trodde en periode vi skulle flytte dit, men det ble ikke noe av.
Hun: Kult. Du vet ikke hvilken by dere skulle til?
Tine: Nei, dessverre, det gikk aldri så langt.
Han: Har du sett Borat?
Tine: Ja, han er en...
Han: Jeg hater Borat. Det er ikke sant noe av det han sier. Han burde fått juling den forbannede jævelen. Er det en film jeg skulle fått av plakaten så er det den! Han som lagde den burde spise alle plakatene!
Tine: Ehm.. ja. Hyggelig å møte dere, men jeg må videre, tror jeg...

Snakket ikke noe særlig mer med dem resten av kvelden, men den korte samtalen gjorde allikevel at jeg kom på en ting jeg kanskje har glemt å fortelle om. Det var nemlig en periode det gikk et falskt rykte innad i familien vår (og etterhvert utad også) om at vi skulle flytte til Kasakhstan.

Det begynte sånn helt i starten da jeg var i Norge på ferie i vinter. Vi snakket om hva pappa skulle gjøre når han ble ferdig med prosjektet i Taiwan, og plutselig utbryter en med ansenitet (sannsynligvis modern, men dette blir benektet for selv den dag i dag) at han har fått tilbud om å ta over en stilling i Kasakhstan, hvor hans tidligere sjef nå jobber. Det har også vært snakk om Madrid, men både modern og jeg var i grunn mest for Kasakhstan. Hun, fordi det er noe helt nytt og sært som er så langt unna normalen i den retningen hun kan komme på i farten. Jeg, fordi jeg er gammel nok til at det kun hadde blitt i ferie, og hvor kult hadde det ikke vært å kunne si "Å ja, familien min har det bra, de bare er i Kasakhstan de neste to årene," når folk lurte på hvordan det gikk med dem. For ikke å snakke om hvor flinke Benedicte og Alexander hadde blitt i russisk. *Host* Og ja, Madrid hadde nok vært fint, og hyggelig og alt det der, men jeg tror at etter Taiwan hadde det kanskje blitt litt for lett, kjenner jeg mine foreldre rett.

Det bør nevnes at dette var i samme tidsperiode som Borat gikk for fullt på kino i Norge. Alle hadde hørt om Kasakhstan, og hadde sine meninger om hvilken standard landet lå på, og det trengs derfor ikke sies at ryktet om hvor vi skulle flytte spredde seg veldig fort. Da jeg forlot Norge fem uker senere følte jeg at til og med flyvertene visste det (det kan forøvrig også godt ha vært innbilning). Etter at jeg hadde kommet meg i gang med skolen igjen, satt pappa og jeg en dag og spiste middag, og jeg spurte hvordan det gikk med Kasakhstan-greiene. Pappa ga meg et totalt uforstående blikk. Jeg gliste stort tilbake. Det så ikke som om det hjalp noe videre og til slutt måtte jeg spørre han rett ut, i detalj.

Da jeg var ferdig lo pappa ganske mye før han sa at dette han ikke hørt om i det hele tatt. DNV hadde bydd på et prosjekt i Madrid, men ikke fått det, og Kasakhstan som neste tilholdssted for familien vår hadde alltid vært en vits på kontoret hans, da Taiwan tydeligvis også har fått rykte på seg å være noe... enkelt.

Nedsig.

[Om å reise tilbake II.]

Da var jeg endelig tilbake i mitt elskede Taiwan igjen. Og turen gikk forøvrig greit, tatt i betraktning at det alltid skjer noe rart når jeg først skal på tur. Vi kan begynne med at den tingen man skal vri for å stille klokken bare falt ut, noe jeg i senere tid har skjønt at må jeg må ha oppdaget 23 minutter etter at det faktisk skjedde. At jeg kan være så trygg på at det skjedde så mange minutter senere, er fordi det var da jeg heseblesende ankom innsjekking, aller sist. Jeg dro en "fasjonabelt sen-"vits med besetningen i det jeg satte meg, noe som ikke falt helt i god jord. Oppriktig talt, de kunne da i det minste latt som om det var morsomt.

Jeg hadde den ære av å bli plassert midt i hjertet av den store mormonergruppen som var på vei til London for å finne feiltroende. Humøret var det ingenting å si på, og de var dessuten inkluderende som bare misjonærer på misjonstur kan være. For eksempel, så lærte de meg en salmelek, som gikk ut på at man skulle holde en normal samtale gående, men hver gang noen kom til skade for å bruke et uttrykk fra en salme, skulle man synge den. Som en venn av meg sa, British Airways har alltid skrytt av sitt inflight-entertainment, men denne gangen overgikk de virkelig seg selv.

Med nærmere ettertanke er det i grunn greit at jeg reiste alene videre.

