Men nå har jeg flyttet!
Oppdater gjerne linker om du vil.
星期六, 1月 19, 2008
星期日, 1月 13, 2008
[Om de siste dagene.]
Slutt.
Jeg synes det er rart å fortelle om det, for Taiwan er forsatt bare et sted langt langt borte som jeg ikke helt skjønner at jeg har bodd så lenge i. Det var som en ferie, bare over tre år, men allikevel, så er det også det tøffeste jeg har vært gjennom. Tøft som i vanskelig. Når det er sagt, det verste var å flytte fra, for nå var det definitivt endelig.
De siste dagene var veldig travle, altfor mye å gjøre, og allikevel ikke tid til noe. Det tror jeg var bra, for det var vanskelig nok å forstå at det var den siste uken allerede, og jeg ble svimmel av å tenke på det. Været forandret seg fra beinkaldt til 28 pluss på søndagen, og det lovet bra for resten av uken. Selv stresset jeg med å få solgt siste møbelrester og innspurt på leksefronten. Nettene ble ikke lenger tilbragt under tre lag med dyner, men det burde det kanskje, for det var valg i landet, og valgbiler med høytalere på taket kjørte i den ellers så stille gaten min til to på natten, med musikk og valgtaler og karaokemaskiner med syngejenter i miniskjørt spillende så høyt at samtlige bilalarmer gikk av. Jeg tenkte for meg selv at om jeg hadde vært taiwaneser ville jeg nok stemt på alle andre enn nettopp han de reklamerte for.
Vi holdt atter en avskjedsmiddag for hverandre og drakk siste "fredagspils på en helt vanlig mandag" (en tradisjon som utsprang etter at vi markerte Quito, hovedstaden i Ecuadors, største festival) og jeg satt i fire timer på 7/11 for å i det hele tatt få internetttilgang nok til å få lastet ned det jeg skulle vite før skolen i Norge begynner nå på mandag. Jeg fikk den Illegale Legen til å komme helt fra Kaosioung til Taichung for å si hadet til meg, og da han kom lurte jeg på hva jeg hadde gjort som gjorde at han likte meg så lite som han gjorde. Jeg ramset opp episoder hvor jeg anså meg selv som offer for grunnløs trakassering. Da jeg endelig var ferdig lo han lenge, og sa at han ikke hadde noe i mot meg. Sant og si var vi gode venner, og det betydde ganske mye, for Den Illegale Legen er ikke som japanere flest, han direkte suger i å lyve og unngår helst å si hyggelige ting så langt det lar seg gjøre. Og når vi snakker slike mennesker, dette var også dagen da ...Frank innrømmet at jeg i grunn var et fremragende menneske (det satt langt inne), og han tilbød seg å hjelpe meg med å finne jobb, om jeg skulle ombestemme meg og komme tilbake etter kinesisk nyttår.
Tirsdagen var den store pakkedagen, og jeg løp frem og tilbake mellom rommene i leiligheten for å finne frem alt da de begynte med enda en valgkinaputtavfyring utenfor (eller som vi pleide kalle det hos oss, en "The Chinese are coming-session," etter at det kom frem at det sto i vår gamle husleiekontrakt at om Kineserne faktisk kom til Taiwan ble kontrakten annullert). Jeg ville løpe ut på balkongen for å se, men i det jeg åpnet døren angrep en babydinosaur meg, og i vill panikk løp jeg tilbake og inn i leiligheten igjen. Øglen var minst tretti centimeter lang, og nå lå den den på gulvet i gangen og knurret til oss. Etter at Lille Spire hadde ledd nok av meg for å være i panikk over det hun hadde antatt å være en liten firfisle lenge nok, bestemte hun seg for å gå ut å ta en kikk. Sekunder senere satt i sengen på andre siden av leiligheten sammen med meg, og hjalp til med å ringe halve språksenteret før vi endelig fikk tak i noen som kunne hjelpe oss med å få den fjernet. Vår franske helt trodde først vi spøkte da vi ringte, men etter en noe hysterisk sammenbrudd fra meg på telefonen (etterfulgt av fire panoramaskrik fra Lille Spire, da øglen hadde begynt å bevege seg nærmere oss) lovet han å komme så fort han hadde fått på seg skoene. Han fikk fanget monsteret i en papirsekk, og etter en større uoverensstemmelse mellom Lille Spire og meg om hva han skulle gjøre med den (jeg var for slakt, vegetarianske Lille Spire for tur opp i fjellene), tok han den rett og slett med seg hjem i det han gikk. Opplevelsen var uhyre traumatisk, spesielt for meg som hater dyr nok fra før, og vi endte opp med Taiwan Beer, hot pot, og besøk av Feng Jia Universitet-menneskene for å få roet nervene (de minner meg litt om familien min med hensyn til hvor mange og bråkete de er, men det er faktisk helt greit, og spesielt på dager som da).
Onsdag ringte en bekjent fra Norge og ga beskjed om at hun var i Taiwan, og ville være i Taichung om kort tid, om jeg hadde tid til henne. Dagsplanen var strammere enn på lenge, men ok. Hun sa hun ville være i området om fire timer. Jeg hang på skolen og planla bursdagen til bestevenninnen min og spiste ramen for siste gang på veldig veldig veldig lenge og vi snakket om hvordan man i Europa sa "eksentrisk" og alle andre steder "europeisk," men at det var greit, for jeg var taiwanesisk. Da jeg sa jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle ta det, så ble jeg klappet på skulderen og fortalt at det var en kompliment, og vi snakket om at det var rart at Amnesty International posten min var postadressert "Taiwan, Mainland China" og alt det andre som var usagt, bortsett fra at jeg skulle reise dagen etter. Med kvelden kom også hun fra Norge, og vi dro i bursdagsselskap og maten var fantastisk god. Jeg stilte meg kritisk til det jeg trodde var ål, for ål er mer en japansk greie, og ikke akkurat det du forventer å finne på en lokal restaurant av denne typen. Da jeg spurte hva det var, sa læreren min "三杯雞," som er en veldig kjent kyllingrett. Jeg antar det er her jeg burde skjønt at det var noe som skurret, for vi var på en ren sjømatrestaurant, men det er ikke alt som man tenker på når det er siste kveld et sted. De pushet på og mente at jeg burde smake, noe som gjorde meg bare mer skeptisk. Det var den rareste kyllingen jeg noen gang hadde sett, noe jeg også påpekte, men Han Kjekke sa det bare var en veldig liten kylling. "Liten kylling, det er spurv på engelsk," hvisket min amerikanske venn lavt til meg, litt på spøk, mest på alvor. Galgenhumor i Taiwan på sitt beste. Jeg kniste, men la spisepinnene mine fra meg, som et tegn på at dette var jeg for mett til. Jeg var heldigvis ikke alene om å være skeptisk. Etter en time ga vi allikevel etter, og forsynte oss med hver vår bit i risbollene. Han smakte først, konkluderte med at det smakte som kylling, og da prøvde jeg også.
Og så sa jeg som sant var, at dette var virkelig en kylling for seg selv. Det var riktignok kyllingsmak, men det var også det eneste denne kyllingen hadde til felles med kyllinger jeg har sett tidligere. Læreren min knakk sammen av latter og sa at det ikke var rart. "Det er FROSK!" sa han, og slo seg selv på låret av latter.
Det ble drukket en god del mer Taiwan Beer etter det den kvelden, og alle skjønte ganske fort at til tross for at Tine er glad i mye, var frosk ikke en av de tingene.
