Slutt.Jeg synes det er rart å fortelle om det, for Taiwan er forsatt bare et sted langt langt borte som jeg ikke helt skjønner at jeg har bodd så lenge i. Det var som en ferie, bare over tre år, men allikevel, så er det også det tøffeste jeg har vært gjennom. Tøft som i vanskelig. Når det er sagt, det verste var å flytte fra, for nå var det definitivt endelig.
De siste dagene var veldig travle, altfor mye å gjøre, og allikevel ikke tid til noe. Det tror jeg var bra, for det var vanskelig nok å forstå at det var den siste uken allerede, og jeg ble svimmel av å tenke på det. Været forandret seg fra beinkaldt til 28 pluss på søndagen, og det lovet bra for resten av uken. Selv stresset jeg med å få solgt siste møbelrester og innspurt på leksefronten. Nettene ble ikke lenger tilbragt under tre lag med dyner, men det burde det kanskje, for det var valg i landet, og valgbiler med høytalere på taket kjørte i den ellers så stille gaten min til to på natten, med musikk og valgtaler og karaokemaskiner med syngejenter i miniskjørt spillende så høyt at samtlige bilalarmer gikk av. Jeg tenkte for meg selv at om jeg hadde vært taiwaneser ville jeg nok stemt på alle andre enn nettopp han de reklamerte for.
Vi holdt atter en avskjedsmiddag for hverandre og drakk siste "fredagspils på en helt vanlig mandag" (en tradisjon som utsprang etter at vi markerte Quito, hovedstaden i Ecuadors, største festival) og jeg satt i fire timer på 7/11 for å i det hele tatt få internetttilgang nok til å få lastet ned det jeg skulle vite før skolen i Norge begynner nå på mandag. Jeg fikk den Illegale Legen til å komme helt fra Kaosioung til Taichung for å si hadet til meg, og da han kom lurte jeg på hva jeg hadde gjort som gjorde at han likte meg så lite som han gjorde. Jeg ramset opp episoder hvor jeg anså meg selv som offer for grunnløs trakassering. Da jeg endelig var ferdig lo han lenge, og sa at han ikke hadde noe i mot meg. Sant og si var vi gode venner, og det betydde ganske mye, for Den Illegale Legen er ikke som japanere flest, han direkte suger i å lyve og unngår helst å si hyggelige ting så langt det lar seg gjøre. Og når vi snakker slike mennesker, dette var også dagen da ...Frank innrømmet at jeg i grunn var et fremragende menneske (det satt langt inne), og han tilbød seg å hjelpe meg med å finne jobb, om jeg skulle ombestemme meg og komme tilbake etter kinesisk nyttår.
Tirsdagen var den store pakkedagen, og jeg løp frem og tilbake mellom rommene i leiligheten for å finne frem alt da de begynte med enda en valgkinaputtavfyring utenfor (eller som vi pleide kalle det hos oss, en "The Chinese are coming-session," etter at det kom frem at det sto i vår gamle husleiekontrakt at om Kineserne faktisk kom til Taiwan ble kontrakten annullert). Jeg ville løpe ut på balkongen for å se, men i det jeg åpnet døren angrep en babydinosaur meg, og i vill panikk løp jeg tilbake og inn i leiligheten igjen. Øglen var minst tretti centimeter lang, og nå lå den den på gulvet i gangen og knurret til oss. Etter at Lille Spire hadde ledd nok av meg for å være i panikk over det hun hadde antatt å være en liten firfisle lenge nok, bestemte hun seg for å gå ut å ta en kikk. Sekunder senere satt i sengen på andre siden av leiligheten sammen med meg, og hjalp til med å ringe halve språksenteret før vi endelig fikk tak i noen som kunne hjelpe oss med å få den fjernet. Vår franske helt trodde først vi spøkte da vi ringte, men etter en noe hysterisk sammenbrudd fra meg på telefonen (etterfulgt av fire panoramaskrik fra Lille Spire, da øglen hadde begynt å bevege seg nærmere oss) lovet han å komme så fort han hadde fått på seg skoene. Han fikk fanget monsteret i en papirsekk, og etter en større uoverensstemmelse mellom Lille Spire og meg om hva han skulle gjøre med den (jeg var for slakt, vegetarianske Lille Spire for tur opp i fjellene), tok han den rett og slett med seg hjem i det han gikk. Opplevelsen var uhyre traumatisk, spesielt for meg som hater dyr nok fra før, og vi endte opp med Taiwan Beer, hot pot, og besøk av Feng Jia Universitet-menneskene for å få roet nervene (de minner meg litt om familien min med hensyn til hvor mange og bråkete de er, men det er faktisk helt greit, og spesielt på dager som da).