[Om å vente for lenge.]

Jeg er veldig for at barn skal få være barn, men man skal ikke glemme at i disse dager, da blir barn også veldig fort voksne, uansett hvor mye du vil beskytte dem mot hvordan verden egentlig er.
Tine: Benedicte, det er på tide at du og jeg tar oss en prat, nå som du er blitt så stor.
Benedicte: Å ja?
Tine: Mhm, dette er en del av livet, og det er ikke alt som blir gått ordentlig igjennomgått på skolen og sånn, føler jeg.
Benedicte: Nei vel.
Tine: Før jeg begynner, la meg poengtere at det er helt normalt, og om det er noe du lurer på så er det bare å komme til meg. Det er ingen dumme spørsmål, og det er viktigere at du forstår, i stedet for å bare gjette deg til det, eller tro på noe en venn forteller deg. Jeg vil jo ikke at du skal bli lurt eller misbrukt av noen du ikke kjenner så godt.
Benedicte: Hallo, jeg vet faktisk det du prøver å fortelle meg. Vi trenger ikke snakke om det.
Tine: Nja, det er jeg ikke helt sikker på. Eller, det er jo ikke helt nytt. Han vennen til Kristoffer, han med tre eldre søstre, snakket litt med deg om det for noen år siden, men det begynner jo å bli en stund siden.
Benedicte: Hva er det du prøver å si.
Tine: Jo, altså, det er et ord, og følg godt med. Ansenitet. Og tro meg, denne delen av barndommen har du surfet lett igjennom, men nå går det faktisk bare en vei. D er faktisk blitt tolv, og det er på tide å face realitetene.
Benedicte: Den samtalen husker jeg faktisk. Han sa han hadde all respekt til meg som er yngst, jeg sa det samme til han, og deretter advarte han at om noen noen gang skulle ta det opp, skulle jeg bare gi et klart og høflig nei, for å så komme meg bort fra stedet så fort som mulig.

Og så gikk hun.

[SemiAmbesiøs.]

Det er en kjent sak at i området jeg kommer fra er det ikke sosialt godtatt å ikke å ha høye ambisjoner. Litt sånn satt på spissen, det er ingen som skal bli lege, men kirurg, man blir ikke jurist, men advokat, og da gjerne helst dommer, og så videre. Det var derfor en ganske overraskende samtale jeg hadde med den nyansatte syttenåringen på Hydro.

Ungutt: Nei, jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre videre jeg, ass.
Tine: Du trenger ikke mase med det forløpig da, du har jo fortsatt en liten stund igjen før du må ta det valget uansett.
Ungutt: Nei, du skjønner ikke, jeg har i grunn bestemt meg sånn egentlig. Jeg tenkte sånn, bilselger eller noe sånt noe. Trenger jo ikke mer enn en liten leilighet når jeg er voksen liksom.
Tine: Jaha?
Ungutt: Drømmen er å få et adskilt soverom fra stuen, men det tar jeg litt etterhvert.
Tine: Til du får barn da kanskje?
Ungutt: Å nei! For all del, de kan jo bo hos moren!
Tine: ...

[Om å ha siste helg i Norge på ganske lenge.]

Denne helgen har

vært i bursdag for han her

hvor hun møtte blant annet disse menneskene (Jørn til venstre).

T-skjorter med trykk er helt klart i vinden, og jeg troppet selvfølgelig opp med min egen "Life is too short to date ugly people" (sorry det dårlige bildet, men det var det eneste hvor du ser det sånn noenlunde).

Og bare så det er sagt, dere som syntes det var sååå hysterisk festlig å fortelle meg at nesen min var blitt dobbelt så stor, ikke så rent lite blå, og at mitt pene ansikt ikke kom til å bli det samme igjen før etter minst to neseoperasjoner, det var virkelig ikke morsomt. Men den har faktisk hovnet opp... litt, og det gjør ganske vondt fortsatt, så min bekymring var ikke ubegrunnet. Det må sies at jeg har arvet en bulk på nesen min fra før av, så det ser i grunn bare ut som om den har blitt mer fremtredende, jeg vil anta det er slikt som kommer med alderdommen før eller siden, så jeg skal ikke klage. Helgens note2self er uansett definitivt å ikke leke sandwich med to gutter som er både større og sterkere enn deg når de ikke har lyst selv.

[Om hvor langt det faktisk har gått.]

I går satt jeg som jeg pleier i lunsjpausen på Hydro og leste Dagbladet. Som vanlig begynte jeg bakerst, sånn for å lese Nemi og hva som er trendy (selvfølgelig på bokfronten og sånn *host*), da det plutselig var et to-siders oppslag om en fyr jeg mente jeg kjente. Min første innskytelse var jo å dra opp mobilen og lete nedover kontaktlisten min for å ringe vedkommende.