Den siste dagen var det tungt å stå opp, for vi hadde spist frokost på veien hjem, klokken halv fem om morgenen. Jeg våknet ti og beinet til siste skoledag. I timen til Lærer Bai gråt både han og jeg skamløst, og i Lærer Da Sus time var jeg ikke til stede, for en koreansk venn av meg ville fikse neglene mine så jeg var pen før jeg kom til Norge. Mr. Japan kom en tur innom for å si på gjensyn, og mine faste lunsjvenner og jeg spiste nudel og dumpling suppe for siste gang sammen. Da klokken var to var siste time slutt, og de japanske klassevenninnene mine ropte "Daiiski" fra vinduet i det ABC-gutt og Sveits fulgte meg hjem. Jeg dusjet og skiftet og den siste timen før jeg ble hentet og kjørt til flyplassen satt Lille Spire og jeg med vår siste kopp med te. Tiden gikk på speed og plutselig var jeg på flyet og Hong Kong var like om hjørnet, og jeg visste at jeg denne gangen, denne gangen var det virkelig helt slutt.
Jeg synes det er rart å fortelle om det, for Taiwan er forsatt bare et sted langt langt borte som jeg ikke helt skjønner at jeg har bodd så lenge i. Det var som en ferie, bare over tre år, men allikevel, så er det også det tøffeste jeg har vært gjennom. Tøft som i vanskelig. Når det er sagt, det verste var å flytte fra, for nå var det definitivt endelig.
De siste dagene var veldig travle, altfor mye å gjøre, og allikevel ikke tid til noe. Det tror jeg var bra, for det var vanskelig nok å forstå at det var den siste uken allerede, og jeg ble svimmel av å tenke på det. Været forandret seg fra beinkaldt til 28 pluss på søndagen, og det lovet bra for resten av uken. Selv stresset jeg med å få solgt siste møbelrester og innspurt på leksefronten. Nettene ble ikke lenger tilbragt under tre lag med dyner, men det burde det kanskje, for det var valg i landet, og valgbiler med høytalere på taket kjørte i den ellers så stille gaten min til to på natten, med musikk og valgtaler og karaokemaskiner med syngejenter i miniskjørt spillende så høyt at samtlige bilalarmer gikk av. Jeg tenkte for meg selv at om jeg hadde vært taiwaneser ville jeg nok stemt på alle andre enn nettopp han de reklamerte for.
Vi holdt atter en avskjedsmiddag for hverandre og drakk siste "fredagspils på en helt vanlig mandag" (en tradisjon som utsprang etter at vi markerte Quito, hovedstaden i Ecuadors, største festival) og jeg satt i fire timer på 7/11 for å i det hele tatt få internetttilgang nok til å få lastet ned det jeg skulle vite før skolen i Norge begynner nå på mandag. Jeg fikk den Illegale Legen til å komme helt fra Kaosioung til Taichung for å si hadet til meg, og da han kom lurte jeg på hva jeg hadde gjort som gjorde at han likte meg så lite som han gjorde. Jeg ramset opp episoder hvor jeg anså meg selv som offer for grunnløs trakassering. Da jeg endelig var ferdig lo han lenge, og sa at han ikke hadde noe i mot meg. Sant og si var vi gode venner, og det betydde ganske mye, for Den Illegale Legen er ikke som japanere flest, han direkte suger i å lyve og unngår helst å si hyggelige ting så langt det lar seg gjøre. Og når vi snakker slike mennesker, dette var også dagen da ...Frank innrømmet at jeg i grunn var et fremragende menneske (det satt langt inne), og han tilbød seg å hjelpe meg med å finne jobb, om jeg skulle ombestemme meg og komme tilbake etter kinesisk nyttår.
Tirsdagen var den store pakkedagen, og jeg løp frem og tilbake mellom rommene i leiligheten for å finne frem alt da de begynte med enda en valgkinaputtavfyring utenfor (eller som vi pleide kalle det hos oss, en "The Chinese are coming-session," etter at det kom frem at det sto i vår gamle husleiekontrakt at om Kineserne faktisk kom til Taiwan ble kontrakten annullert). Jeg ville løpe ut på balkongen for å se, men i det jeg åpnet døren angrep en babydinosaur meg, og i vill panikk løp jeg tilbake og inn i leiligheten igjen. Øglen var minst tretti centimeter lang, og nå lå den den på gulvet i gangen og knurret til oss. Etter at Lille Spire hadde ledd nok av meg for å være i panikk over det hun hadde antatt å være en liten firfisle lenge nok, bestemte hun seg for å gå ut å ta en kikk. Sekunder senere satt i sengen på andre siden av leiligheten sammen med meg, og hjalp til med å ringe halve språksenteret før vi endelig fikk tak i noen som kunne hjelpe oss med å få den fjernet. Vår franske helt trodde først vi spøkte da vi ringte, men etter en noe hysterisk sammenbrudd fra meg på telefonen (etterfulgt av fire panoramaskrik fra Lille Spire, da øglen hadde begynt å bevege seg nærmere oss) lovet han å komme så fort han hadde fått på seg skoene. Han fikk fanget monsteret i en papirsekk, og etter en større uoverensstemmelse mellom Lille Spire og meg om hva han skulle gjøre med den (jeg var for slakt, vegetarianske Lille Spire for tur opp i fjellene), tok han den rett og slett med seg hjem i det han gikk. Opplevelsen var uhyre traumatisk, spesielt for meg som hater dyr nok fra før, og vi endte opp med Taiwan Beer, hot pot, og besøk av Feng Jia Universitet-menneskene for å få roet nervene (de minner meg litt om familien min med hensyn til hvor mange og bråkete de er, men det er faktisk helt greit, og spesielt på dager som da).
Onsdag ringte en bekjent fra Norge og ga beskjed om at hun var i Taiwan, og ville være i Taichung om kort tid, om jeg hadde tid til henne. Dagsplanen var strammere enn på lenge, men ok. Hun sa hun ville være i området om fire timer. Jeg hang på skolen og planla bursdagen til bestevenninnen min og spiste ramen for siste gang på veldig veldig veldig lenge og vi snakket om hvordan man i Europa sa "eksentrisk" og alle andre steder "europeisk," men at det var greit, for jeg var taiwanesisk. Da jeg sa jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle ta det, så ble jeg klappet på skulderen og fortalt at det var en kompliment, og vi snakket om at det var rart at Amnesty International posten min var postadressert "Taiwan, Mainland China" og alt det andre som var usagt, bortsett fra at jeg skulle reise dagen etter. Med kvelden kom også hun fra Norge, og vi dro i bursdagsselskap og maten var fantastisk god. Jeg stilte meg kritisk til det jeg trodde var ål, for ål er mer en japansk greie, og ikke akkurat det du forventer å finne på en lokal restaurant av denne typen. Da jeg spurte hva det var, sa læreren min "三杯雞," som er en veldig kjent kyllingrett. Jeg antar det er her jeg burde skjønt at det var noe som skurret, for vi var på en ren sjømatrestaurant, men det er ikke alt som man tenker på når det er siste kveld et sted. De pushet på og mente at jeg burde smake, noe som gjorde meg bare mer skeptisk. Det var den rareste kyllingen jeg noen gang hadde sett, noe jeg også påpekte, men Han Kjekke sa det bare var en veldig liten kylling. "Liten kylling, det er spurv på engelsk," hvisket min amerikanske venn lavt til meg, litt på spøk, mest på alvor. Galgenhumor i Taiwan på sitt beste. Jeg kniste, men la spisepinnene mine fra meg, som et tegn på at dette var jeg for mett til. Jeg var heldigvis ikke alene om å være skeptisk. Etter en time ga vi allikevel etter, og forsynte oss med hver vår bit i risbollene. Han smakte først, konkluderte med at det smakte som kylling, og da prøvde jeg også.
Og så sa jeg som sant var, at dette var virkelig en kylling for seg selv. Det var riktignok kyllingsmak, men det var også det eneste denne kyllingen hadde til felles med kyllinger jeg har sett tidligere. Læreren min knakk sammen av latter og sa at det ikke var rart. "Det er FROSK!" sa han, og slo seg selv på låret av latter.
Det ble drukket en god del mer Taiwan Beer etter det den kvelden, og alle skjønte ganske fort at til tross for at Tine er glad i mye, var frosk ikke en av de tingene.