Onsdag ringte en bekjent fra Norge og ga beskjed om at hun var i Taiwan, og ville være i Taichung om kort tid, om jeg hadde tid til henne. Dagsplanen var strammere enn på lenge, men ok. Hun sa hun ville være i området om fire timer. Jeg hang på skolen og planla bursdagen til bestevenninnen min og spiste ramen for siste gang på veldig veldig veldig lenge og vi snakket om hvordan man i Europa sa "eksentrisk" og alle andre steder "europeisk," men at det var greit, for jeg var taiwanesisk. Da jeg sa jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle ta det, så ble jeg klappet på skulderen og fortalt at det var en kompliment, og vi snakket om at det var rart at Amnesty International posten min var postadressert "Taiwan, Mainland China" og alt det andre som var usagt, bortsett fra at jeg skulle reise dagen etter. Med kvelden kom også hun fra Norge, og vi dro i bursdagsselskap og maten var fantastisk god. Jeg stilte meg kritisk til det jeg trodde var ål, for ål er mer en japansk greie, og ikke akkurat det du forventer å finne på en lokal restaurant av denne typen. Da jeg spurte hva det var, sa læreren min "三杯雞," som er en veldig kjent kyllingrett. Jeg antar det er her jeg burde skjønt at det var noe som skurret, for vi var på en ren sjømatrestaurant, men det er ikke alt som man tenker på når det er siste kveld et sted. De pushet på og mente at jeg burde smake, noe som gjorde meg bare mer skeptisk. Det var den rareste kyllingen jeg noen gang hadde sett, noe jeg også påpekte, men Han Kjekke sa det bare var en veldig liten kylling. "Liten kylling, det er spurv på engelsk," hvisket min amerikanske venn lavt til meg, litt på spøk, mest på alvor. Galgenhumor i Taiwan på sitt beste. Jeg kniste, men la spisepinnene mine fra meg, som et tegn på at dette var jeg for mett til. Jeg var heldigvis ikke alene om å være skeptisk. Etter en time ga vi allikevel etter, og forsynte oss med hver vår bit i risbollene. Han smakte først, konkluderte med at det smakte som kylling, og da prøvde jeg også.
Og så sa jeg som sant var, at dette var virkelig en kylling for seg selv. Det var riktignok kyllingsmak, men det var også det eneste denne kyllingen hadde til felles med kyllinger jeg har sett tidligere. Læreren min knakk sammen av latter og sa at det ikke var rart. "Det er FROSK!" sa han, og slo seg selv på låret av latter.
Det ble drukket en god del mer Taiwan Beer etter det den kvelden, og alle skjønte ganske fort at til tross for at Tine er glad i mye, var frosk ikke en av de tingene.
Den siste dagen var det tungt å stå opp, for vi hadde spist frokost på veien hjem, klokken halv fem om morgenen. Jeg våknet ti og beinet til siste skoledag. I timen til Lærer Bai gråt både han og jeg skamløst, og i Lærer Da Sus time var jeg ikke til stede, for en koreansk venn av meg ville fikse neglene mine så jeg var pen før jeg kom til Norge. Mr. Japan kom en tur innom for å si på gjensyn, og mine faste lunsjvenner og jeg spiste nudel og dumpling suppe for siste gang sammen. Da klokken var to var siste time slutt, og de japanske klassevenninnene mine ropte "
Daiiski" fra vinduet i det ABC-gutt og Sveits fulgte meg hjem. Jeg dusjet og skiftet og den siste timen før jeg ble hentet og kjørt til flyplassen satt Lille Spire og jeg med vår siste kopp med te. Tiden gikk på speed og plutselig var jeg på flyet og Hong Kong var like om hjørnet, og jeg visste at jeg denne gangen, denne gangen var det virkelig helt slutt.