Det tok meg faktisk et helt minutt å innse at jeg i grunn ikke kjente han i det hele tatt.

Gratulerer med bokutgivelse, Esquil. Den var så absolutt velfortjent.

[Mitt Hydro-Øyblikk.]

Jeg liker å tenke at det er et Hydro-Øyeblikk for oss alle. Da jeg jobber med mennesker, føler jeg for øvrig at jeg har taushetsplikt, på lik linje med andre "menneskeyrker" som leger, lærer, og helsesøstre, men jeg føler dette er unntakene. So, with no further ado, her er noen av mine virkelig gode, tidligere nominasjoner til toppen av pallen:

• Karoline og Kristoffer kommer inn og kjøper Japp, Snickers, og Twist. Pause her, jeg må bare le ferdig.
• Da Sigurd lurte meg til å tro han hadde dratt på byen iført Hydro-uniformen sin. Denne er jeg forresten fortsatt i tvil om bare var tull.
• Det er ikke å stikke under en stol at det blir solgt en del... tvilsom musikk på Hydro. Allikevel, jeg tror at selv sjefen min, som mener at det ikke finnes en ting som ikke kan bli solgt, bare dårlige selgere, hadde gitt opp Eurovision Song Contest 2004.
• Vi kommer ikke utenom da Victoria lagde atten roastbeefbaguetter i fjor sommer. Dette er så legendarisk at det blir ledd av selv den dag i dag, enda det er hele tre måneder siden hun sluttet. Dette er også dagen hun skylte en pølse i vasken. En god dag, med andre ord. Victoria er et fremragende menneske, og bare så det er sagt, alt jeg har lært på Hydro, har jeg ikke lært av henne.
  
• Min første kondomkunde. Ingen videre utdypning nødvendig egentlig.

Alle gode på hvert sitt vis, og det gjør det hele liksom verdt det, føler jeg. Men det er jo også sånn at det ikke alltid har handlet om meg, og det er jo jeg som kjent svært opptatt av. Det gjorde det derimot i dag, for i morges kom det tyve vaskeekte kinesere inn på Hydro. Jeg var i sjokk, og maste at noen andre skulle ta kassen, så jeg kunne gå og snakke med dem. Og etter tre minutters iherdig masing til, kunne jeg spankulere bort og spørre selvsikkert, på flytende mandarin, om de var kinesere (noe jeg visste de var, jeg hadde jo hørt dem!). Og ganske riktig. Tyve asiatiske ansikter snudde seg helt på likt og gispet høyt, og da fikk jeg med ett kjempepresentasjonsangst og glemte nesten til og med det kinesiske navnet mitt (Ti-Na). Men det var veldig interesserte i å vite hva dette var for noe, og da roet det hele seg ganske fort. Oh my god, liksom. Og vi snakket lenge, litt pølser, enda mindre om Taiwan, men mye om Norge, og da spesielt den vakre lille "landsbyen" Bergen (deres ord, ikke mine), og så bekreftet de atter en gang det jeg har hatt mistanke om lenge, jeg burde tatt meg en tur til Beijing. Deretter dro de videre, og jeg hadde en puls på omtrent 257. En annen kunde kom bort og lurte på om det var japansk jeg hadde snakket, og da jeg forklarte det hele ble hun like oppstemt som jeg av alt, for hun var veldig interessert i Asia selv også.

Den påfølgende timen var det veldig stille blant kollegene mine og meg. De hadde nemlig trodd at jeg egentlig hadde vært en sånn "fjasejente" som bare hadde hatt det gøy i utlandet en stund. Jeg har en lei mistanke om at de ikke har hatt noen tiltro til meg, før akkurat i dag.

Jeg tror ikke hjertet mitt har roet seg ned helt enda. Phew...

[SemiKulturell.]

På fredag måtte jeg sende melding om at jeg kom forsent til bursdagen jeg skulle i, fordi jeg skulle i kinesisk opera.

Her er hun (han) i den peneste kjolen (høyre).

Og her er den tøffe fyren i turtlekostymet (grønt helt forrest).

Og her, fra venstre, er OL-kjendisen fra Kina jeg bare tilfeldigvis møtte på utenfor, og mammas kollega. Meg i midten forresten.

[Om å vokse opp med fokus på de indre verdier.]