Den siste dagen var det tungt å stå opp, for vi hadde spist frokost på veien hjem, klokken halv fem om morgenen. Jeg våknet ti og beinet til siste skoledag. I timen til Lærer Bai gråt både han og jeg skamløst, og i Lærer Da Sus time var jeg ikke til stede, for en koreansk venn av meg ville fikse neglene mine så jeg var pen før jeg kom til Norge. Mr. Japan kom en tur innom for å si på gjensyn, og mine faste lunsjvenner og jeg spiste nudel og dumpling suppe for siste gang sammen. Da klokken var to var siste time slutt, og de japanske klassevenninnene mine ropte "Daiiski" fra vinduet i det ABC-gutt og Sveits fulgte meg hjem. Jeg dusjet og skiftet og den siste timen før jeg ble hentet og kjørt til flyplassen satt Lille Spire og jeg med vår siste kopp med te. Tiden gikk på speed og plutselig var jeg på flyet og Hong Kong var like om hjørnet, og jeg visste at jeg denne gangen, denne gangen var det virkelig helt slutt.
星期二, 1月 08, 2008
[SemiInkluderende.]
For mine kinesisk forstående lesere (jeg har tre), jeg tror dette vil underholde.
Her er en rebus fra en mindre spennende time. Hint: Klassekameraten min er amerikansk, og har derfor engelsk som morsmål.
Dette er studentbeviset mitt. Sjekk navnet mitt. Jeg valgte det helt selv, jeg vet det er vanskelig å tro på, men det er faktisk helt sant.
Og for dere andre:Forleden var jeg på sykehuset. Jeg fikk smertestillende av legen. Jeg er naturlig skeptisk til smertestillende kalt "STD." Det er mulig det bare er meg.
星期一, 1月 07, 2008
[SemiKompliment III.]
Det er enda en måned igjen til den illegale legen har blinddaten med den engelske piken, og vi ligger i hardtrening.
Illegal lege: Så fine sokker du har.
Tine: Er det dette enda en øvelse på å kunne komplimentere?
Illegal lege: Fillern. Hvordan oppdaget du meg.
Tine: Vel, først av alt, så er føttene mine under pulten. Og jeg har sandaler på meg. Ingen sokker.
Illegal lege: Det var en strek i regningen. Hvordan vil du ellers si at komplimenteringen var?
Tine: Jeg vet ikke helt om sokker er veien å gå om du vil at noe skal skje fort. Dessuten ville jeg kanskje sjekket om hun hadde sokker jeg likte først. Det er meg da.
Illegal lege: Jeg hater komplimentering. Det gjør meg sint. Faen liksom.
Tine: Japanere banner ikke.
Illegal lege: Jeg er ikke så veldig høflig av meg. Og jeg er illegal, så hvor viktig er den delen der egentlig?
Tine: Dette er håpløst.
Illegal lege: Så fine sokker du har.
Tine: Er det dette enda en øvelse på å kunne komplimentere?
Illegal lege: Fillern. Hvordan oppdaget du meg.
Tine: Vel, først av alt, så er føttene mine under pulten. Og jeg har sandaler på meg. Ingen sokker.
Illegal lege: Det var en strek i regningen. Hvordan vil du ellers si at komplimenteringen var?
Tine: Jeg vet ikke helt om sokker er veien å gå om du vil at noe skal skje fort. Dessuten ville jeg kanskje sjekket om hun hadde sokker jeg likte først. Det er meg da.
Illegal lege: Jeg hater komplimentering. Det gjør meg sint. Faen liksom.
Tine: Japanere banner ikke.
Illegal lege: Jeg er ikke så veldig høflig av meg. Og jeg er illegal, så hvor viktig er den delen der egentlig?
Tine: Dette er håpløst.
星期日, 1月 06, 2008
[Om å si det som ikke passer seg.]
Da jeg våknet i dag morges kunne Lille Spire fortelle at jeg hadde snakket i søvne i hele natt, og periodevis hadde jeg også passet på å kjefte på henne, da jeg ønsket å sove og hun bråkte. Dette husker jeg selvfølgelig ingenting av.
I går snakket jeg med min russiske venninne om hvor pokkers kaldt det er i Taiwan for tiden, og det spesielt i leiligheten vår.
"Vi har nesten ikke noen møbler, og det er konstant iskaldt. Det kan sammenlignes med et øst-europeisk barnehjem."
Jeg er så utrolig kul.
I går snakket jeg med min russiske venninne om hvor pokkers kaldt det er i Taiwan for tiden, og det spesielt i leiligheten vår.
"Vi har nesten ikke noen møbler, og det er konstant iskaldt. Det kan sammenlignes med et øst-europeisk barnehjem."
Jeg er så utrolig kul.
星期三, 1月 02, 2008
[Om å feire nyttårsaften i Taiwan.]
Nyttårsaften? Nyttårsaften var over all forventning. Det skjedde så mye på så altfor kort tid, at jeg ikke aner hvor jeg skal begynne, men jeg skal fortelle i grove trekk. I år som i fjor var planen å dra til Taipei, da det er det praktisk talt eneste stedet for på hele den smukke Ø hvor det en antydning til feiring. Vi ville se Taipei 101s fyrverkeri, men utover det var det lite vi faktisk hadde bestemt på forhånd. Vi var femten stykker, og crewet bestod av mine favorittmennesker så jeg var lite bekymret. Da Taiwan fortsatt følger månekalenderen sitter de fleste hjemme denne kvelden, men i et land med 23 millioner betyr ikke nødvendigvis "de fleste" at gatene er tomme for det om. Jeg var derfor skeptisk til å dra til rett utenfor bygningen, da vi utvilsomt ville se lite grunnet alle menneskene, og det ville etterpå være umulig å komme seg andre steder. Av denne grunn hadde jeg derfor ordnet billetter til en fest arrangert i presidentsuiten på et av de største hotellene i Taipei. Gode kontakter hadde gjort at "Famous Tine" hadde fått avslag så det holdt, og jeg var blitt lovet en terrasse med utsikt over hele byen. Etter noen diskuteringsrunder med de andre fikk jeg viljen min. Vinnende argumenter som "to etasjes hotellrom" og "svært billige drinker" gjorde sitt. Vi hadde middag på yndlingsrestauranten min, og så dro vi til en McDonalds i nærheten for å gjøre oss pene (jentene) og for å møte noen flere (guttene). Vesker og jakker ble fem på ti stæsjet i et skap på Ikea, som tilfeldigvis var like ved, og så dro vi. I det døren ble stengt bak oss (vi var de siste "kundene") lot ABC gutt merke til at det sto at de ikke åpnet før klokken ti dagen etter. Upraktisk, men festen vi skulle på varte til seks, og Starbucks åpnet syv, så om vi bare gikk sakte ned trappene burde det gå greit.
Det vi ikke hadde planlagt var at strømmen gikk klokken fire. Da de halvtime senere hadde fått det fikset, hadde de fleste allerede dratt, og vi bestemte oss for å campe på McDonalds igjen, da de er døgnåpne i Taiwan. Mcern var som vanlig stappfullt av folk, vi kjøpte frokost, og presset oss ned i et hjørne for å sove. Timer senere åpnet Ikea, jeg hentet vesken min, og så dro vi hjem.
星期日, 12月 30, 2007
[Om å ha nasjonalfølelse.]
Jeg har en amerikansk venn i Taiwan som mener han havnet her ved et uhell. Han started å vantrives etter en måned, men nå, halvannet år senere er han er fortsatt, og alt tilsier at han nok kommer til å bli boende her minst like lenge mer. For å bøte på kjedsomheten har han derfor begynt med slektforskning, av alle ting. Han har så langt funnet ut at han har røtter i Tyskland, Danmark, og Norge, og jeg får derfor daglig mer eller mindre nyttige fakta om vårt felles moderland. Norgesgeografi og ymse gloser blir pugget så det holder, og jeg pumpes for alt detellers skulle være verdt å vite. ("Var tegnefilmene dubbet på svensk da du var liten, ja? Interessant, meget interessant." *Notere, notere*) Heldig for han er jeg som nordmenn flest på dette punktet, og forteller gladelig til jeg ikke har stemme igjen. Vi satt og spiste julemiddag da han snudde seg mot meg.
Amerikaner: Tine, stemmer det at alle i Norge er dødsflinke til å strikke?
Tine: Jeg antar det? Er jo typisk norsk å være god. Eller... Vel, i grunn ikke.
Amerikaner: Er du dødsflink da?
Tine: Selvfølgelig.
Amerikaner: Kan du strikke meg en lue med et norsk flagg på?
Tine: Kan jeg vel. Hvor stort skal flagget være?
Amerikaner: Stort nok til at det er patriotisk.
Tine: Ok?
Amerikaner: Jeg vil at folk skal stoppe meg på gaten og si "Go back to Norway, bitch."
Harde kår for tiden, det kan jeg fortelle deg.
Amerikaner: Tine, stemmer det at alle i Norge er dødsflinke til å strikke?
Tine: Jeg antar det? Er jo typisk norsk å være god. Eller... Vel, i grunn ikke.
Amerikaner: Er du dødsflink da?
Tine: Selvfølgelig.
Amerikaner: Kan du strikke meg en lue med et norsk flagg på?
Tine: Kan jeg vel. Hvor stort skal flagget være?
Amerikaner: Stort nok til at det er patriotisk.
Tine: Ok?
Amerikaner: Jeg vil at folk skal stoppe meg på gaten og si "Go back to Norway, bitch."
Harde kår for tiden, det kan jeg fortelle deg.
星期五, 12月 28, 2007
[SemiGlobal.]
Jeg føler at jeg får utnyttet ventetiden før timene begynner så utrolig bra for tiden.
Amerikaner: Hva snakker dere i Norge egentlig?
Tine: Norsk vel.
Amerikaner: Slutt og kødd a.
Tine: Nei, serr.
Amerikaner: Jizz, jeg trodde dere hadde kommet så langt i utviklingen at dere også snakket engelsk, jeg. Vent litt. Norge er ikke en av de østeuropeiske stanene, er det?
Tine: Kasakhstan og de mener du?
Amerikaner: Nettopp, bare at jeg vet at Kasakhstan ikke finnes på ordentlig.
Tine: Eh... jo?
Amerikaner: Seriøst?
Tine: Mhm.
Amerikaner: Bekreftet jeg nettopp alle fordommer om stereotype, ignorante amerikanere på mindre enn tre minutter for deg nå?
Tine: Jepp. Dessverre.
Amerikaner: Fillern. Det er jo ikke bra.
Tine: Nei, direkte stillig var det jo ikke.
Amerikaner: Hva snakker dere i Norge egentlig?
Tine: Norsk vel.
Amerikaner: Slutt og kødd a.
Tine: Nei, serr.
Amerikaner: Jizz, jeg trodde dere hadde kommet så langt i utviklingen at dere også snakket engelsk, jeg. Vent litt. Norge er ikke en av de østeuropeiske stanene, er det?
Tine: Kasakhstan og de mener du?
Amerikaner: Nettopp, bare at jeg vet at Kasakhstan ikke finnes på ordentlig.
Tine: Eh... jo?
Amerikaner: Seriøst?
Tine: Mhm.
Amerikaner: Bekreftet jeg nettopp alle fordommer om stereotype, ignorante amerikanere på mindre enn tre minutter for deg nå?
Tine: Jepp. Dessverre.
Amerikaner: Fillern. Det er jo ikke bra.
Tine: Nei, direkte stillig var det jo ikke.
星期四, 12月 27, 2007
[Om å feire jul i Taiwan.]
Jul i Taiwan vil nok aldri bli som jul hjemme, men så lenge jeg er klar over det selv, så er det faktisk helt greit. Hjemlengselen min er fortsatt på under null, og jeg hadde det så travelt hele dagen at jeg såvidt rakk å tenke på hva de gjorde hjemme så akkurat den delen var grei. Er nok best slik, for alternativet hadde vært å dra hjem en måned før skoleåret var over, og det er jo kjipt det også, spesielt når jeg vet jeg ikke skal tilbake hit. Det skal være sagt at det skal ganske mye til for å få julestemning ved å se seg om i Taiwan, og det hjalp ganske mye det også. Å ikke ha snø til jul er noe jeg alltid har sett på mer som en vanesak enn en nødvendighet, og om man skal se rent praktisk på det så er det betydelig mye bedre å kunne gå til skolen i t-skjorte enn med fire lag klær en desember morgen. Modern hadde sendt nedover pepperkakedeig, og Lille Spire og jeg bakte både lille juleaften og juleaften morgen, så det i det minste luktet jul i leiligheten.
Juleaften morgen sto vi opp tidlig og spiste frokost. Da skolen min er grunnlagt av kristne hadde vi bare time frem til klokken tolv, og deretter gikk vi til en stor julelunsj skolen vår arrangerte for oss utlendinger. Lille Spire og jeg inviterte klassekameratene våre hjem til oss på kakao og pepperkaker, før vi igjen gikk tilbake til skolen for å ha gaveutveksling av den anonymetypen hvor alle kjøper en gave for en viss sum og så trekker man. Jeg fikk en kalender for 2007, og en lilla penn. Jeg hater lilla, men da Lille Spire påpekte at kalenderen var akkurat i passe størrelse støtte for bordet som er skjevt kom jeg frem til at det ikke var så dumt allikevel.
Fra skolen dro vi rett til noen venner av meg ved Feng Jia Universitet. Vi hadde laks til forrett på grunn av meg, og siden potetmos, kalkun, og grønnsaker. Da vi kom til desserten var jeg så stappet at jeg såvidt kunne bevege meg. Etter en rask power nap dro Lille Spire og jeg tilbake til skolen for å se om vi kunne komme inn i kirken. Tunghai Universitets kirken er kjent for julegudstjenesten, og den holdes kontinuerlig fra seks til midnatt. Da vi ankom skolen var det begynt å regne, så å stå i kø ute var lite fristende. Å se taiwanesere løpe rundt med lysende djevelhorn og ølbokser (ukristne asiatere pleier å feste på juleaften, og hver eneste avdeling hadde laget bar i kjelleren for anledningen) gjorde at vi bestemte oss fort for at det nok var best å dra til Lamagutten, som hadde invitert hele språksenteret hjem til seg. Japaneserne hadde sitt årlige Kentucky Fried Chicked party, så møtte dem på veien, og gikk sammen bort.
Klokken var fire da jeg trasket opp til huset vi bor i. De hadde ringt hjemmefra flere ganger i løpet av kvelden, men jeg tror nok det var mer merkbart for dem enn det var for meg at jeg ikke var hjemme. Seven 11s evige "Merry Christmas" hver noen passerte inngangen gjallet utover i den stille natten, jeg smilte i det jeg låste meg inn. I morgen skulle jeg sove ut, og på kvelden var jeg invitert på bursdagskaraoke med tretti andre taiwanesere, slik det var tradisjon for dem første juledag. Da de spurte meg jeg var interessert nikket jeg og sa at selvfølgelig, for tradisjoner er noe jeg alltid har vært opptatt av å ivareta.
Juleaften morgen sto vi opp tidlig og spiste frokost. Da skolen min er grunnlagt av kristne hadde vi bare time frem til klokken tolv, og deretter gikk vi til en stor julelunsj skolen vår arrangerte for oss utlendinger. Lille Spire og jeg inviterte klassekameratene våre hjem til oss på kakao og pepperkaker, før vi igjen gikk tilbake til skolen for å ha gaveutveksling av den anonymetypen hvor alle kjøper en gave for en viss sum og så trekker man. Jeg fikk en kalender for 2007, og en lilla penn. Jeg hater lilla, men da Lille Spire påpekte at kalenderen var akkurat i passe størrelse støtte for bordet som er skjevt kom jeg frem til at det ikke var så dumt allikevel.