Vi hadde hatt den samme sedvanlige middagen som vi har hatt de siste ukene, Grete Roede hadde fått navnet sitt nevnt fem ganger, Benedicte, som ikke satt ved matbordet, to ganger. Det er rart hva du blir vant til, dette er altså blitt en av dem. Ingen av oss reagerte det minste da modern veide kjøttdeig, og informerte oss om hvor mange kalorier det var i et blomkålhode. Vi visste at det kom, vi trengte ikke engang spørre. Slankeprat er det ikke, vi har jo et sunt forhold til kosthold. Dette handler mer om en sunn livsstil. Da vi var ferdige med å spise, sminket jeg Benedicte som skulle i bursdag, og Alexander gikk for å trene. Modern ryddet bordet, og gikk så for å dra på seg joggedressen. Benedicte dro, og modern ordnet seg videre, hun skulle nemlig på det ukentlige Grethe Roede-Møtet.

En drøy timere senere satt jeg nede i kjellerstuen og så på tv. Modern sto i joggedressen som matchet strikken i håret, joggeskoene, og ytterjakken (utseende er jo det viktigste når man skal på slike steder). Dagens trimmerker skulle brukes på sykling, og hun innrømmet at hun var noe bekymret over at hjelmen ikke matchet noe annet enn sykkelen og sykkellåsen, men vi kom til en felles enighet om at det nok skulle gå greit, det var jo ikke som at det skulle være med inn.

I det hun skulle dra kom hun på at det var høst og at hun ikke hadde lykt. Det ville nok bli mørkt før hun kom frem. Men, men, da ordnet det seg med disse tidligere nevnte fargekræsjene ihvertfall.

Det er kanskje ikke så rart at jeg er så jålete som jeg er blitt.

[SemiNorske.]

På torsdag var jeg og Taipeivenninnene mine på byen. Og nå kan jeg bare skuffe deg med en gang, det var ikke mer eksotisk enn at de kom helt fra rett bak slottet og fra Stabekk for å møte meg, jeg kjenner dem jo i all hovedsak fordi vi var nordmenn i Taiwan sammen. Vi hadde snakket lenge om å møtes, sist gang det hadde skjedd var i Taipei i mai, og det begynner jo å bli lenge siden, både i tid og rom. Behovet for å faktisk kunne snakke om Taiwan hadde virkelig meldt seg, ihvertfall for An-Magritt og meg selv, vi er jo ikke like eksotiske som Marianne, og vi har etterhvert blitt ganske innforstått med at det norske folk nok synes det er best om vi lar være. Jeg antar det blir for sært å kunne forklare, og det er jo alltid de som får høre historiene igjen. Og igjen. Og igjen. Og det er (forståelig nok) ikke så veldig kult, har jeg hørt. Marianne derimot, vårt taiwanesiske innskudd i trioen (selv om hun nok er den norskeste av oss alle), skjønner ikke helt hva vi snakker om på dette området, men vi har konkludert med at det nok har alt med utseende å gjøre. Vi "nordmenn" skal jo ikke tro vi er noe.

Så da dro vi, for å kunne dele om Taiwan-Livet Etter. Vi snakket om savn av 方便, eller det at ting er "praktisk." At det ikke er noe gøy å ta bussen når det ikke er ihvertfall to stykker som rykker i setet fordi du vet de egentlig vil snakke med deg, men at de er for sjenerte til å spørre. Det å bli latt merke til, med andre ord, uten at du med en gang vet at vedkommende som snøvler enstavelsesordene foran deg, har fått i seg tre halvlitere for mye, og at det nettopp er du har fått den noe tvilsomme æren av å være Siste Mulighet før han tar kvelden. Det er få ting som tenner en jente mer enn at du vet Han har tatt på seg fire sett med ølbriller før han skal snakke med deg. Dette skjer ikke på Taiwan, asiatere er jo faktisk flaue når de er beruset, noe en del mennesker på denne siden av kloden kanskje burde lære av. Vi savnet menneskene vi møtte, som vi på grunn av den umennesklige avstanden visste at vi nok ikke kom til å se igjen på lenge, om noen gang, og at ingen kom bort og kløp oss i huden og sa at sånn ville de også se ut (ikke døm, man kan bli lei av det ganske fort, men det er en selvtillitsboost i den grå hverdagen, uansett hvor fargerik den enn kan være i Taiwan), og om stekte nudler, som er kanskje det jeg savner mest når jeg er hjemme. Men viktigst av alt, så snakket vi om hvor rar det var å vite at uansett hvem du møter, så blir det med samme holdning som deg selv, at de er dine gode venner til det motsatte er bevist. Det beste med å være utlending i Taiwan er jo nemlig det at det er så mange som heller ikke har familie og venner der at vi alle er på en konstant søken etter nye, og det gjør jo at det er veldig hyggelig uansett hvem du møter. Og det er jo noe å tenke på.

[Om å endre seg i militæret.]

Jeg hadde aldri i mitt liv trodd jeg skulle høre min bror Kristoffer Venås begynne en setning med følgende:

-Og hver gang når vi synger "Alle Fugler..."

Det ble stumt rundt middagsbordet.