Fra skolen dro vi rett til noen venner av meg ved Feng Jia Universitet. Vi hadde laks til forrett på grunn av meg, og siden potetmos, kalkun, og grønnsaker. Da vi kom til desserten var jeg så stappet at jeg såvidt kunne bevege meg. Etter en rask power nap dro Lille Spire og jeg tilbake til skolen for å se om vi kunne komme inn i kirken. Tunghai Universitets kirken er kjent for julegudstjenesten, og den holdes kontinuerlig fra seks til midnatt. Da vi ankom skolen var det begynt å regne, så å stå i kø ute var lite fristende. Å se taiwanesere løpe rundt med lysende djevelhorn og ølbokser (ukristne asiatere pleier å feste på juleaften, og hver eneste avdeling hadde laget bar i kjelleren for anledningen) gjorde at vi bestemte oss fort for at det nok var best å dra til Lamagutten, som hadde invitert hele språksenteret hjem til seg. Japaneserne hadde sitt årlige Kentucky Fried Chicked party, så møtte dem på veien, og gikk sammen bort.
Klokken var fire da jeg trasket opp til huset vi bor i. De hadde ringt hjemmefra flere ganger i løpet av kvelden, men jeg tror nok det var mer merkbart for dem enn det var for meg at jeg ikke var hjemme. Seven 11s evige "Merry Christmas" hver noen passerte inngangen gjallet utover i den stille natten, jeg smilte i det jeg låste meg inn. I morgen skulle jeg sove ut, og på kvelden var jeg invitert på bursdagskaraoke med tretti andre taiwanesere, slik det var tradisjon for dem første juledag. Da de spurte meg jeg var interessert nikket jeg og sa at selvfølgelig, for tradisjoner er noe jeg alltid har vært opptatt av å ivareta.
星期日, 12月 23, 2007
[SemiJul III.]
Lille Spire og jeg satt i stuen og gjorde lekser da det plutselig gikk opp for meg at det var lille juleaften.
"Shit, ja," sa Lille Spire, "hva gjør vi med det?"
"Vet ikke," sa jeg, og fortsatte å pugge gloser i et par minutter til.
"Kanskje vi skal invitere til julefrokost?" foreslo jeg etter en liten stund. Vi har alltid det hjemme hos oss, i dagene før og etter juleaften, og til tross for at samtlige søsken pleier å stønne høylydt over at det er mas å stå opp i en såkalt decent frokosttid (dvs ni) når vi har ferie, er det i grunn en veldig ålreit tradisjon. Vi pleier å ha lys og kakao og rundstykker og dessto mer jeg tenkte på det, dess mer innså jeg at det virkelig var noe jeg savnet sånn ordentlig, og jeg løp fort ut på kjøkkenet for å sjekke varebestanden i kjøleskapet. Svært lite sjokkerende nok, et deprimerende syn, men etter å ha søkt gjennom hele kjøkkenets øvrige skap og skuffer x-antall ganger, hadde Lille Spire også resonnert seg frem til at det hadde vært en hyggelig ting å gjøre på juleaften morgen, og at det ikke var annet å gjøre i å sette i gang planleggingen. Til vanlig pleier vi å kjøpe frokost på vei til skolen, og det er begrenset hvor mange dager på rad du føler at det er digg med risboller, speileggsandwich, eller pannekaker med ketchup, slik en taiwanesisk frokost ofte er. Skulle vi først ha julefrokost burde det være på den riktige måten.
Det var et nedslag at vi faktisk har skole på juleaften, men vi bestemte oss for å stå opp tidlig uansett. Vi lagde handleliste og jeg skulle inn på rommet mitt for å hente penger da jeg måtte hyle høyt. Det var en salamander på pulten min. Jeg syntes den var enorm, dyreelskende, vegetarianer Lille Spire syntes den var mikroskopisk, men hun nektet fortsatt å flytte den. Jeg truet med å spraye den til døde med insektsspray, men både hun og jeg visste at sannsynligheten for jeg var barsk nok til å kunne fjerne en død salamander var meget liten, og hun ville ihvertfall ikke ta i en død en. En halvtimes iherdig bruk av mine beste overtalelses evner senere sa hun seg til til å lokke monsteret inn i en papirpose, mot at jeg bar posen ut. Ti minutter etter hadde vi faktisk klart dette også. Lille Spire dro på seg sko, men jeg listet meg ut i trappeoppgangen på bare sokkelesten. Av gammel vane ble døren smelt igjen bak oss. Posen falt i gulvet og begge satte i hvert sitt panoramaskrik, først fordi monsteret pilte ut og oppetter veggen, deretter fordi ingen av oss hadde nøkler, og døren vår har smekklås. Mobilen lå på stuebordet, og naboene våre er vi fortsatt bare såvidt på hils med. Den tredje rom kameraten vår hadde nøkler, men hun var hos familien sin, på andre siden av byen og det hadde hun planer om å være til tirsdag. Svært lite praktisk.
"Dette er et problem, er det ikke?" sa Lille Spire.
Jeg nikket. Vi sank ned på hvert vårt trappetrinn og ble sittende å vurdere situasjonen. Vi kunne jo alltids ta første skritt med naboen. Veggene er så lydte at vi praktisk talt kjenner familien på fire, men det var nok noe annet å spørre om vi kunne overnatte, for vi hadde ikke nummeret til Romkameraten , og da jeg var uten sko var det få alternativer utenom. Et kvarter senere satt vi der fortsatt. Vi konkluderte med at det var best å få det overstått. Lille Spire trykket på dørklokken og stakk hendene i lommen. Da nabodamen åpnet døren sto med et bredt glis og spurte om hun kunne låne telefonen. Jeg prøvde å forklare at vi var låst ut, mens Lille Spire dro opp en papirlapp og sa at vi måtte ringe hun som hadde nøkler. Jeg så på henne, hun så på meg, og sa at hun hadde helt glemt at forrige gang hun hadde brukt de buksene var dagen Romkameraten vår flyttet inn.
En time senere var den traumatiske opplevelsen over. Kakao, brød, og pålegg ble kjøpt inn mens jeg sendte ut frokostinvitasjoner. Til sist sendte jeg modern en melding for å fortelle henne at tradisjonene hennes faktisk ble overholdt og at jeg frivillig sto opp i daggry i stedet for å prioritere beautysleep, fordi jeg tenkte at det nok ville være den beste julegaven om jeg ikke var der til å si vise det til henne selv.
"Shit, ja," sa Lille Spire, "hva gjør vi med det?"
"Vet ikke," sa jeg, og fortsatte å pugge gloser i et par minutter til.
"Kanskje vi skal invitere til julefrokost?" foreslo jeg etter en liten stund. Vi har alltid det hjemme hos oss, i dagene før og etter juleaften, og til tross for at samtlige søsken pleier å stønne høylydt over at det er mas å stå opp i en såkalt decent frokosttid (dvs ni) når vi har ferie, er det i grunn en veldig ålreit tradisjon. Vi pleier å ha lys og kakao og rundstykker og dessto mer jeg tenkte på det, dess mer innså jeg at det virkelig var noe jeg savnet sånn ordentlig, og jeg løp fort ut på kjøkkenet for å sjekke varebestanden i kjøleskapet. Svært lite sjokkerende nok, et deprimerende syn, men etter å ha søkt gjennom hele kjøkkenets øvrige skap og skuffer x-antall ganger, hadde Lille Spire også resonnert seg frem til at det hadde vært en hyggelig ting å gjøre på juleaften morgen, og at det ikke var annet å gjøre i å sette i gang planleggingen. Til vanlig pleier vi å kjøpe frokost på vei til skolen, og det er begrenset hvor mange dager på rad du føler at det er digg med risboller, speileggsandwich, eller pannekaker med ketchup, slik en taiwanesisk frokost ofte er. Skulle vi først ha julefrokost burde det være på den riktige måten.
Det var et nedslag at vi faktisk har skole på juleaften, men vi bestemte oss for å stå opp tidlig uansett. Vi lagde handleliste og jeg skulle inn på rommet mitt for å hente penger da jeg måtte hyle høyt. Det var en salamander på pulten min. Jeg syntes den var enorm, dyreelskende, vegetarianer Lille Spire syntes den var mikroskopisk, men hun nektet fortsatt å flytte den. Jeg truet med å spraye den til døde med insektsspray, men både hun og jeg visste at sannsynligheten for jeg var barsk nok til å kunne fjerne en død salamander var meget liten, og hun ville ihvertfall ikke ta i en død en. En halvtimes iherdig bruk av mine beste overtalelses evner senere sa hun seg til til å lokke monsteret inn i en papirpose, mot at jeg bar posen ut. Ti minutter etter hadde vi faktisk klart dette også. Lille Spire dro på seg sko, men jeg listet meg ut i trappeoppgangen på bare sokkelesten. Av gammel vane ble døren smelt igjen bak oss. Posen falt i gulvet og begge satte i hvert sitt panoramaskrik, først fordi monsteret pilte ut og oppetter veggen, deretter fordi ingen av oss hadde nøkler, og døren vår har smekklås. Mobilen lå på stuebordet, og naboene våre er vi fortsatt bare såvidt på hils med. Den tredje rom kameraten vår hadde nøkler, men hun var hos familien sin, på andre siden av byen og det hadde hun planer om å være til tirsdag. Svært lite praktisk.
"Dette er et problem, er det ikke?" sa Lille Spire.
Jeg nikket. Vi sank ned på hvert vårt trappetrinn og ble sittende å vurdere situasjonen. Vi kunne jo alltids ta første skritt med naboen. Veggene er så lydte at vi praktisk talt kjenner familien på fire, men det var nok noe annet å spørre om vi kunne overnatte, for vi hadde ikke nummeret til Romkameraten , og da jeg var uten sko var det få alternativer utenom. Et kvarter senere satt vi der fortsatt. Vi konkluderte med at det var best å få det overstått. Lille Spire trykket på dørklokken og stakk hendene i lommen. Da nabodamen åpnet døren sto med et bredt glis og spurte om hun kunne låne telefonen. Jeg prøvde å forklare at vi var låst ut, mens Lille Spire dro opp en papirlapp og sa at vi måtte ringe hun som hadde nøkler. Jeg så på henne, hun så på meg, og sa at hun hadde helt glemt at forrige gang hun hadde brukt de buksene var dagen Romkameraten vår flyttet inn.
En time senere var den traumatiske opplevelsen over. Kakao, brød, og pålegg ble kjøpt inn mens jeg sendte ut frokostinvitasjoner. Til sist sendte jeg modern en melding for å fortelle henne at tradisjonene hennes faktisk ble overholdt og at jeg frivillig sto opp i daggry i stedet for å prioritere beautysleep, fordi jeg tenkte at det nok ville være den beste julegaven om jeg ikke var der til å si vise det til henne selv.
星期二, 12月 18, 2007
[Tine lærer bort kinesiske must-know ord IV.]
Dagens ord er 台客( tái kè). 台客 er ganske enkelt det nærmeste du kommer "harry" på norsk. Det er den samme "tai"-en som i Taiwan, og det brukes om alt som er skikkelig taiwanesisk, for folk flest som en negativ greie, men ikke nødvendigvis.
JD har dratt tilbake til Amerika og jeg er serr lei meg. De siste to ukene har vært så travle at jeg nesten ikke har fått tid til han i det hele tatt og nå er han flyttet hjem, og det er skikkelig kjipt, spesielt ford det kom så innmari brått på. Han ble syk i forrige uke, lå på sykehus fra lørdagen av, og så dro han hjem onsdag kveld. Jeg har vært mer bekymret enn noen annen i hele verden tror jeg. Spesielt på mandagen da legene kom og sa at datasystemet hadde kræsjet, men de var ganske sikre på at det endte var kreft eller kyssesyken. Det er i slike tilfeller man får lyst til å sende en takk til det norske helsevesenet. Selv hadde han en meget avslappet forhold til det hele. Det vil si, ihvertfall etter han begynte å ta de ni tablettene de ga han tre om dagen. De siste ukene har han vært slapp og sliten konstant. I helgen kollapset han helt og ble bragt til veteransykehuset rett ovenfor skolen vår. Veteransykehusets øvrige pasienter er som regel åtti år eller mer, og de fleste snakker bare taiwanesisk. Stedet er nok det mest 台客 sykehuset i hele verden, og når du er syk er det virkelig ikke et godt adjektiv å kunne bruke. Sengen var tilpasset en liten asiatisk bestemor, og JD er omtrent fem meter lang. Han hadde det ikke så veldig gøy på sykehuset.
Hva jeg har vært travel med? Pappa flyttet hjem for godt, så nå bor jeg hos Lille Spire på permanent basis. Det er utrolig koselig, selv om jeg svært sjeldent er hjemme. I helgen var vi i Taipei. Vi bodde på et kjempebillig hostel hvor det ellers bare bodde amerikanere. Veldig morsomt i grunn, for de kunne ikke et kløyva ord kinesisk, og jeg kunne skryte masse av både norsken og kinesisken min, og det er jo det jeg liker aller best.
Men som sagt, stemningen etter at JD dro på onsdag var strengt tatt ikke noe særlig å snakke om. Noen kompiser og jeg snakket litt sammen og bestemte oss for at det beste var å dra på rekefiske. Rekefiske er et fenomen det er en skam at vi ikke har i Norge, for det er i grunn utrolig gøy og akkurat det vi trengte der og da.
Stedet vi pleier å dra til er kombinert rekefiske, arkadespillehall, og bingohall. Det er dessuten en restaurant og en binglang-sjappe (som ethvert ultra taiwanesisk sted med respekt for seg selv har). Bildene jeg tok er klassiske, for ABC gutt, Kjekk Koreaner, og Halv Kineser ser ultra 台客 ut, og Illegal Lege er den minst fotogene mannen jeg vet om, selv om sannheten er at det var jeg som var verst av dem alle, men det er en hemmelighet. Bilder kommer senere, for kameraet vil ikke laste dem opp nå.
JD har dratt tilbake til Amerika og jeg er serr lei meg. De siste to ukene har vært så travle at jeg nesten ikke har fått tid til han i det hele tatt og nå er han flyttet hjem, og det er skikkelig kjipt, spesielt ford det kom så innmari brått på. Han ble syk i forrige uke, lå på sykehus fra lørdagen av, og så dro han hjem onsdag kveld. Jeg har vært mer bekymret enn noen annen i hele verden tror jeg. Spesielt på mandagen da legene kom og sa at datasystemet hadde kræsjet, men de var ganske sikre på at det endte var kreft eller kyssesyken. Det er i slike tilfeller man får lyst til å sende en takk til det norske helsevesenet. Selv hadde han en meget avslappet forhold til det hele. Det vil si, ihvertfall etter han begynte å ta de ni tablettene de ga han tre om dagen. De siste ukene har han vært slapp og sliten konstant. I helgen kollapset han helt og ble bragt til veteransykehuset rett ovenfor skolen vår. Veteransykehusets øvrige pasienter er som regel åtti år eller mer, og de fleste snakker bare taiwanesisk. Stedet er nok det mest 台客 sykehuset i hele verden, og når du er syk er det virkelig ikke et godt adjektiv å kunne bruke. Sengen var tilpasset en liten asiatisk bestemor, og JD er omtrent fem meter lang. Han hadde det ikke så veldig gøy på sykehuset.
Hva jeg har vært travel med? Pappa flyttet hjem for godt, så nå bor jeg hos Lille Spire på permanent basis. Det er utrolig koselig, selv om jeg svært sjeldent er hjemme. I helgen var vi i Taipei. Vi bodde på et kjempebillig hostel hvor det ellers bare bodde amerikanere. Veldig morsomt i grunn, for de kunne ikke et kløyva ord kinesisk, og jeg kunne skryte masse av både norsken og kinesisken min, og det er jo det jeg liker aller best.
Men som sagt, stemningen etter at JD dro på onsdag var strengt tatt ikke noe særlig å snakke om. Noen kompiser og jeg snakket litt sammen og bestemte oss for at det beste var å dra på rekefiske. Rekefiske er et fenomen det er en skam at vi ikke har i Norge, for det er i grunn utrolig gøy og akkurat det vi trengte der og da.
Stedet vi pleier å dra til er kombinert rekefiske, arkadespillehall, og bingohall. Det er dessuten en restaurant og en binglang-sjappe (som ethvert ultra taiwanesisk sted med respekt for seg selv har). Bildene jeg tok er klassiske, for ABC gutt, Kjekk Koreaner, og Halv Kineser ser ultra 台客 ut, og Illegal Lege er den minst fotogene mannen jeg vet om, selv om sannheten er at det var jeg som var verst av dem alle, men det er en hemmelighet. Bilder kommer senere, for kameraet vil ikke laste dem opp nå.
星期四, 12月 13, 2007
[Om å endelig passe inn.]
I dag kom det tre taiwanesere opp til meg og spurte etter veien til et kjent bakeri. At en utlending blir spurt om veien til et sted kan jo ikke bety annet enn at den utlendingen virkelig har bodd der altfor lenge.
星期二, 12月 11, 2007
[SemiHyggelig II.]
Av alle de pussige japanske guttene vi har på skolen vår for tiden, så tror jeg kanskje at jeg liker den Illegale legen aller best. Han ble introdusert til meg av bestevennen min helt i starten da jeg begynte studere kinesisk. "Dette er 非法 [ fēi fǎ]," sa han, og jeg nikket og noterte navnet hans i boken min, uten å tenke så mye over det. Sånn i ettertid kan jeg innrømme at det var litt rart at de lo hver gang jeg sa navnet hans, men da tenkte jeg bare at Illegal Lege er en figur så sur, bitter, og saktegående at de fleste ler av han uansett. Det var først da jeg hadde begynt på nivå fire at jeg lærte at 非法 betyr "Ulovlig" eller "Illegalt" på kinesisk. Merkelig, tenkte jeg, og gikk dagen etter for å høre hva som egentlig var greia. Saken var den at de fleste pleide å kalle han Legen, og det er jo en ganske skummel kombo når du tenker på det.
Bestevennen min fortalte at Illegal Lege egentlig var utdannet tannlege, at han ikke hadde lov å bedrive legepraksis i Taiwan, men gjorde det allikevel. Nedsig, tenkte jeg, som hadde håpet på noe litt mer spenstig. Navnet var allikevel satt, og vi kjører den samme spøken på alle nykommere hver semesterstart.
Uansett, Illegal Lege kom til meg her om dagen og sa han hadde noe han ville spørre om.
Tine: Hva da?
Illegal Lege:Jeg lurer på om jeg kanskje skal finne meg en Fru Illegal Lege snart.
Tine: Du tuller? Så hyggelig? Hvor kommer jeg inn i dette?
Illegal Lege: Nja, i førsteomgang så kan hun være kjæresten min, men jeg begynner jo å bli voksen nok til giftemål.
Tine:Veldig sant. Så hva ser du etter?
Illegal Lege:Hun bør være vestlig. Jeg er så lei av asiatiske jenter. Jeg hadde en amerikansk jente før og hun var innmari ålreit.
Tine: Illegal Lege, jeg og du kommer aldri til å gifte oss.
Illegal Lege: Det var ikke det jeg tenkte på. Æsj forresten. Jeg skal faktisk på date med en britisk jente om noen uker, og jeg vil så langt det er mulig unngå at hun sier "Fucking Jap."
Tine: Hmmm... Vanskelig. Du er jo aldri noe hyggelig med noen.
Illegal Lege:Nettopp. Og så tenkte jeg at siden du var en vestlig jente så kanskje du hadde noen tips?
Tine: Vel, til å begynne med så kanskje du kunne begynne å gi litt komplimenter?
Illegal Lege:Veldig vanskelig, men du har vel rett. Jeg skal prøve, men det er liksom ikke helt min greie. Når kjæresten min faller for eksempel pleier jeg å be henne reise seg selv når hun først er så fordømt klønete. Det er i grunn ikke så rart at det ble slutt mellom meg og hun siste. Vestlige jenter pleier ikke finne seg i slik behandling.
Noe jeg ganske helhjertet konstaterte, før jeg sa jeg at jeg måtte gå til time og han ga meg fingeren når jeg vinket farvel. Jeg fortalte at det i vestlig kultur ikke ble ansett som noe kompliment. Han så på ned på hånden sin og gjemte den bak ryggen mens han mumlet noe om gammel vane.
Noe sier meg at vi har en lang vei å gå før den store dagen.
Bestevennen min fortalte at Illegal Lege egentlig var utdannet tannlege, at han ikke hadde lov å bedrive legepraksis i Taiwan, men gjorde det allikevel. Nedsig, tenkte jeg, som hadde håpet på noe litt mer spenstig. Navnet var allikevel satt, og vi kjører den samme spøken på alle nykommere hver semesterstart.
Uansett, Illegal Lege kom til meg her om dagen og sa han hadde noe han ville spørre om.
Tine: Hva da?
Illegal Lege:Jeg lurer på om jeg kanskje skal finne meg en Fru Illegal Lege snart.
Tine: Du tuller? Så hyggelig? Hvor kommer jeg inn i dette?
Illegal Lege: Nja, i førsteomgang så kan hun være kjæresten min, men jeg begynner jo å bli voksen nok til giftemål.
Tine:Veldig sant. Så hva ser du etter?
Illegal Lege:Hun bør være vestlig. Jeg er så lei av asiatiske jenter. Jeg hadde en amerikansk jente før og hun var innmari ålreit.
Tine: Illegal Lege, jeg og du kommer aldri til å gifte oss.
Illegal Lege: Det var ikke det jeg tenkte på. Æsj forresten. Jeg skal faktisk på date med en britisk jente om noen uker, og jeg vil så langt det er mulig unngå at hun sier "Fucking Jap."
Tine: Hmmm... Vanskelig. Du er jo aldri noe hyggelig med noen.
Illegal Lege:Nettopp. Og så tenkte jeg at siden du var en vestlig jente så kanskje du hadde noen tips?
Tine: Vel, til å begynne med så kanskje du kunne begynne å gi litt komplimenter?
Illegal Lege:Veldig vanskelig, men du har vel rett. Jeg skal prøve, men det er liksom ikke helt min greie. Når kjæresten min faller for eksempel pleier jeg å be henne reise seg selv når hun først er så fordømt klønete. Det er i grunn ikke så rart at det ble slutt mellom meg og hun siste. Vestlige jenter pleier ikke finne seg i slik behandling.
Noe jeg ganske helhjertet konstaterte, før jeg sa jeg at jeg måtte gå til time og han ga meg fingeren når jeg vinket farvel. Jeg fortalte at det i vestlig kultur ikke ble ansett som noe kompliment. Han så på ned på hånden sin og gjemte den bak ryggen mens han mumlet noe om gammel vane.
Noe sier meg at vi har en lang vei å gå før den store dagen.
星期日, 12月 09, 2007
[Om den uunngåelige 安靜.]
安靜: [ān jìng] fredelig, rolig, stillhet.*
Ordet var 安靜. Det var fredag, siste time, og vi hadde diktat. Lærer Li er en ganske avslappet lærer. Som regel foretrekker hun å snakke enn å bruke skolebøkene våre, og tonen i timen er lett selv når vi har prøve. De obligatoriske vitsene ble dratt. Jeg ble mobbet fordi jeg virkelig hadde forberedt meg, og Fru Korea ble mobbet over å være stresset for kun å ha brukt tre timer på å forberede seg. Han Franske glemte atter en gang at vi hadde prøve, og hun japanske kom slentrende inn ti minutter for sent og klagde over at klokken hennes er stilt feil, en skuespillprestasjon så dårlig at selv han amerikanske som tror på alt vi sier gjennomskuet henne.
Men spøk til side, vi hadde som sagt diktat. "Neste semester vil det bli stille på språksenteret, for da er ikke Tine her lenger," sa Lærer Li.
Og det var som om luften forsvant ut av rommet. Ingen lo lenger. Stille. Selv Sveits evinnelige penneklikking sluttet. Alle så på meg. Jeg så ned på arket mitt og lot som om jeg sjekket om alt over var skrevet slik det skulle.
Det var Han Franske som brøt stillheten først.
"Men Tine er jo Taichung. Skal du flytte?"
Jeg så opp og nikket. I januar, sa jeg lavt og så fort ned på arket mitt igjen. Nå begynte de andre å spørre. Hva skulle jeg gjøre, ville jeg klare å overleve i et land hvor alle forsto hva jeg sa nok til å innse at jeg bare snakket tull, og hvorfor skulle jeg flytte i det hele tatt? Jeg svarte så kort jeg kunne. Det knøt seg litt, men jeg tror ikke noen lot merke til det. Etter en stund påminte Lærer Li oss om at vi faktisk hadde en diktat å fullføre. Da timen var slutt pakket jeg vesken min raskt og forsvant ut døren før noen andre rakk å si noe.
Det er knappe to måneder siden nå. En sommerferie, men det virker allikevel som år. Jeg hadde ikke fortalt de andre at dette var det siste semesteret mitt fordi jeg synes det er så utrolig trist. Nå har folk begynt å spørre om hva jeg ønsker å få gjort før jeg flytter. Steder jeg ønsker å dra. Jeg later som ingenting, unngår temaet rett og slett, så godt det lar seg gjøre i det minste.
I dag pakket vi sammen huset vårt. Plutselig var det ekko i trappen. Kjøleskapet er tommere enn når jeg har vært alene hjemme i to uker. Det er stille nede for tven er solgt og stereoanlegget trygt plassert i en container på vei ut av Taichung i skrivende øyeblikk. Alt som er igjen av mine ting har fått plass i den signalrøde kofferten min og den skal til Lille Spires leilighet i morgen. Pappa flytter tilbake til Norge på fredag, jeg drar så fort semesteret er ferdig. På onsdag er det tre år siden vi flyttet. Jeg skulle bare så innmari gjerne likt å vite hvor de ble av.
*Merk her at 安 er tegnet for kvinne ( 女 [nǚ]) med et tak over seg. Alene betyr 安 fornøyd, fredelig, ro, fred, stillhet.
Ordet var 安靜. Det var fredag, siste time, og vi hadde diktat. Lærer Li er en ganske avslappet lærer. Som regel foretrekker hun å snakke enn å bruke skolebøkene våre, og tonen i timen er lett selv når vi har prøve. De obligatoriske vitsene ble dratt. Jeg ble mobbet fordi jeg virkelig hadde forberedt meg, og Fru Korea ble mobbet over å være stresset for kun å ha brukt tre timer på å forberede seg. Han Franske glemte atter en gang at vi hadde prøve, og hun japanske kom slentrende inn ti minutter for sent og klagde over at klokken hennes er stilt feil, en skuespillprestasjon så dårlig at selv han amerikanske som tror på alt vi sier gjennomskuet henne.
Men spøk til side, vi hadde som sagt diktat. "Neste semester vil det bli stille på språksenteret, for da er ikke Tine her lenger," sa Lærer Li.
Og det var som om luften forsvant ut av rommet. Ingen lo lenger. Stille. Selv Sveits evinnelige penneklikking sluttet. Alle så på meg. Jeg så ned på arket mitt og lot som om jeg sjekket om alt over var skrevet slik det skulle.
Det var Han Franske som brøt stillheten først.
"Men Tine er jo Taichung. Skal du flytte?"
Jeg så opp og nikket. I januar, sa jeg lavt og så fort ned på arket mitt igjen. Nå begynte de andre å spørre. Hva skulle jeg gjøre, ville jeg klare å overleve i et land hvor alle forsto hva jeg sa nok til å innse at jeg bare snakket tull, og hvorfor skulle jeg flytte i det hele tatt? Jeg svarte så kort jeg kunne. Det knøt seg litt, men jeg tror ikke noen lot merke til det. Etter en stund påminte Lærer Li oss om at vi faktisk hadde en diktat å fullføre. Da timen var slutt pakket jeg vesken min raskt og forsvant ut døren før noen andre rakk å si noe.
Det er knappe to måneder siden nå. En sommerferie, men det virker allikevel som år. Jeg hadde ikke fortalt de andre at dette var det siste semesteret mitt fordi jeg synes det er så utrolig trist. Nå har folk begynt å spørre om hva jeg ønsker å få gjort før jeg flytter. Steder jeg ønsker å dra. Jeg later som ingenting, unngår temaet rett og slett, så godt det lar seg gjøre i det minste.
I dag pakket vi sammen huset vårt. Plutselig var det ekko i trappen. Kjøleskapet er tommere enn når jeg har vært alene hjemme i to uker. Det er stille nede for tven er solgt og stereoanlegget trygt plassert i en container på vei ut av Taichung i skrivende øyeblikk. Alt som er igjen av mine ting har fått plass i den signalrøde kofferten min og den skal til Lille Spires leilighet i morgen. Pappa flytter tilbake til Norge på fredag, jeg drar så fort semesteret er ferdig. På onsdag er det tre år siden vi flyttet. Jeg skulle bare så innmari gjerne likt å vite hvor de ble av.
*Merk her at 安 er tegnet for kvinne ( 女 [nǚ]) med et tak over seg. Alene betyr 安 fornøyd, fredelig, ro, fred, stillhet.
星期六, 12月 08, 2007
[SemiSlem.]
Husker du han fyren på ungdomsskolen som alle visste hvem var, og som forøvrig var en helt ok fyr, men som allikevel aldri ble invitert på festene fordi ingen kunne fordra han? Vi har en sånn fyr på skolen vår. Lamagutten. Noen ganger synes jeg faktisk direkte synd på han. Hans korte sosiale antenner gjør at han ikke akkurat har masse venner på språksenteret (ok, ingen), men jeg skal gi han creds for å prøve ihvertfall.
Det var sent en ettermiddag, og som vanlig sto vi og diskuterte hva vi skulle spise.
Tine: Hei! Er du fortsatt med på middag i dag?
JD: Seff, hva vil du ha?
Tine: Jeg vil vise deg ramenstedet mitt. Det er de beste nudlene jeg vet om.
JD: Fêtt. Jeg liker ramen. Vi kan få med noen flere også.
Og akkurat da kom Lamagutten forbi.
Lamagutten: Hei.
Tine og JD: Hei...
Lamagutten: Snakker vi middag?
JD: NO! We're having not having dinner we're having din dins which is completely different!*
Lamagutten: Å ja, det er jo klart. Vi får ha det til gode da. Hva med i morgen?
Tine: Det kan hende. Vi må nok tenke litt på det.
Lamagutten: Flotte greier. Bare send meg en melding eller noe.
JD: Jess.
*Din dins, som i dinner. Det er egentlig bare en litt teit måte å si middag på.
At han i det hele tatt finner seg i det fatter ikke jeg
Det var sent en ettermiddag, og som vanlig sto vi og diskuterte hva vi skulle spise.
Tine: Hei! Er du fortsatt med på middag i dag?
JD: Seff, hva vil du ha?
Tine: Jeg vil vise deg ramenstedet mitt. Det er de beste nudlene jeg vet om.
JD: Fêtt. Jeg liker ramen. Vi kan få med noen flere også.
Og akkurat da kom Lamagutten forbi.
Lamagutten: Hei.
Tine og JD: Hei...
Lamagutten: Snakker vi middag?
JD: NO! We're having not having dinner we're having din dins which is completely different!*
Lamagutten: Å ja, det er jo klart. Vi får ha det til gode da. Hva med i morgen?
Tine: Det kan hende. Vi må nok tenke litt på det.
Lamagutten: Flotte greier. Bare send meg en melding eller noe.
JD: Jess.
*Din dins, som i dinner. Det er egentlig bare en litt teit måte å si middag på.
At han i det hele tatt finner seg i det fatter ikke jeg
訂閱：
文章 (Atom)
